Foto: Frank May / NTB.

Etter at Pride-måneden er over, må vi huske at skolene ikke er de eneste stedene hvor det pågår liberal indoktrinering, det skjer også hos terapeuter. Psykologiske rådgivere påtvinger mennesker i alle aldre sin egen liberale verdens­anskuelse i deres mest sårbare øyeblikk – akkurat da det er den letteste ting av verden.

I 2021 fikk utrolige 41,7 millioner voksne amerikanere en eller annen form for psykisk helse­rådgivning, en økning fra 27,1 prosent siden 2002. Blant amerikanske kvinner i alderen 18–44 år fikk 28,6 prosent en form for psykisk helse­behandling, og det i en bransje der bare 20 prosent av de terapeutiske teknikkene som brukes i behandlingen, er evidens­baserte. Selv om terapi er bredt tilgjengelig, er det likevel en stadig økende andel av mennesker som begår selvmord eller rammes av depresjon, angst, avhengighet eller atferds­forstyrrelser, og millioner av mennesker skriker etter billetter til dr. Jordan Petersons forelesninger om selvhjelp.

Hva i all verden er det som foregår inne på terapi­rommene?

Venstrevridde ideer dominerer psykologien

Siden 1970- og 1980-tallet, da psykoterapi begynte å bli bredt akseptert, har psykologer blitt kommersial­isert som handels­varer – slik Steve Jobs gjorde med data­maskiner. I dag spiller psykologer rollen som de menneskene vi mangler i livene våre. De fungerer som ektefelle for enslige, som en kilde til stabilitet for barn av skilte foreldre, som en venn for dem som bare har følgere, og som et plaster på såret for de ensomme, som i 2019 utgjorde 61 prosent av amerikanerne.

Som svar på denne etter­spørselen har tilbudet skutt i været, og det avdekker problemer med feltets viten­skapelige styrke. Mange har påpekt den skremmende replikasjons­krisen i psykologisk forskning, noe som betyr at psyko­logiske studier blir publisert uten den grundige vurderingen som kreves for å bli kalt «viten­skapelig».

Problemet er imidlertid ikke bare akademisk. Som Jonathan Haidt har avslørt, er psyko­logien er et felt som domineres av liberale. Et eksempel er Implicit Association Test og opplæringen i ubevisst skjevhet som inntar arbeids­plasser over hele den vestlige verden. Et annet eksempel er Nathaniel Brandens forskning på selvfølelse, som førte til at skoler innførte selv­følelses­programmer. De negative resultatene av disse programmene ble oversett og blir fremdeles presentert for foreldre som en fordel for barna deres, til tross for at påstandene er ubegrunnede.

Den samme skjevheten sees i klinisk praksis, der 76 prosent av psykiatere er demokrater, mens bare 7 prosent er republikanere. Dette er viktig, for forskning viser at i vår sterkt politiserte tid forteller både pasienter og terapeuter at den terapeutiske alliansen er sterkere når det antas at de står hverandre politisk nær – akkurat slik religion pleide å være en faktor som skapte skiller. Selv om terapeuter bør prøve å være nøytrale, innrømmer 87 prosent at de tar opp politiske synspunkter i terapi­samtaler.

En grunn til at så mange terapeuter heller mot venstre, er at de som tiltrekkes av yrker innen mental helse, har en tendens til å være mer omgjengelige, en egenskap som har en tendens peke i retning av liberal skjevhet. I tillegg er universitetene sterkt påvirket av de post­moderne lære­setningene til Jean-Jacques Rousseau, Michel Foucault og Jacques Derrida. Selv om dagens populære psykologiske teknikker ikke offisielt er en del av det post­moderne paradigmet, utgjør disse problematiske ideene en konstant basis for hvordan terapeuter anvender de teknikkene de blir lært.

Fire postmoderne problemer i liberal terapi

Det første problemet er ønsket om å dekonstruere verdi­hierarkier. Jeg hadde en gang en diskusjon med en terapeut­kollega om en indre konflikt hos en jødisk klient, som vedkommende ble gjenstand for fordi kjæresten hans ikke var jødisk. Kollegaen hevdet at problemet lå i klientens trossystem, og avviste dermed den dypt rotfestede jødiske tradisjonen om ikke å bryte båndet. Ønsket om å gifte seg med en annen jøde var ikke en akseptert verdi å handle ut fra, men var i stedet en del av en utdatert sosial institusjon. Det var avgjørende for klientens mentale velvære å undersøke denne troen kritisk, et sentralt prinsipp i kognitiv atferds­terapi, men tatt i bruk på en liberal måte.

Enda et hierarki som er under angrep, er selv­utvikling. Tanken om at man kan forbedre atferden eller utvikle ferdigheter for å forbedre seg selv, er en del av et system der dagens jeg er på et lavere trinn enn morgendagens jeg, og dette systemet anses nå som moralsk dårlig. I det moderne terapi­rommet må skylden legges på egen og samfunnets manglende aksept for klientens nåværende situasjon. I stedet for forbedring blir klienten oppfordret til å akseptere noe som bare føles bra når det bekreftes av terapeuten, men som er så overfladisk at virkningen forsvinner i det øyeblikket han eller hun forlater rommet. Ikke rart folk tilbringer flere år i terapi.

Det andre problemet er avvisningen av objektiv sannhet, som innebærer betyr at problemet hos en klient kan tolkes på en myriade av måter som alle har samme gyldighet. Dette visker ut grensen mellom fakta og tolkning. Terapien styres bare av klientens opplevelser, som i narrativ terapi, og det hindrer effektiv­iteten. Terapeutens oppgave er å veilede klienten mot en tolkning av fakta som fører til gunstigere funksjon og samhandling med verden. Hvis klienten oppfordres til å stille spørsmål ved virkeligheten og dens etablerte strukturer, blir klienten like desorientert og forvirret som før terapien.

Kan dette ha vært hva som foregikk i terapi­rommene til studentene ved University of Cambridge, der 78 prosent av de som var fremmed­gjort fra foreldrene sine, fikk støtte fra en terapeut? Disse resultatene er blitt replisert av canadiske og australske forskere, som kaller det en stille epidemi av oppløste familier.

Det tredje problemet er at når alt er relativt, kan man konstruere sin egen mening, og én vei er like bra som en annen. En deprimert klient trenger veiledning for å finne et mål som gjør vanskelige tider verdt kampen. Disse målene er ikke vilkårlige og har ikke samme betydning. Familie, kjærlighet i ekteskapet, streben etter dyktighet og selv­opp­ofrelse i tjeneste for et fellesskap (ofte religiøst) er eksempler på mål som har hindret oss fra å begå selvmord i tusenvis av år. En som er deprimert, trenger hjelp til å gjen­opprette troen på at det finnes mening i tilværelsen, ikke til å begrave tvilen dypere – nøyaktig det motsatte av de nihilistiske grubleriene i post­moderne filosofi.

Det fjerde problemet er at individual­ismen gir altfor stor vekt. Terapeutene lar seg veilede av klientenes subjektive virkelig­heter, og bekrefter til tider ukritisk deres opplevelser og identiteter. Barn med ulike psykiske lidelser får for eksempel ofte sine tvilsomme ideer om kjønns­identitet bekreftet av psykologer, ofte uten foreldrenes ønske eller sågar stikk i strid med det, ifølge dokumentasjon fra American Psycho­logical Association.

En gjennomsnittlig terapeut går kanskje ikke like langt, men den røde tråden av post­modern­istisk innflytelse er tydelig i en studie der over 2200 nord­amerikanske psyko­terapeuter fullførte en nettbasert under­søkelse om sitt kliniske arbeid. I listen over anvendte teknikker skiller prioriteringen av indre følelsesliv og opplevelser seg klart ut.

Ikke overraskende svarte 87 prosent av terapeutene «aldri» da de ble spurt om de oppmuntret klientene til å engasjere seg i deres religiøse fellesskap. Det er rart når omtrent tre av fire amerikanere identifiserer seg med en bestemt tro. En annen øyeåpner er at 16 prosent av terapeutene sa at de aldri hadde møtt familie­medlemmer eller viktige personer i klientenes liv.

Liberale tilnærminger til mental helse er ikke bare ute av stand til å få den sykelige kollektive menings­løsheten og ensomheten på bedringens vei. Hvis de ikke holdes i sjakk av et konservativt tankesett, vil de i tillegg både skape og forverre mentale helse­problemer.

En skalpell er et flott verktøy, men ikke hvis den brukes til å skjære av nesen.

Hannah Spier er en norsk psykiater som praktiserer i Sveits og har sin utdannelse i psykiatri fra Universitetet i Zürich. Hun er mor til tre små barn og er forfatteren av Psycho­babble på Substack. Hennes podkast «Hva burde jeg fortelle min datter?» publiseres to ganger i måneden på Apple Podcast og Spotify. Denne artikkelen ble opprinnelig offentlig­gjort i The American Spectator den 30. juni 2023, og republiseres i norsk oversettelse på Document med vennlig tillatelse.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!