Noen ukrainere som lever under russisk okkupasjon, er så desperate etter å komme seg bort at de tar den lange og utrygge reisen gjennom Russland for å komme til ukrainsk-kontrollert territorium

Rima Jaremenkos 5.000 kilometer lange reise for å slippe unna russisk okkupasjon endte innen synsvidde fra der hun startet. Den 68 år gamle ukrainske kvinnen brukte seks dager og reiste gjennom tre land for å nå fram til sin beleirede hjemby.

Det ble en lang reise med buss gjennom Russland, Latvia og Polen. Fra Kherson, der hun nå bor, kan hun så vidt skimte Olesjkyj i horisonten. Men byen som før krigen hadde 25.000 innbyggere, kunne like gjerne vært på den andre siden av kloden.

I de 15 månedene Jaremenko levde under russisk styre, led hun under tordenen av konstant artilleri bare for å bli i sitt elskede hjem og sin blomstrende hage. Men alt forsvant da Kakhovka-demningen ble sprengt i juni. Byen ble oversvømmet og huset og hagen hennes forvandlet til leire.

Da sto hun overfor et vrient valg. Enten leve som hjemløs mens krigen raste like ved, eller ta fatt på den eneste veien ut – en lang, omstendelig og utrygg reise gjennom Russland.

– Vi ville ikke dra. Men da vi ble oversvømmet, var det ikke lenger noen grunn til å bli, sier hun.

Hundrevis av andre dro også. De forlot sine vasstrukne hus og la i vei over store strekninger av okkupert territorium, gjennom nervepirrende avhør og fra by til by i det sentrale Russland fram til grensa til EU.

Nå som de er utenfor rekkevidde av russerne, har de gitt AP sjeldne førstehåndsberetninger om livet under okkupasjon og den store påkjenningen flukten var. Noen av dem vil bare identifiseres ved fornavn fordi de har slektninger i de okkuperte områdene.

Mens Russland og Ukraina beskyldte hverandre for å ha sprengt demningen, trakk vannet seg tilbake, og artilleriskytingen tok seg opp igjen. Kampene ble mer intense langs Dnipro-elva som utgjør frontlinjen mellom Ukrainas og Russlands styrker.

Den konstante artilleriskytingen ble dråpen for dem som allerede var blitt hjemløse og manglet tilgang på drikkevann. De fleste hadde ingen penger til å bygge opp igjen husene sine, og okkupasjonsmyndighetene tilbød dem bare 10.000 rubler (1.000 kroner) i erstatning.

– Huset mitt var ubeboelig. Alt var dekket av søle. Vannrørene var ødelagt. Det var kloakk. Det var umulig å puste, vi var i ferd med å kveles, sier Lana (43) som forlot Olesjkyj 19. juni og kom til Kherson en drøy uke senere.

Beboerne i Olesjkyj håpet lenge at en rask ukrainsk offensiv skulle befri dem. Men jo lenger de ventet, desto mer fryktet de at de skulle tvinges til å skaffe seg russiske pass.

– Selv om vannet trakk seg tilbake, fortsatte katastrofen, sier Olesjkyjs ordfører i eksil, Jevhen Rystsjuk, som er i kontakt med noen av beboerne.

Den eneste veien ut for ni personer som AP har snakket med etter at de forlot Olesjkyj mellom 13. juni og 1. juli, var over Krim-halvøya som ble okkupert og annektert av Russland i 2014.

I byen Armjansk måtte de gjennom kontroll av russiske myndigheter. Mobilene ble gjennomsøkt, passord samlet inn, og de som var mistenkt for å ha samarbeidet med ukrainske styrker, grundig avhørt eller pågrepet. Noen er aldri sett igjen.

Noen som vil bort, kan ikke reise fordi de har mistet papirene sine eller ikke har penger, sier Nelly Isaeva i organisasjonen Hjelp til å reise bort, som arbeider for å hjelpe dem som er fanget på den andre siden og vil ut.

– De unge reiser, og pensjonistene blir, sier Natalija Skakun (54), som nylig reiste fra Olesjkyj sammen med ektemannen Serhij og slo seg ned i Mykolajiv.

En kvinne som fortsatt er i Olesjkyj, sier at livet under okkupasjon er blitt stadig hardere etter hvert som tiden går.

Russerne opptrer mer aggressivt, og soldatene sjekker oftere folks papirer når de for eksempel er på markedet, sier hun på betingelse av at hun får være anonym. Hun og familien unngår å forlate huset, og de lever på mat som de får av dem som drar.

De fleste som flykter, drar først til Krim og så gjennom Rostov ved Don til Moskva og derfra enten til Latvia eller Litauen. Så enten fortsetter de til Polen og inn igjen i Ukraina, eller de blir i flyktningleirer. AP har også snakket med to som reiste direkte til Belgorod og videre derfra.

En 50 år gammel kvinne ved navn Alla som ble avhørt I Armjansk, ble blant annet spurt: Støtter du Russlands militære spesialoperasjon? Har du kontakter med ukrainske myndigheter? Hvem tror du sprengte demningen? Hun tenkte forsiktig over hvordan hun skulle svare.

Alla var blitt igjen fordi hennes 74 år gamle mor som har leddgikt, ikke ville reise. Da hun ikke lenger orket å bli, tok hun alle forholdsregler hun kunne tenke på, blant annet å slette mulige mistenkelige kontakter og eposter. Hun fortalte soldatene at hun ikke skulle lenger enn til Simferopol, som er hovedstaden i Krim.

Hun sier at de siste 15 månedene har vært de tøffeste i livet hennes.

– Hver dag i Olesjkyj tenkte jeg på å dra, men jeg greide ikke å bestemme meg. Moren min er der, huset vi elsket, som vi brukte så mye av livet til å bygge opp, er der, sier hun.

Etter noen måneder med okkupasjon ble rubelen innført, og Alla måtte veksle sine hryvnja mot et gebyr på 10 prosent. Sist hun kjøpte diabetes-medisin, fikk hun beskjed om at neste gang måtte hun legge fram russiske papirer.

Hun mistet venner. Enkelte aksepterte tilbudet om russisk pass og lisens til å kjøpe hus i Russland. Det gjorde også to av Allas venner. De sa det gjorde det lettere å leve, sier hun.

Oversvømmelsen var den siste dråpen. Utallige hus ble skadd, og mange som fortsatt står, er ubeboelige mens faren for vannbårne sykdommer øker.

Ved veisperringen så hun opp på den russiske soldaten og sa hun ikke visste hvem som sprengte demningen. – Jeg vil bare ha fred, sa hun og slapp forbi.

Ved grensa til Latvia ble hun avhørt igjen, i et rom der et par håndjern hang på veggen. Hvorfor skal du reise, hvorfor ikke vente på erstatning, hvorfor ikke se etter et hus i Russland, ble hun spurt.

De sa også at de visste hun hadde reist fra moren sin, og de advarte henne mot å komme tilbake for å hente henne, for da ville de ikke slippe henne ut igjen.

– Det var psykologisk press, sier hun.

De som hadde samarbeidet med ukrainske styrker, måtte være mye mer omhyggelig med å dekke over sin fortid.

Jurij, en 28 år gammel tidligere journalist, begravde alle pressepapirene sine og slettet hele kontaktlisten på mobilen. Han hadde i flere måneder oversendt koordinatene til de russiske styrkenes bevegelser til venner med forbindelse til de ukrainske styrkene.

I Olesjkyj hadde han funnet arbeid i en shawarma-kafé som mange russiske soldater kom til. Han sa at han hver dag han dro hjemmefra, ikke visste om han kom hjem igjen.

For å overleve opptrådte han så høflig som mulig og slo av en prat med soldatene. Noen sa de ville slåss for territoriet til siste slutt, mens andre ville bare hjem. Han lot som han sympatiserte med dem.

Han var heldig og slapp gjennom Armjansk. Som så mange andre la han kursen mot stedet han føler seg mest hjemme, rett over elva i Kherson som konstant beskytes av russerne.

– Det er på en måte absurd, sier han med en latter. For noen uker siden kunne han se Kherson fra huset sitt under okkupasjon.

– Det var 20 minutter fra Olesjkyj til Kherson. Nå er det minst tre dagers reise, sier han.

(©NTB)