To lesbiske kvinner skriver om hvor naturlig det føles for dem å være to mødre i stedet for en mor og en far.

Artikkelen er publisert i Vårt Land.

Mona Høvset og Louise-Hill Vegsund er mødre til en tre år gammel jente, og fremhever i artikkelen i den kristne avisen at det føles som «det mest naturlige i verden».

«Det mest påfallende med å være to mødre, er hvor naturlig det er. Noen vil oppleve det som et kontroversielt utsagn, men i vår lille familie er det svært ukomplisert», sier de to.

Begge er redde for hvilke fordommer jenta deres vil oppleve når hun begynner på skolen.

«Vi har begge flere ganger tenkt på hva som skjer når hun begynner på skolen. Hva skjer den dagen barna er store nok til å tenke og forstå litt mer enn det de gjør i dag; den dagen de kanskje plukker opp tanken sådd hjemmefra om at et barn skal ha en mor og en far. Hvorfor har ikke hun en far? Hvilke kommentarer vil hun få fra andre som ikke er like åpensinnede som dem vi hittil har møtt?»

NRK sammenligner Giorgia Meloni med fascistiske Benito Mussolini

I tillegg til «pappaperm» og «fedrekvote» innførte også Norge «medmor» som begrep i 2009, samtidig med en kjønnsnøytral ekteskapslov, for å tilrettelegge for mennesker som Høvset og Vegsund.

«Vi tenker det er rollen som forelder og omsorgsperson det egentlig handler om, ikke om en rolle knyttet til et bestemt kjønn. Om noe hadde vært annerledes hvis én av oss hadde vært en mann, kan vi selvsagt ikke vite. Og det er noe av poenget. Vårt samfunn knytter mange egenskaper og roller til kjønn. Morsinstinkt. Morsrollen. Som om det er medfødte egenskaper som ligger i vårt DNA. Én ting er at det påfører dem som ikke kjenner disse følelsene skam. I tillegg ligger det en masse forventninger om hvordan foreldre skal være», skriver de.

To kvinner fikk lov til å få assistert befruktning i Norge i 2009, og Høvset og Vegsund er ikke nådige i sin kritikk av dem som mener det ikke er en menneskerett å få barn:

«Å få barn er ingen menneskerett, sier de mest tankeløse, mens de gjerne sitter der med egne barn og tråkker på alle dem som lengter intenst etter å få oppleve det samme.»

«I Norge mangler det ikke på personer som roper høyt om hvor «unaturlige» vi er; hvordan sånne som oss gjør barn farløse, bringer normløshet og er ødeleggende for samfunnet», skriver de to, som avslutter:

«Vi kan ikke komme på en eneste ting som mangler eller som vi ikke kan klare å vise eller fortelle barnet vårt om, fordi vi er to foreldre av samme kjønn. Det kunne også to fedre ha sagt.»