Når man bor i et lite pottitland langt mot nord, er det lett å tro at norske politikere lider av et lokalt, grønt hjernevirus som gir oss ubrukelige pappsugerør, trebestikk og sykkelstier i vinterland, mens de er besatt av å redde samfunnet med masseinnvandring, globalisme, islamisering, woke-ideologi, sirkulærøkonomi og overgang-grønn energi. Men norske politikere dilter bare ukritisk etter alle andre. Det skjønner man når man flyr kloden rundt og lander i New Zealand.

Reiser man halve planeten rundt, havner man i et lite land ute i Stillehavet med rundt 5 millioner innbyggere, og en natur som til tider har forstyrrende likhet med Norge. Men selv om man knapt kan komme lenger unna Norway, er den politiske diagnosen nøyaktig den samme. Som om det var en smittsom sykdom. Og det til tross for at NZ kjører på feil side av veien, solen går gal vei over himmelen og står i nord klokka tolv, månen står opp ned, og ikke en eneste stjerne på himmelen ser kjent ut. Helt uten giftige edderkopper eller slanger. We‘re really not in Kansas any more. And yet …

Landet nesten ingen har besøkt

New Zealand er virkelig det nærmeste du kommer «Twilight Zone». Det er som om aliens forsøkte å skape en replika av Norge og England, uten helt å skjønne greia eller få det til. Det er øyeblikk hvor dette er ytterst forstyrrende for sinnet – hadde det ikke vært så vakkert og folk så hyggelige:

Newzealendere, eller «Kiwier», som de kaller seg, er britiske i sin sjel, men er mer åpne, som amerikanere. De er nesten like glad i turister og fremmedfolk som de er glad i sauer og naturen sin, og nordmenn er noe av det mest eksotiske man finner her nede. De fleste europeere stopper nemlig ved Australia, for reisen over til NZ er en relativt dyr tretimers flytur, og hvorfor skal man dra dit?

Jeg for min del har mesteparten av slekta her nede. Men for alle besøkende står solen høyere, vinteren er varmere, fjellene høyere, været villere, vinen billigere, bølgene større, gresset grønnere, jordskjelvene flere, isbreene større, vulkanene større og fjordene dypere: På New Zealand kan man kjøre fra sveitsiske alper, gjennom skotske moors, italienske vinmarker, til å vandre på Californias strender på under to timer. Hele verden pakket i et lite land er så magisk at den internasjonale filmindustrien har forelsket seg i landet.

Tidsriktig woke-politikk er verdensomspennende

Selv om man reiser halve jorden rundt, kommer man imidlertid ikke unna en vestlig tidsånd som først og fremst handler om selvforakt og selvpisking for alt det fæle «hvite mand» har gjort, alt vi gjør, og alt som må gjøres for å gjøre bot,  berge planeten, naturen og menneskehetens fremtid. (Utrolig paradoksalt, ettersom samtlige siviliserte land i verden kan takke vestlig innovasjon for at de eksisterer.) Også her nede finner du pappsugerør gjennom plastlokket på Mac‘ern, engangsbestikk av tre, sykkelveier ingen bruker, og ikke minst: urbefolkningens rettigheter.

Det man ikke finner i NZ, er batteribiler, og enda mer påfallende: Pride-flagg. Midt under Pride-måneden så jeg ikke et enste Pride-flagg noe sted, selv ikke på balkongen til privatpersoner. Pride er rett og slett ikke noe tema her, og når man spør folk, bare trekker de på skuldrene og skjønner knapt greia. Who cares, liksom? Det i seg selv er jo en grunn til å bli værende. Årsaken er sannsynligvis at media er helt uinteressert i Pride, og at det dessuten er en annen sak om undertrykkelse og rettigheter som er mye større: urfolks rettigheter.

37 år gamle Jacinda fra Arbeiderpartiet ville endre alt

Som 37-åring ble Jacinda Kate Laurell Ardern fra Labour landets statsminister i oktober 2017, og så ble hun jaget fra politikken i januar 2023. Hun var nok en tidstypisk kvinnelig friskus med en kropp i 30-årene, men med hodet fra pikerommet, og tok over hele samfunnet med sine «store visjoner» og sin endringsiver – solid backet av grønne gærninger og dyprøde fanatikere. Akkurat som i europeiske land gikk New Zealand fra å bli styrt etter hvordan virkeligheten er, til å bli styrt etter hvordan virkeligheten burde være, så velgerne som ønsket «endring», fikk virkelig valuta for pengene:

Marerittet begynte for alvor da covid-viruset slo til: Ardern var en totalitær sjel og grep muligheten for totalitære tiltak som Cruela de Ville overfor en dalmatinervalp. Synes du norsk lockdown var ekstrem? Haha, da har du ikke forstått potensialet som ligger i kriselovgivning og utvidet myndighet, kombinert med post-jernteppe-modernistisk sosialisme. Tiltakene sto ikke tilbake for hva Kina driver med, og store deler av næringslivet og befolkningen i NZ lider fortsatt av traumene.

Jacinda Ardern sto ikke bare for Kina-style lockdown, men også for sosialisme, energiomstilling, sykkelstier og rettigheter til maori-urbefolkingen, som mener seg ytterst urettferdig behandlet, slik enhver minoritet alltid gjør. Dette polynesiske folket var alltid greit integrert i samfunnet – med visse unntak på østkysten av Nordøya. Ikke fordi de hatet hvite, men fordi de mislikte enhver som forstyrret dyrkingen av cannabis. Cannabis Sativa vokser nemlig som ugress i NZ, etter å ha blitt ulovlig innført og spredd for alle vinder av politihelikoptere som luket opp avlinger og fraktet fangsten vekk i store, åpne nett under rotorvinden på 1980-tallet. (True story – not smart.)

Jacinda var så skadelig for Labour at hun ble tvunget til å gjøre som Reinfeldt i Sverige: trekke seg ut av politikken for å redde Labour. Men woke-ideologiens svakhet for «noble-savage»-myten, som hyller urfolk som renere, ærligere, mer ekte og bedre enn alle andre, var en gavepakke til New Zealands maori-ekstremister. De lever sitt eget liv, for som alltid med urfolk-aktivister: Gir du dem litt, så utløser det bare krav om å få alt.

Venstresiden finner alltid noe å ødelegge samfunnet med

I New Zealand er ikke masseinnvandring og islam noe stort problem, for NZ grenser ikke til et overnasjonalt EU-imperium som har åpnet grensene, og det finnes ingen nære naboer: Havområdet kjent som «The Roaring Forties», gjør kort prosess med enhver liten flyktningbåt som måtte våge seg utpå, så tidsriktig avvikling av nasjonalstat, kultur og samfunn måtte derfor ta en annen rute.

Av mangel på islamistisk innvandring og EU-press om energieffektivisering, batteribiler og Pride, har myndighetene gått andre veien: innført noe som foraktelig kalles «maorifisering», hvor alle kortene er gitt til Maori-pressgrupper. Parallellen til samerettigheter her i Norge er ikke til å overse.

Maori-befokningen er et steinalderfolk som ankom Aotearoa (Land of the Long Cloud), antagelig en gang på 1300-tallet – 400 år før Capt‘n Cook seilte innom og fant ut at dette var en helt naturlig del av England. Ingen vet om noen bodde her før Disney-figurene fra filmen «Viana» gjorde sitt vennlige strandhugg (ironi), og ingen vet hvor mange maorier som bodde her da landet ble britisk. Årsaken til historiens mørke er at maoriene var et steinalderfolk som var mer opptatt av å krige mot hverandre og spise sine fiender enn å utvikle et skriftspråk.

Det finnes egentlig bare én løsning for dem med hvit avstamning: Be om unnskyldning, avvikle det som har vært og skape noe helt nytt. Helst i et tempo som får en flaggermus med kaffekick til å fremstå på rolig, rett kurs, for moderne endringspolitikk er alltid basert på hastverk, panikk, primitiv moralisme, fortidens kommunistiske eksperimenter eller urfolkets steinalderkulturer – som om noe av dette noensinne har ledet til noe godt. Kanskje foruten å se NZs nasjonale rugbylag danse krigsdansen «Haka» før kampstart. Tøft!

Maori-rettigheter til det latterlige

Da hvite mann kom, fikk maoriene imidlertid andre å krige mot, og (norske) våpensmulgere/hvalfangere sørget for at de også fikk metall og krutt mellom henda. Et nytt kapittel ble innledet i 1840, da britene tapte et slag og signerte Treaty of Waitangi med maorihøvdingene som anerkjenner at «de var her først». Det skapte både mer fredelige forhold og et sivilisert samfunn for alle. Det var uansett ikke flere moa-fugler å klubbe ned, og hvem vil ikke ha en vestlig seng og toalett fremfor steinalder? Landet ble stadig mer britisk, med et underlig innslag av amerikansk bygningsmasse, amerikanse snutebil-vogntog og et heller lemfeldig forhold til vedlikehold.

Men de siste fem årene har altså New Zealand blitt mer splittet, fordi maori-befolkningen får diktere stadig mer av samfunnsutviklingen. Det finnes ingen logikk i dette, ettersom de er i kraftig mindretall og ingen lenger er renrasede maorier. Faktisk kan hvem som helst nå tatovere haka og erklære sin følte «maori-identitet», så lenge man kan vise til en mulig fjern slekting med noen dråper maori-blod. Alt dette har kulminert i offentlige skilt på maori, og turistbrosjyrer utenlukkende på maori, som svært få snakker eller forstår. Det er helt crazy.

Resultater som i Europa

Resultatet av den kollektive galskapen med covid-lockdown, klimahysteri, endringsiver og skam over alt som er vestlig, er nøyaktig som i Europa: Økonomien går nedover, landbruket går nedover, industrien går nedover, samholdet forvitrer og samfunnene splittes i stadig hardere motsetninger, mens kriminaliteten øker raskt. Løsningene fra politikerne er også nøyaktig som i Europa: tåkelegge problemene, pulverisere ansvaret og skylde på hvite mann.

Slekta er derfor ikke optimistisk på NZs vegne, og lurte på om det var bedre i Norge? Da lo jeg godt. Så hva kan vi lære av denne dannelsesreisen? Alt det absurde som skjer i Norge, skjer som et resultat av at norske politikere dilter etter alle andre land og trender som sauer. Det finnes ingen selvstendige tanker på Stortinget.

Og derfor finnes det heller ingen fristeder fra World Economic Forums dystopiske omstilling til usiviliserte samfunn og dysfunksjonell økonomi. Alle skal ned. Også Down Under.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!