Det ser ut til at vestlige ledere har glemt russernes stridsevne

Russland har alltid vært undervurdert, også i sovjettiden. General Franz Halder sa i juni 1941 at Tyskland ville vinne krigen på to uker. Det endte med en katastrofe for de tyske arméene.

Selv om 3,5 millioner styrker i Wehrmacht vant de fleste slagene, endte det med nederlag, selv om 3 millioner russere døde.

Russiske styrker har alltid vært dårlig ledet, de har manglet våpen og logistikk gjentatte ganger i historien. Men med brutale ledere som ignorerer alle drepte og skadde, er de svært vanskelige å slå.

Karl XII vant de fleste slagene mot russiske styrker fra 1707 til 1709, da den svenske hæren ble desimert under slaget ved Poltava (som ligger i dagens Ukraina).

Dette skriver Victor Davis Hanson i an artikkel i American Greatness.

Napoleon vant de fleste slagene da han invaderte Russland i 1812. Han tok Moskva, men byen brant ned. Av de over 500.000 soldatene som ble sendt ut, kom kun rundt 50.000 tilbake tilbake til Frankrike. Napoleons tid var egentlig over etter dette katastrofale nederlaget.

Jeg anbefaler alle med en viss interesse for temaet om å lese denne boken for å få et inntrykk av krigens brutalitet og russernes vilje til å ofre alt. Men også den russiske brutaliteten kommer tydelig frem.

Nå har russerne invadert et naboland, og historien når det gjelder angrepskrig er muligens svakere. Men samtidig: Siden Kreml ignorerer tapte liv, kan russerne vinne kriger også offensivt.

Invasjonen av Ukraina startet katastrofalt, med dårlig strategi, elendig logistikk, mangel på ledelse og lav moral blant troppene. Men de holder på fortsatt, 17 måneder etterpå, til tross for ydmykelser og store tap.

Motstandskraft og å komme tilbake fra katastrofer er de historiske varemerkene til den russiske hæren, skriver Hanson.

Dårlig planlegging og ledelse, samt en total mangel på interesse for soldatenes liv, dette er selvsagt forkastelig. Men det gjør det vanskelig å overvinne Russland. For vestlige land tåler ikke at soldater mister livet, hvis de ikke er ukrainere, vel å merke.

Stadig flere argumenterer for at Nato og EU skal bli mer involvert i krigen. Dette kan virke rettferdig. Men hvor mange døde soldater tåler Tyskland før de trekker seg ut? Skal norske kjønnsrådgivere sikre seieren?

Det norske Pride-Forsvaret ansetter en hær av kjønnsrådgivere

Europa er uten stridsevne og stridsvilje. Da gjenstår et svekket amerikansk forsvar, som selvsagt vil overvinne de russiske styrkene i en konvensjonell krig.

Og hva er gevinsten ved en konvensjonell seier? Atomkrig? Selvsagt forstår også Kreml at dette vil bety deres egen undergang, men muligheten kan ikke utelukkes.

Russerne har nå etablert noe som minner om Maginotlinjen. Dette var ingen utfordring for tyskernes Blitzkrieg. Men Ukraina har ingen Gerd von Rundstedt. De har heller ingen Patton eller Rommel, og offensiven ser ikke særlig vellykket ut.

USA er i ferd med å miste troen på Ukraina og forsinker utlevering av F-16 jagerfly. 200 milliarder dollar er allerede pøst inn i det som fremstår som et bunnløst sluk. Men Ukraina trenger kanskje ti ganger så mye. I USA og Nato er økonomien sterkt svekket, og befolkningen murrer, selv om de fleste beundrer de ukrainske soldatenes heltemodige opptreden.

Kyiv now spends more annually on defense than any other country except the U.S. and China. Its soldiers are perhaps more battle-hardened than any in NATO, its army better equipped than any Western military except the American.

Mens våre grenser er vid åpne. Noe skurrer. Klasebomber utleveres på grunn av mangel på 155-mm granater.

Samtidig tømmes Ukraina demografisk, og en stor andel av dem som har flyktet, vil ikke tilbake, selv etter krigen. Også Russland sliter med sine demografiske problemer, men de har tross alt en større befolkning.

Historien forteller ingen fakta om fremtiden, men gir oss en pekepinn.