Flyktningdukken «Amal», her i London den 23. oktober 2021, synes å være en hoved­attraksjon ved årets Olavsfest i Trondheim. Foto: David Levene / Olavsfest / Facebook.

Fredag vil muslimen Masud Gharahkhani åpne årets Olavsfest i Trondheim, etter at muslimen Seyran Ates har ledet pilegrims­prosesjonen inn mot Nidaros – men hoved­attraksjonen er visstnok den syriske flyktning­dukken Amal. Bare katolikkene synes å konsentrere seg om å feire Hellig-Olav på olsok.

I tusen år har kristne fra store deler av Europa gått til Nidaros for å søke arven etter vår nasjonalhelgen; Olav den hellige.

Islamsk pilegrim og syrisk flyktning

Nå legger Olavsfest til rette for at islam får fokus isteden. Det er for så vidt ikke første gang, men i år er det en islamsk «pilegrim» og Amal, en syrisk flyktning, som preger åpningen 28. juli. Og så stortingspresidenten, da, Masud Gharahkhani, som er født i Iran og fortsatt er troende muslim, som ber til Allah hver dag, ifølge ham selv.

Olavsfestdagene skal ifølge egen formålsparagraf være «forankret i den tusenårige olsoktradisjonen». Det er det lite som minner om når en ser hvordan årets arrangement er markedsført, og det er ikke særlig mye kristen olavstradisjon å spore i programmet heller. Som de skriver selv, om festivalen:

«Olavsfest er en inkluderende arena for refleksjon rundt verdispørsmål og menneskerettigheter som er relevante for alle mennesker, uavhengig av hva du tror på.»

Ja da, kristendommen er ikke kjent for å ekskludere, og menneskerettighetene har vel sitt grunnlag nettopp i kristne verdier og tradisjoner. Men kristne i Norge har i tusen år stått opp for sine kristne verdier, tradisjoner og verdier, frem til nå. I egenomtalen nevner festival-ledelsen ingenting om kristen tradisjon i det hele tatt.

Olavsfestival siden 1962

Festivalen som ble etablert som Olavsdagene i 1962 og siden ble til Olavsfestdagene, kaller seg nå Trondheim Internasjonale Olavsfest, forkortet Olavsfest. Et navneskifte som passer en festival som for en stor del minner mer om en vanlig musikkfestival, heller enn som noe som har med Olav den hellige og vår tusenårige kristne kulturarv å gjøre. Selv om det fortsatt bys på en og annen gudstjeneste og kirkelig kirkekonsert, mens salmesangen er omdøpt til allsang.

Også i åpningsprogrammet fredag 28. juli er det vanskelig å skimte spor av Hellig-Olav og den kristendommen han innførte i nasjonen Norge.

Tradisjonen for å gå pilegrimsleden til Nidaroskatedralen i Trondheim strekker seg tilbake til slaget på Stiklestad i 1030, og til helgenkåringen av Olav Haraldsson året etter. Vikingkongen ble etter sin død til Olav den hellige, og han er Norges nasjonalhelgen. Begravet på ukjent sted i vår nasjonalkatedral, Nidarosdomen.

Hvor bliver Norges Evige Konge av?

Ikke bare nordmenn, men kristne i store deler av Europa, har siden da valfartet til Nidaros, særlig i katolsk tid. Pilegrimstradisjonen er en høyst kristen tradisjon, for å ære og for å be om forbønn fra Norges Evige Konge, Rex Perpetuus Norvegiae.

Da er det pussig at Olavsfestivalen, i samarbeid med Pilegrimsleden og det statlige Nasjonalt Pilegrimssenter, har satset på en muslim som trekkplaster for denne tusenårige kristne tradisjonen. Nærmere bestemt på tyrkisk-tyske Seyran Ates, som betegner seg kvinnelig imam, og som driver en moské i Berlin som neppe har så mange medlemmer som moskeen i for eksempel Ålesund, eller den i Hammerfest, men som må ha desto strengere politibevoktning. For kvinner er per definisjon ikke imamer i islam. De er ikke engang like mye verdt som menn, og i moskeene sitter de gjerne avsondret, usynlige, bakerst.

Biskop og imam: «Seyran kommer til Trondheim til Olavsfest. Takk for følget!», skrev Herborg Finnset begeistret på Facebook for et par dager siden og delte delte bildet av seg selv og den tyrkisk-tyske kvinnelige imamen som har ledet årets offisielle pilegrimsvandring mot Nidaros og Olavsfestivalen. Foto: Fra Biskop Herborgs Facebook-side.

Bevoktet kvinnelig imam

Europas mest politibevoktede sivile kvinne på vei til Trondheim, skriver Adresseavisen. De gjør ikke noe poeng ut av at det neppe er nordmenn som utgjør trusselen. De deler heller ikke saken på Facebook, siden den handler om islam, men de siterer Ates på at det «å ikke bruke sin stemme er en trussel mot det åpne samfunn». For i neste åndedrag lar de henne si at:

– Jo mindre vi sier imot, jo høyere høres stemmene til ekstreme høyre. Det skjer over hele Europa. De ekstreme høyrepartiene vinner frem. Vi har i dag byer i Tyskland hvor de ekstreme høyrepartiene har vunnet valg. Det er ekstremt farlig, sier den liberale imamen. Som i likhet med journalisten neppe skjønner hvor hyklersk det lyder; alle må bruke stemmen sin, bare ikke dem som er uenige med meg.

Foto: Olavsfest / Facebook.

Den kvinnelige imamen islamiserer vår kristne pilegrimstradisjon for å slå et slag for menneskerettigheter og LGBTQ. Men da går hun vel feil veg, i tillegg til å bedrive kulturell appropriasjon. Norge har blitt kåret til verdens mest tolerante land 15 år på rad. Det er den islamske verden som trenger menneskerettigheter.

Det samme gjelder den andre store satsingen på årets Olavsfest: «Little Amal Walks». Det vil si kjempedukken som forestiller en syrisk flyktningjente som leter etter sin bortkomne mor i Europa. Olavsfest har pøst ut PR for lille Amal i dagene frem til festivalstart. Det er lille Amal som pryder nettsiden, og den syriske flyktningen skal sjarmere publikum hver dag en hel uke under festivalen, store som små.

Amal-dukke for flere migranter

Syriske Amal er et symbol på menneskerettigheter, påstår festivalen. Og mener flyktningers, og ikke nordmenns, rettigheter. Sannsynligvis dem som kommer fra den islamske verden, eksempelvis Syria. Eller som det heter som tema for en av dagene: Tillit til fremmede. Som vel kan tolkes som at vi bør få tillit til økende antall fremmede, slik at de fortsatt kan strømme på.

Lille Amal og Olavsfest ønsker at vi skal ha tillit til fremmede, som stakkars lille Amal fra Syria. Foto: Olavsfest / Facebook.

Amals vandring startet på grensen mellom Tyrkia og Syria, og hun har så langt vandret i 14 land. Vestlige, og særlig europeiske. Det vil si landene som asylaktivistene skal åpne for enda mer islamsk masseinnvandring. Amal har blant annet vært i Helles. Italia, Frankrike, Storbritannia, Belgia, Sveits, Tyskland, Polen, USA og Canada, kommer det frem blant annet på prosjektets nettside. Det er sponset av pengesterke organisasjoner som Doris Duke Foundation for Islamic Art og Bloomberg Philanthropies, og har Amir Nizar Zuabi. Zuabi er ellers rådgiver for Palestinian National Theatre.

Olavsfest har lagt ut utrolig mye PR for syria-flyktningen Amal, i tiden opp til festivalen, men så skal de da bruke denne dukke-aktivisten for alt den er verdt gjennom hele ukens program. Til og med på Matfestivalen. Foto: Fra Facebook-siden til Olavsfest.

Amal betyr håp på arabisk, men hvorfor vandrer hun ikke til islamske land? Og det samme med den kvinnelige imamen. Hvis de virkelig er opptatt av menneskerettigheter, og ikke av å fremme islam i Vesten, hvorfor vandrer de ikke da til de styrtrike arabiske oljelandene som virkelig har problemer med menneskerettighetene? Eller til hvilket som helst av landene i den islamske verden, siden ingen av dem kan skryte av å ha slikt på stell? Og overlater våre kristne tradisjoner og festivaler til oss.

Det er ingen gigantiske verdensnavn på årets konsertliste. Ingen Patti Smith, men navn som Susanne Sundfør, Mari Boine og Bugge Wesseltoft, Skruk og iranske Mahsa Vahdat, og Sondre Justad «som flere ganger har uttalt seg kritisk om Norges håndtering av flyktningkrisen», som det står i konsertomtalen.

Hvis Olavsfest igjen skal bli en Olavsfestival, og Pilegrimsleden en pilegrimsled, må slike organisasjoner få en ledelse som gjør det de får lønn for å gjøre: ivareta og feire vår kulturarv. Ikke religion og kultur som stammer fra den arabiske ørken. Noe av den kritikken går også til Den norske kirke.

Katolikkene feirer olsok, ikke popmusikk

Selv om det er en rekke gudstjenester under Olavsfest, er de godt gjemt bort. Lite olavsarv trekkes frem i lyset i PR-materialet fra Olavsfest. Vil en ha olsokfeiring og -tradisjoner, og ikke popkonserter og islam, så er nok Den katolske kirke et sikrere stikk. Der er både pilegrimsvandringene og programmet ellers til Hellig-Olavs ære.

Eller som det lød et par dager før olsok:

«På Stiklestad, ved Olavskilden eller i Kristkirken, befinner oss i Norvegia sacra.

I sin hilsen til de troende før årets olsokfeiring minner biskop Erik Varden om hvor vi befinner oss under Den nasjonale olsokfeiringen i Trondheim: «Biskop Bernt har ofte minnet oss om at vi, når vi står på Stiklestad, ved Olavskilden eller i Kristkirken, befinner oss ved hjertet av et landskap som ikke først og fremst er geografisk, men teologisk: Norvegia sacra.»

De har også et program som er fritt for popkonserter og islamske imamer.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.