Thomas Couture, «Romerne i sin dekadanse», Musée d’Orsay, Paris.

Det moderne livet er meningsløst. Våre ungdommer tror de ikke har noe annet formål her på jorden enn å søke nytelse og more seg vekk fra kjedsomheten. I USA er det titalls millioner som lever på denne måten. Er det så overraskende at vi aldri har vært mer engstelige, deprimerte og tilbøyelige til selvmord?

Som mange andre i millenniums­generasjonen gikk jeg på college og nøt fire år med lite ansvar og tilsynelatende endeløse sjanser til å ha det moro med venner. Den første smaken av voksenlivet er en øy av nytelse. Du er ung, har ubegrenset med fritid og kan gjøre hva du vil. Selv om du er kristen og unngår fester med drikking, narkotika og seksuell umoral, blir du likevel vant til en mer lettlivet livsstil. Du tror at dette er voksenlivet. Mange i min generasjon som er ferdig med college, fortsetter å etterstrebe den samme rusen. Du skaffer deg en jobb – om du er heldig – og har mindre fritid. Du mister de fleste vennene fra college. Men du blir desperat etter å gjenoppleve disse glansdagene, selv om det bare er fra fredag kveld til søndag.

For mange, om ikke de fleste, i min generasjon er dette det «gode livet» de er programmert til å prøve å oppnå. Man lever bare for å skaffe seg størst mulig nytelse. Du lever for å jobbe nok til å more deg, for å produsere nok til å konsumere. Men etter hvert som sanden sakte renner ut av timeglasset og ungdommen langsomt slipper taket, begynner du før eller senere å kjenne en eksistensiell frykt. Innerst inne vet du at du ikke ble skapt til dette. Det er ikke nok. Noe mangler. Selv ikke det å gjenoppleve høydepunktene fra college og ta en tur til Vegas med gutta, gir den samme følelsen. Rusen avtar, bakrusen setter inn – og den går aldri over.

Dette er erfaringen svært mange i min generasjon har gjort. Det vil også bli den neste generasjonens erfaring. Ungdomstiden, som våre forfedre brukte til å stifte familie og tenke på fremtiden, blir kastet bort. Når man ser på fruktbarhets­statistikken, er nesten halvparten av amerikanske kvinner under 45 barnløse. Dette bærer bud om en fremtid der de fleste mennesker er helt alene, uten noe som helst som står på spill for dem i fremtiden. Menneskene som ikke har viet livet til annet enn høyt forbruk, vil dø alene.

Det er slik sivilisasjoner dør. Noen ganger styrtes de gjennom erobring eller omveltende kriger. Men de mister oftere viljen til å leve, for i stedet å dø ved demografisk selvmord. Man kan egentlig ikke klandre denne generasjonen mer enn babyboomerne for verdenen de ble født inn i og formet av. Og la oss se hva den generasjonen ble formet av. De ble født like etter at middel-levestandarden nådde toppen i USA. Alle trodde at de gode tidene ville fortsette i det uendelige, og at neste generasjon bare ville arve dem. Vi ble voksne på den tiden da alle levde som om de gode tidene fortsatt var her. Ingen så at de var forsvunnet for aldri mer å komme tilbake.

Samtidig ble alt som gir livet mening, tatt fra oss, i mange tilfeller også demonisert. I oppveksten ble vi fortalt at stolthet over vår arv som amerikanere er en alvorlig synd kalt «etnosentrisme» som er veldig nært beslektet med den utilgivelige synden rasisme. Det underforståtte ved denne tanken er at det er bra hvis USA dør ut og blir erstattet av tilfeldige mennesker fra hele verden. Enten man tilhørte ytre venstre eller var konservativ evangelisk kristen, ble man oppdratt til å tro at verden snart ville ta slutt, enten på grunn av global oppvarming eller endetiden. Hvorfor skulle noen få lyst til å sette barn til verden i et samfunn hvor de er dømt til å lide?

En svært kort oppblomstring av fornyet patriotisme etter 11. september ble raskt sløst bort på meningsløse okkupasjoner over flere tiår av land i den tredje verden, i Midtøsten, til en kostnad av tusenvis av milliarder dollar. De samme menneskene som sang med på Toby Keiths «Courtesy of the Red, White, and Blue», skulle mindre enn to tiår senere komme til å kalle USA «verdens mest rasistiske land.» Hvorfor skulle du ha lyst til å lage nye amerikanere hvis dét var sant? All vitalitet og all stolthet over folk og lokalsamfunn ble systematisk fjernet. Energien som tidligere generasjoner ville ha brukt til å lage etterkommere, er blitt brukt på å tilfredsstille våre flyktige ønsker.

Det kan virke som om vår sivilisasjon er fortapt. Det kan virke som om vi aldri kommer tilbake. På mange måter er det sant. Det gamle USA er borte. Det har ingen vilje til å overleve. Men det betyr ikke at amerikanerne vil forsvinne. Det som skjer i stedet, er en stor splittelse. De som fortsatt har viljen, energien og ønsket om å se at landet blir bevart, slik at det kan gis videre til neste generasjon, skiller seg bevisst fra den gamle verdenen.

Dette er unge mennesker som elsker landet, elsker folket, elsker lokalsamfunnet sitt og elsker det de har arvet. Dette er unge mennesker som har sett meningsløsheten ved kun å leve for underholdning og forbruk. Dette er ungdommer som erkjenner at det jeg kaller «trash-verdenen», må foraktes totalt. De erkjenner at livet handler om mye mer enn å gå på fine barer og restauranter med venner uke etter uke. De har avvist den minste motstands vei som tilbys dem, og i stedet valgt den veien forfedrene våre fulgte: et liv i hengivenhet og plikt. Et liv i ære. Et liv som produserer liv. De har i stedet etterstrebet et liv som avviser vår verdens forvisning av det transcendente, og har vendt blikket mot himmelen for å søke Guds herlighet. Nå er det moderne livets meningsløshet ikke lenger akseptabelt for dem. De prøver å finne ut hva Herren har skapt dem til å være.

Så det finnes en avantgarde som bærer sivilisasjonens fakkel videre. De siste årenes hendelser har fått mange av dem til å omorganisere og omstille livet sitt til å bygge fellesskap som vil overleve det som kommer. Akkurat som de første kristne levde i en polis – by – innenfor en polis, må også vi gjøre det i dag. Og ikke bare i et fellesskap av kristne, inkludert dem som henrykkes av «trash-verdenen», men også de som ser hva slags tid vi lever i. Gud har ordnet hendelsene slik at vi er tvunget til å gjøre det. Vi kan ikke lenger være komfortable og tilfredse på samme måte som dem som elsker verdenen av skitt.

Nei, vi må i stedet bli som pilegrimene som først bosatte seg i Amerika. Men til forskjell fra dem har vi ikke noen ny villmark å bosette oss i. Vi må gjenetablere nasjonen vår selv om den råtnende nasjonen ennå ikke er fullstendig ruinert. Dette oppdraget er motgiften mot modernitetens tomhet. De kristnes oppdrag er å gjenoppbygge det vi har mistet og videreføre arven vi har fått – et oppdrag om å bygge et parallelt kristent samfunn. Langt fra å fortvile over vår elskede nasjons død, kan vi vie oss til å bygge den opp igjen på nytt. Og mens tilhengerne av «trash-verdenen» trekker sine siste sukk i redsel og ensomhet uten annet enn falmede minner om måltider, vil vi gå til herligheten omgitt av våre barnebarn, som vil ta opp stafettpinnen og bygge et nytt kristent samfunn etter at vi har gått bort. Dét er en visjon om det gode livet. Det er visjonen om et vellevd liv. Og det er dét vi må søke.

Opprinnelig offentliggjort på Gab den 21. juli 2023.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!