Israels sikkerhets­attaché Yigal Eyal med familie utenfor sitt hjem i Tuengen allé 14 C i Oslo ledsaget av en ukjent venn i juli 1973. Eyal ble erklært uønsket i Norge etter at Mossad-agentene Zwi Steinberg og Michael Dorf ble pågrepet hjemme hos ham etter Lillehammer-drapet. Foto: NTB.

Det er «to skudd» i Norge med tilknytning til Midtøsten: Skuddene på Lillehammer i juli 1973 og skuddene i Dagaliveien i oktober 1993, da forlegger William Nygaard nesten ble drept.

«Lillehammer» er opplest og vedtatt. Dagaliveien er ikke oppklart fordi norske myndigheter ikke ville at sannheten skulle komme frem. De ønsket ingen konflikt med Iran.

Med Israel var det annerledes. Allerede i 1973 var det tegn til den Israel-bashing som venstresiden senere ikke kunne få nok av.

De som levde den gangen, glemmer aldri «skuddene på Lillehammer». Israels Mossad var ute for å hevne massakeren på deres deltakere i München-OL året før. Svart September hadde stått bak. Israel ville vise at ingen som dreper jøder fordi de er jøder, ville slippe unna med det.

De var på jakt etter hjernen bak OL-terroren, en palestiner ved navn Salameh. Men de tok feil person. Mannen de drepte på Lillehammer, var Ahmed Bouchikhi, en kelner. Operasjonen var en flopp. Å drepe feil person er slikt som ikke skal skje. Ikke i et vennligsinnet land, ikke i Norge.

Norske medier kunne boltre seg i oppslag om den feilslåtte operasjonen i lang tid.

«Lillehammer» ble et symbol og en grunn for venstresiden til å distansere seg fra Israel. Slike folk gikk det ikke an å ha noe med å gjøre.

Sannheten var mer kompleks. Norske myndigheter var nødt til å stå på vennskapelig fot med Israel. Etterretnings­messig er Israel en stormakt, Norge en mygg.

Nå kommer det frem at en av agentene som var med på operasjonen, har fortalt at den hadde en helt annen historie. Bouchikhi var ikke en uskyldig kelner. Han var ikke Salameh, men det visste israelerne. Salameh hadde imidlertid reist inn i Norge og ut igjen ti ganger. For palestinske terrorister var Norden et hvilested.

Kontaktene til venstresiden var god. Vi har svenskene, som hadde et nært forhold til leder av Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP), Wadie Haddad, og dro på treningsleirer i Libanon. Det samme hadde Blekingegade­banden i Danmark. De begikk bankran og ga pengene til Folkefronten.

Selv om dette var ytre venstre, hadde de betydelig innflytelse inn mot sentrum. Sentrum var på glid, drevet av avsky for Mossads metoder og sin egen romantisering av palestinernes kamp. Tenk sendeflaten NRK ga Mads Gilbert hver gang det var krig i Gaza.

Flere reagerte på Lillehammer-operasjonen fordi Israel hadde «krenket» norsk territorium. Norge ville ikke bli dratt inn i konflikten i Midtøsten.

Men så viser det seg altså at Svart September hadde andre planer. De planla å kjøre en lastebil med tre tonn sprengstoff inn på Universitets­plassen midt under utdelingen av Nobels fredspris 10. desember 1973. Det at Mossad fikk nyss om planene, gjorde at Svart September ikke kunne gjøre alvor av dem.

Kontrafaktisk historie er sjelden presis, men akkurat i dette tilfelle kan vi si: En slik terrorhandling ville kostet mange liv og endret Norge for alltid.

Hvis vi skal tro den nå avdøde Mossad-agentens betroelser, medvirket Lillehammer-saken til å bringe Svart September på nye tanker.

Norske myndigheter skal ha kjent til bakgrunnen, men dette er en side ved Lillehammer-historien som vi ikke har hørt noe om.

Et viktig supplement.

I stedet fungerte den offisielle historien om «Lillehammer» som en autostrada for norsk selv­sikkerhet og selv­rettferdig­gjøring: Vi visste best.

Under FN-operasjonen i Libanon fikk vi høre mer om hvem som var the bad guys og the good guys.

Krigene i Gaza forsterket bildet.

Historien ble en autostrada, en gerade aus. Norsk diplomati kunne ta av, og det førte til Oslo-avtalene.

Nå er selvsikkerheten mindre, men Norge har fortsatt ikke lært leksen om hva terror er og hvem som står bak. Vi soler oss fortsatt i fordømmelsen av Israel, og er ikke alene om dét. Nå deltar FN og en drøss med land.

Slik sett fungerer skyggesiden av «Lillehammer» som en lærepenge.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!