Åstedet der Ahmed Bouchikhi ble drept utenfor sitt hjem på Lillehammer i 1973. Foto: NTB.

– Nordmennene burde ha spurt seg: Hvorfor akkurat Ahmed Bouchikhi? Da ville de kanskje ha oppdaget at Mossad-operasjonen på Lillehammer kom til å dreie seg om noe langt mer dramatisk og større enn bare den israelske jakten på den «Røde prins», Ali Hassan Salameh: Å avverge det som kunne ha blitt en massakre mot Nobelpris-utdelingen i Oslo i desember 1973.

Den som sa dette, var Yossi, inntil 1996 fast Mossad-agent og en av dem som var «i nærheten» da de 14 skuddene som drepte den norsk-marokkanske kelneren Ahmed Bouchikhi i Rugdevegen på Lillehammer 21. juli 1973, ble avfyrt.

I løpet av to lange samtaler med Yossi som fant sted i 2005, ba han innstendig om at verken bilde av ham eller navnet hans skulle brukes. Men nå er Yossi død for flere år siden, så vi velger å bruke fornavnet hans. Av respekt for hans enke velger vi å la være å nevne etternavnet.

På spørsmål om hvorfor Mossad, selv på det tidspunktet, 32 år senere, ikke ville stå frem med den hele og fulle sannhet om operasjonen i Norge, svarte Yossi:

– Jeg er ikke sikker. Som «fotsoldat» var jeg ikke på det nivået som hadde den fulle oversikten over operasjonen i Norge. Innen de fleste hemmelige tjenester, også Mossad, er det jo slik at den enkelte agent bare skal vite så mye som er nødvendig for vedkommendes del av operasjonen. Men ut fra mine erfaringer kan årsaken til Mossads taushet selv i dag være av operasjonelle hensyn: Som for eksempel at de fremdeles har en agent plassert i Norge – og det kunne gjøre ubotelig skade for Mossad på lengre sikt om for mange operasjonelle detaljer kom frem.

Og selv da ville altså ikke Yossi stå frem med fullt navn, og langt mindre bilde: «Jeg vet at det er en pris på mitt hode», sa han. «Og etter at dette har stått på trykk, må du ikke lenger ringe meg fra mobiltelefonen din. Bruk en offentlig telefonkiosk. For husk: Det kan bli farligere enn du tror å grave for mye i saker som dette.»

Yossi oppgav «personlige grunner» til at han måtte forbli anonym, blant annet fordi han hadde vært delaktig i – og avbildet – i noen internasjonalt kjente, og uheldige, etterretnings­aksjoner som ville ha vært belastende for ham selv på den tiden. Han sa at han likevel valgte å la seg intervjue – for første gang – i håp om kanskje å endre nordmenns syn på det som ble oppfattet som en feilslått israelsk drapsaksjon på Lillehammer.

Yossis virkefelt og «spesiale» var hovedsakelig i de arabiske land, og da Mossad-ledelsen noe overraskende sendte ham til Norge i juli 1973 «til en oppgave for Israels sikkerhet», skulle oppholdet kun vare i to døgn, ble han fortalt.

– Jeg ble antagelig valgt fordi jeg aldri hadde feilet av betydning, sa Yossi nøkternt, uten at det lød som skryt. Yossi understreket at han ikke skulle drepe eller drive etterretning – han hadde en defensiv/backing-oppgave: Etter det vi forstår, hadde flere Mossad-ledere sterke motforestillinger mot den operasjonelle delen av aksjonen i Norge – allerede før den ble igangsatt.

– Jeg vet ikke hvorfor Mossad-sjef Zvi Zamir likevel beordret operasjonen, men det var han som hadde det hele og fulle ansvar for at det gikk som det gikk. På den annen side var det vel også bare han som hadde det hele og fulle bildet av situasjonen, sa Yossi. Han følte at han i hui og hast ble sendt til Norge av en av de andre meget bekymrede Mossad-lederne for å beskytte og bakke opp de andre agentene så langt det ville være mulig. Nå skulle det imidlertid vise seg å ta flere måneder før Yossi kunne vende hjem til Israel denne sommeren.

Vi møtte ham flere ganger et sted i Israel hvor han hadde til oppgave å ta seg av libanesere som måtte flykte etter at Israel trakk seg tilbake fra sikkerhetssonen i Libanon. Yossi var trett og etter eget utsagn utslitt. Det en gang mørke håret var blitt sølvhvitt, men hjernen syntes skarp nok ennå og på vakt mot spørsmål han ikke ville besvare. (Han advarte oss flere ganger om at heller ikke vi skulle føle oss for trygge dersom «visse elementer» fattet interesse for det som kom frem i dette intervjuet. Ifølge Yossi var det fremdeles enkelte terrororganisasjoner som ønsket å oppspore ham, for eksempel gjennom intervjuer som dette.)

Ikke for å drepe

Yossi understreket gang på gang at hans oppgave i Norge ikke var å drive etterretning – langt mindre å drepe: «Jeg har aldri drept noen i Europa», hevdet han. Han kom inn og forlot Norge på legalt vis, sa han. Og Yossi hevdet at han for sin del gjennomførte den «defensive» oppgaven Mossad-ledelsen hadde gitt ham, til punkt og prikke.

– Tror dere virkelig at de titalls Mossad-agentene som var i Norge denne sommeren, alle var der kun i jakten på Ali Hassan Salameh? At for eksempel en så trenet og dyktig agent som Sylvia Rafael («den eneste fighter blant dem») tok feil av Bouchikhi og Salameh, som ikke engang lignet hverandre?! De israelske agentene visste at det var Bouchikhi som gikk der ved siden av sin gravide, norske kone – og ikke Salameh! understreket Yossi, som med styrke hevdet at han visste at Salameh var i Norge, flere ganger. Han ville ikke utdype dette nærmere.

– Hvorfor var det ingen, ikke engang de norske mediene, som spurte seg hva den psykopatiske drapsmannen Ali Hassan Salameh gjorde i Norge de gangene han faktisk var der – og hvorfor han møtte Bouchikhi, en trent palestinsk Fatah-terrorist? Ahmed Bouchikhi kan riktignok ha vært en liten, men en viktig brikke i de palestinske terrorplanene. – Bouchikhis rolle kan ha vært som bilnøkkelen i forhold til den store motoren: Den kan ikke starte uten den lille nøkkelen.

– Resultatet av at Bouchikhi ble drept, var i alle fall at palestinerne – Svart September – fant det klokest å avlyse angrepet mot Nobel-seremonien, sa Yossi.

Elendig gjennomført

Da Yossi kom til Oslo og Norge i dagene forut for Lillehammer-drapet, fikk han sine verste anelser bekreftet. Han observerte raskt at den planlagte operasjonen på Lillehammer – selv om han ikke visste, og ikke skulle vite, hva den nøyaktig gikk ut på – var «pill råtten», ifølge hans eget utsagn.

Å bruke leiligheten til den daværende sikkerhets­sjefen ved den israelske ambassaden, Yigal Eyal, som et slags «safehouse» eller operasjons­sentral under og etter operasjonen, var allerede i utgangs­punktet uprofesjonelt og vanvittig, mente Yossi.

Men det var ikke «hans bord», han måtte bare konsentrere seg om sin oppgave og planlegge for alle eventualiteter deretter. Og han hadde på følelsen at Lillehammer-operasjonen ville gå galt. – Jeg visste at nordmennene ikke er dumme, sa han alvorlig.

Seks Mossad-agenter, «feil folk på feil sted» ifølge Yossi, ble tatt av norsk politi («våre ressurser var strukket til det ytterste, vi måtte bruke folk som ikke var kvalifisert til slike oppgaver»). Men langt flere enn de seks kom seg unna, og totalt ble Mossads oppgave i Norge gjennomført etter sin hensikt, riktignok med stygge operasjonelle riper i lakken for organisasjonen, Lillehammer-operasjonens leder Michael Harari og sjefen, Zvi Zamir.

«Lillehammer-fiaskoen» brukes den dag i dag som et skrekkens eksempel i «instituttet» (Mossad) på hvordan en operasjon ikke skal planlegges og gjennomføres. Harari, som hadde samlet gruppen til Lillehammer-operasjonen, skal umiddelbart ha blitt «førtids­pensjonert» etter hjemkomsten til Israel. Det hevdes at hele Mossads nettverk i Europa av «sikre hus», «døde» brevkasser og hemmelige telefonnumre ble kansellert med øyeblikkelig virkning i kjølvannet av Lillehammer.

Massakre i Oslo

– Vår oppgave i Norge var ikke å hevne eller rettet mot bestemte personer, men å knekke terror­organisasjonen Svart September, bekjempe dem overalt i verden. Vi visste at de planla en større operasjon for å ramme Nobelpris-utdelingen og Norge, noe som skulle overskygge München-drapene på elleve israelske idrettsmenn i 1972. For Svart September ville ramme «sionister og vestlige imperialister». Husk at terrorisme har en stigende skala: Svart September la kimen til dagens al-Qaida. Salameh og hans folk fikk klar beskjed om at vi var der, og at vi kjente til deres plan om en massakre som kunne ha kostet mange norske liv. En massakre som skulle sette attentatet ved OL i München i skyggen både i omfang og grusomhet. Europa sov den gang overfor terrorismen, selv om blodet fløt i elver, og det måtte være tillatt å bruke alle midler for å stanse terroristene, sa Yossi, og kalte det som hendte på Lillehammer, «en nødoperasjon».

Han siterte Martin Luther King, som en gang skal ha skrevet at i enkelte viktige saker kan virkemidlene forsvares selv om de bryter med lover og regler i samfunnet «som det aksepteres at en ambulanse under utrykning kjører mot rødt lys og bryter alle andre trafikkregler».

– Hvorfor var det ingen i Norge som spurte seg hvordan Salameh kom seg inn og ut av landet over ti ganger?

– De palestinske terroristene brukte Skandinavia til å «hvile ut» mellom operasjonene og i den stille krigen mot jødiske og israelske mål i Europa den gang, i kjølvannet av München-massakren, sa Yossi.

– Men vi tok dem, både i Sverige og Norge, sa han, og gjentok at han i alle fall ikke drepte noen, men ville ikke utbrodere uttrykket «vi tok dem» nærmere … Men det gikk klart frem av samtalen at den israelske operasjonen i Norge hadde til hensikt å eliminere Ali Hassan Salameh – «helst ikke drepe ham i Norge, men ta ham med ut av landet og henrette ham», ifølge Yossi.

Operasjonen som ble avverget fordi palestinerne forsto at planen var avslørt, var ifølge Yossi et bombeanslag mot Nobelpris-utdelingen i Universitetets aula i Karl Johans gate i Oslo samme år. Hvor for øvrig Henry Kissinger og Le Duc Tho (sistnevnte ville ikke motta prisen) var hoved­figurene: En lastebil med tre tonn dynamitt skulle brukes mot Aulaen på et gitt tidspunkt, en operasjon som med sikkerhet ville utløst et kolossalt blodbad.

– Men hvordan skulle man ramme Nobelpris-utdelingen? Hvorfor skulle israelerne bry seg om å beskytte Norge og nordmenn?

– Vi var ute etter Salameh og hans kumpaner; ville forpurre deres planer, uansett hva de gikk ut på. Og da vi forsto hva de pønsket på, var det bare naturlig at vi grep inn, både for å ramme dem og samtidig hjelpe nordmennene. Også Mossad-agentene er mennesker. Vi visste at vi ikke kunne drepe alle de palestinske terroristene, men vi ville gjøre dem engstelige og få dem til å gå under jorden. Bare se hvordan det gikk med Svart September etter Lillehammer-affæren, sa Yossi, som siktet til at den palestinske organisasjonen gikk mer eller mindre i oppløsning etterpå.

– De fikk en klar advarsel om hva som ventet dem, som da vår spesialenhet drepte Abu Jihad, hjernen bak Fatahs terrorangrep mot Israel. Det sies at 40 av våre folk omringet Jihads hus, og 28 omringet Arafats hus ved siden av. Abu Jihad ble drept, og det ble hengt en lapp på Arafats hus hvor det sto at «du er den neste».

– Men hvordan skulle lastebilen med dynamitt forsere trappene opp til Aulaen for å ramme menneskene der inne?

– Jeg kjenner ikke til de detaljene, men regner med at hovedsaken for dem var en stor eksplosjon, ved eller i Aulaen, kanskje når folk ankom eller gikk. Svart Septembers motto var at dårlig publisitet var bedre enn ingen publisitet, sa Yossi lakonisk.

Han var for øvrig overbevist om at enkelte palestinske terror­organisasjoner også i 2005 fremdeles anså Nobel-seremonien i Oslo som et attraktivt «PR-mål» for sin sak.

Etter henrettelsen av Bouchikhi innså palestinerne at angrepsplanen mot Nobel-seremonien var avslørt, men israelernes operasjonelle plunder på Lillehammer skapte problemer også for Yossis egen del av «oppgaven».

Fra hytte til hytte

– Jeg planla alltid mine operasjoner og oppgaver til minste detalj, tok alle eventualiteter med i beregningene og hadde flere flukt­alternativer klare, forklarte Yossi.

Da skuddene som drepte Bouchikhi alarmerte norsk politi og jakten på Mossad-agentene startet, satte Yossi en av sine fluktplaner ut i livet: Han dro rett og slett på en Norges-tur i stedet for å forsøke å komme seg ut av landet, blant annet via Bergen, Trondheim, Kristiansand og noe senere Oslo. Men i flere uker streifet han først rundt i norske fjell og vandret fra hytte til hytte, som andre, norske fjell­entusiaster.

– På et visst tidspunkt hadde jeg imidlertid sluppet opp for penger, og jeg forsynte meg ikke bare med maten på selv­betjenings­hyttene, men tok nok også flere ganger pengene der. Jeg tror og håper at Mossad gjorde som de pleier i slike tilfeller: Sørget for å gjøre opp for seg ved å «tilbakeføre» pengene på ett eller annet vis, lo Yossi. Senere fikk han nye penge­forsyninger og dro til Oslo.

Det gikk raskt frem under samtalen med Yossi at han var svært godt informert om Norge, norsk kultur, tradisjoner og praksis. Tradisjonen med å gå fra hytte til hytte, eller tanken på å finne mat og penger der, var ikke ukjent for ham på forhånd.

– Planlegging, planlegging og planlegging, gjentok Yossi, uten å ville gå nærmere inn på opplæringen om og kildene i Norge. – Jeg har ikke lov til å si mer om slike detaljer, sa han kort. – Men i krig og kjærlighet er det snakk om 90 prosent etterretning og 10 prosent aksjon, smilte han skjevt og fortalte at han hadde vært et par ganger i Norge etterpå – og at han faktisk var blitt avbildet i en avis en tid etter at skuddene hadde falt i Lillehammer. – Så jeg har ikke noe utestående med norske myndigheter, sa han.

I 1992 hadde det blant annet fremkommet opplysninger om at Forsvarets etter­retnings­tjeneste i en årrekke forut for Lillehammer-affæren hadde samarbeidet med Mossad om gjensidig utveksling av våpen­teknologiske kunnskaper, men at dette samarbeidet også omfattet at Mossad-agenter fikk opplæring i Norge om norsk samfunnsliv. Yossi nektet imidlertid å gå inn på eller kommentere hvordan han personlig hadde ervervet sine inngående kunnskaper om norske forhold.

Hvorfor israelsk beskjedenhet?

Alle undersøkelser som var blitt satt i gang etter Lillehammer-affæren, også av Lund-kommisjonen, konkluderte med at ingen norske etter­retnings­organisasjoner hadde visst om, var blitt informert på forhånd eller – langt mindre – hadde hjulpet til med Mossad-operasjonen i 1973. Men Yossi mente at norsk etterretning umiddelbart ble informert om hensikten med henrettelsen av Bouchikhi og det virkelige målet med operasjonen i Norge, som omfattet «titalls» Mossad-agenter.

– Jeg tror at israelsk etterretning ikke ønsket at det skulle komme frem at det var de som hadde avverget de palestinske terrorplanene mot norske mål på norsk jord, og norsk etterretning og norske myndigheter ønsket heller ikke at det skulle komme frem at de var blitt informert om det palestinske terror­forsøket i etterkant. Bortsett fra å blamere norsk etterretning, ville det også ha belastet det gryende, gode norske forholdet til PLO, mente Yossi. Og – han understreket igjen at han bare var en «fotsoldat» – «operasjonelle grunner» kunne ha tvunget frem en slik ulogisk israelsk tilbakeholdenhet.

Ifølge Yossi spilte derfor begge parter sin rolle slik sujettet nå engang var blitt til: Israel og Mossad som «taperne» som hadde begått en uforståelig og idiotisk tabbe på Lillehammer, og norske myndigheter og norsk etterretning som de som med hell hadde ryddet opp, arrestert hele seks Mossad-agenter og puttet dem i fengsel.

Men hva med forhørene, hvor flere av Mossad-agentene skulle ha «tilstått»? Yossi pekte lakonisk på at «tilståelsene» harmonerte godt med det som skulle bli den offiselle «feiltagelses-forklaringen» på Bouchikhi-drapet. Også fordi agentene på Lillehammer ikke hadde kjent særlig mye til «den andre operasjonen» som avverget angrepet mot Aulaen.

– Men jeg er fullstendig overbevist om at norsk etterretning i dag kjenner til hva som foregikk den gang, både på Lillehammer og ellers, presiserte han.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!