Klimaet avhenger mye mer av H2O enn av CO2, og er ikke i krise

Illustrasjon basert på satellittbilder: NASA.

Vann og CO₂ er de to viktigste faktorene for nesten alt liv. Hvis man skal tro – men det gjør jo mange ikke – på FNs klimapanels (IPCC) påstander om CO₂ og klima, må man se bort fra en mengde fakta og veldokumenterte sammenhenger som er like, eller mer, sannsynlige. Her brukes sekkebetegnelsen CO₂ om alle marginale klimagasser, unntatt den essensielle H₂O. Det er heller ikke lurt å si at «debatten er over». Vitenskap foregår ikke med håndsopprekning. Som Einstein sa: Det hadde vært nok med én opponent som viste at jeg tok feil. Men han hadde rett.

I klimadebatten er det mange tvilere, tallet er økende, og kompetansen hos flere er meget høy, men de slipper mindre og mindre til i såkalte gammelmedier. Mye tyder på at kritikerne av klimahysteriet har rett. Jeg lener meg på forklaringene om at Jordens klima først og fremst avhenger av to faktorer: astronomiske (i hovedsak stråling fra Solen og dennes samvirke med partikler og gasser) og fra interne sykluser på Jorden, hvorav vannets er den dominerende.

For å ta konklusjonene først:

Klimamodellene feiler, og temperaturer og havnivå stiger langt saktere enn IPCC forutsier (beregner med sine modeller).
Forklaringene stemmer ikke med målingene.
Klimaendringene er ikke farligere enn før.
Det er ingenting som tyder på at 1,5 eller 2 graders temperaturstigning er farlig (en bedre klode opp til + 2 ºC).
Vanndamp er den desidert viktigste drivhusgassen.
Vanndamp og skyer kontrollerer Jordens klima.
CO₂ nærmer seg strålingsmessig metning, og litt mer av den betyr derfor lite.
Norske klimatiltak har liten – om noen – effekt på den globale temperaturen.
Kostnadene ved klimatiltakene er enorme.
Sur nedbør-debatten viste at det tar lang tid før media og utvalgte eksperter innrømmer feil i kritiske spørsmål.
Det kan komme klimakriser, men trolig ikke på grunn av menneskelige utslipp av karbon.
Alarmer om klimakriser og katastrofer virker hysteriske, og de blir alltid mindre troverdige over tid, før de til slutt blir nullet ut.
Katastrofefilmer og -fantasier er populære. Jobben nå er å få dem bort fra skoleverket, media og politikken før skadene blir uopprettelige.
Tregheten i media/politikken er så stor at gitt at klimadebatten er på ville veger, vil det ta mange tiår før det innrømmes, og innen da vil mye være tapt.
Det er to ting som kan avsløre hvilke faktorer som styrer klimaet: vitenskap og tid. Den første krever åpenhet og absolutt ytringsfrihet, den andre krever tålmodighet.

I klimadebatten er jeg tilbøyelig til å helle mot professor Lindzen (amerikansk atmosfærefysiker): Når det gjelder temperaturen, er det ikke noe eksepsjonelt med den, og professor Mørner (svensk geolog og geofysiker): Når det gjelder havnivåendringer er det heller ikke noe eksepsjonelt. Sannsynligheten for at det blir kaldere i fremtiden, er muligens like høy eller høyere enn at det blir varmere (Milankovitch-sykler). At det kommer til å variere av naturlige årsaker, er sikkert.

CO₂ er en livgivende gass som også gir et svakt bidrag til drivhuseffekten, begge avgjørende for livet på Jorden. Konsentrasjonen av CO₂ må ligge mellom knapt 200 ppm (parts per million eller mg/liter) og 30.000 ppm for ikke å skape umiddelbare problemer for livssyklusen. Plantene får problemer med å skaffe karbon til fotosyntesen hvis konsentrasjonen faller noe særlig under 200 ppm, og stopp i fotosyntesen oppstår ved ca. 150 ppm, noe som åpenbart ville være katastrofalt.

Nå er konsentrasjonen, hvis vi overser problemet med å beregne et sikkert estimat over et globalt gjennomsnitt, på ca. 400 ppm. Usikkerheten i gjennomsnittet bør også rapporteres. CO₂-konsentrasjonen var farlig nær 200 ppm under og etter siste isfremstøt, som ble avsluttet for ca. 10.000 år siden. Det er større sannsynlighet og fare forbundet med lave enn med for høye nivåer av CO₂.

Et CO₂-problem oppstod i Apollo 13 når deres scrubber ble ødelagt. Målet var å holde konsentrasjonen under 2500 ppm.

Helsestandarder for CO₂ er 5000 ppm for opphold i åtte timer. Ved 10.000 ppm oppleves ingen eller små effekter, ved 40.000 ppm er det umiddelbar fare for liv og helse.

Vannets kretsløp. Figur hentet fra Kravčík et al. «Water for the recovery of the climate: a new water paradigm», Environmental Science (2008).

Vannet beveger seg mellom hav, over og under jordoverflaten og i atmosfæren i ulike skalaer. Den store syklus fordamper fra havet, stiger høyt i atmosfæren og har lang oppholdstid. Den lille syklus med fordampning fra land har også stor innvirkning på lokalt vær og nedbør. Nedbøren utgjør årlig vel 1000 mm i gjennomsnitt over hele kloden. Som vi skal se, er plantenes vannforbruk viktig for klimaet. For at planter skal kunne nyttiggjøre seg vannet, må det tas opp av røttene. Sandholdige masser kan ta opp store regnskyll (over 10 mm), mens leire, silt og morene har lavere opptak og vil tape mer vann fra overflaten, særlig hvis jorden er tørr.

Det gjennomsnittlige vanninnholdet i atmosfæren er ca. 50 mm ved ekvator, men kun 5 mm over polområdene. Årlig nedbør er en viktig indikator for klimaet. Når den er mindre enn 250 mm, starter ørkenspredning, mens regnskog krever over 2000 mm. Vannet på Jorden er i hovedsak å finne som saltvann i havet og som grunnvann. Utnyttbart ferskvann i grunnvann, elver og sjøer utgjør en svært liten andel av våre vannressurser.

120 mm nedbør transporteres fra havet til land, noe som utgjør ca. 300 mm per år over land. Det er uhyre viktig at denne vanntransporten ikke reduseres, og at vannet utnyttes til plantevekst og evapotranspirasjon (kjøling) før det når tilbake til havet. For hver kWh som tas ut i vannkraft, reduseres erosjonen i nedslagsfeltet. Det samme skjer når energien tas ut i vindturbiner. Vindturbiner til sjøs og langs kysten vil redusere denne transporten kWh mot kWh, tørke ut kontinentene og varme dem opp. Drenering pga. urbanisering og landbruk er klimaets verste fiende, siden det fremskynder transporten av vann fra land til hav uten kjøleeffekt.

Nedbøren omdannes til evapotranspirasjon (ET), infiltrasjon og avrenning. Infiltrasjonen fornyer grunnvannet. Manglende fokusering på vegetasjon, drenering og fordampning utgjør ett av flere vesentlige ankepunkter mot å fokusere for ensidig på CO₂-endringer. Målet med vannhusholdningen må være at ikke en dråpe vann når havet uten først å ha vært brukt til dyrking og evapotranspirasjon.

Fordampings- og smeltevarme til vann (H₂O).

Det medgår nesten sju ganger mer energi til å fordampe vann enn for å smelte is. Fordamping inklusive evapotranspirasjon er en av de mest effektive prosesser til å omdirigere energi, og er en viktig faktor for lokalt, regionalt og globalt klima. Vannsyklusen og erosjonen av landområder er livsfunksjonen til Jorden.

ETs termodynamiske dominans er kjøleeffekten. Eksempelvis vil effekten av Europas våtmarksområder tilsvare verdens totale energiforbruk. Kjølingen fra verdens skoger utgjør over 70 ganger verdens energiforbruk, basert på den grove forenklingen at fordampingen utgjør 500 mm per år. For de fleste skoger er tallet trolig mye høyere.

En god illustrasjon av vegetasjonens og skyenes kjølende effekt er to tenkte transekter (dvs. en rett linje fra kysten og innover landet) i tempererte eller tropiske områder. Den ene er skogdekt og den andre uten vegetasjon. Profilet med skogvegetasjon vil beholde omtrent samme temperatur i hele lengden, mens profilet uten vegetasjon vil oppleve en umiddelbar og kraftig temperaturstigning. Denne effekten skyldes først og fremst at skogen holder tilbake store mengder vann som sakte fordamper, og denne evapotranspirasjonen demper oppvarmingen. Satt i sammenheng med drivhuseffekten vil den reduserte overflatetemperaturen gi mindre utstråling fra bakken, det gir mindre innflytelse fra atmosfærens drivhusgasser og derved mindre drivhusbidrag. På den annen side vil energien transporteres oppover ved vanndamp, som avgir sin latente vanndamp ved kondensasjon og influerer på skydannelsen.

Hva skjer i atmosfæren?

For å opprettholde klodens nåværende middeltemperatur på 15 ºC, må 61,5 % av energien fra jordoverflaten sendes ut til rommet som stråling. Resten av energien må bli absorbert og beholdt i klimasystemet, og det er denne energien som er opphav til oppvarmingen, eller drivhuseffekten, på 33 grader. Vanndamp (H₂O) står for 29,4 grader (89 %), CO₂ står for bare 3–4 grader, og ozon, metan + nitrogendioksid for noen få tidels grader.

Når alle atmosfæreforhold inkluderes, blir forsterkningseffekten fra vanndamp, skyer m.m. høyst sannsynlig en negativ verdi som reduserer temperatureffekten til 0,6–0,7 ºC ved en dobling av CO₂-konsentrasjonen. Kloden er i god strålingsbalanse, noe som er bekreftet av utflating av temperaturen i perioden 1996–2015. Temperaturøkningen etter dette er også i balanse, økt solinnstråling fra redusert skydekke er kompensert av økt utstråling.

Drivhuseffekten i atmosfæren er ikke den samme som i et drivhus (eller en bil), hvor glassveggene slipper solen inn, men ikke varmen ut. I atmosfæren skjer det via reaksjoner mellom molekyler avhengig av en rekke faktorer over store arealer i bevegelige volumer.

Med forbehold om vanskeligheten og usikkerheten i å beregne global middeltemperatur, er det enighet om at temperaturen har steget rundt 1 grad over de siste hundre år, fra en tid med kaldt klima til litt varmere – en positiv utvikling. Uten denne oppvarmingen ville eksempelvis Canada vært tilnærmet ubeboelig.

Økningen både i CO₂ og temperatur er stykkevis parallell, men dette betyr ikke nødvendigvis at økt temperatur følger av økt CO₂. Tvert imot, i perioder har temperaturen økt sammen med CO₂, mens temperaturen i andre perioder har sunket eller ikke endret seg selv om CO₂-utslippene har økt betydelig.

Den milde økningen av både temperatur og CO₂ har bidratt til ønskelig og gunstig utvikling i form av mer plantevekst. Å fremstille CO₂ og temperaturøkning i en krisesetting, er ikke basert på faktiske endringer, men modellerte scenarier med svært stor usikkerhet. Det blir derfor merkelig (= politisk) å være så skråsikker som IPCC er.

Den absolutt dominerende drivhusgassen er som sagt vanndamp, fulgt av CO₂ og en rekke andre mindre viktige gasser. Klimadebatten tar derimot utgangspunkt i hypotesen – etter hvert presentert som et faktum – om at økte menneskelige utslipp av drivhusgasser som en følge av industrialisering basert på fossile drivstoff øker konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren, med økende temperatur, økende hyppighet og styrke av ekstremvær, nedsmelting av is, heving av havnivå, mer tørke og flom, og at det vil bli problemer med dyrkning av mat. Kort sagt: Mye er galt, senere omgjort til kritisk. Det stemmer bare ikke.

Absorpsjonen av infrarød (IR) varmestråling av CO₂ øker logaritmisk med konsentrasjonen, og flater etter hvert ut, absorpsjonen blir mettet. Når konsentrasjonen er i metningsområdet, vil mer gass øke absorpsjonen svært lite. Der er vi i dag når det gjelder CO₂ – virkningen kan sammenlignes med for eksempel å male en låve rød. De første to–tre strøkene tilfører mye rødfarge, ytterligere strøk vil knapt gi merkbar endring i (oppfattelsen av) rødfarge.

Den fysiske virkningen av vann- og CO₂-molekylet er forskjellig når det gjelder IR-stråling. CO₂ ser ikke ut til å være en klimaregulator fra naturens side sammenlignet med vann. Jordens klimasystem regulerer IR-stråling fra bakken først og fremst via vanndamp og skyer. En reduksjon av menneskelige utslipp av CO₂, med enorme samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser og tap av velferd, er lite hensiktsmessig av flere grunner. For det første har en beskjeden økning av temperatur og CO₂ ført til at kloden blir grønnere, vi kan høste langt mer grøde og brødfø flere mennesker med bruk av mindre vann. For det andre er CO₂-konsentrasjonen oppe i metningsområdet, så mer CO₂ vil ha begrenset effekt.

Det er åpenbart at Solen er den viktigste klimafaktor på Jorden. Jordens absorpsjon av solenergien varierer med Jordens periodiske bevegelser. Jordens bevegelser følger tre hovedtrekk: en elliptisk bane rundt Solen, en variasjon av aksens helning (jordhelningen) samt en rotasjon av jordaksen rundt sitt senterpunkt. Disse variasjonene korrelerer med isbrevariasjonene, den første med en syklus på ca. 40.000 år, de to siste med ca. 100.000 år.

Jorden er liten i forhold til solen og flere av planetene i solsystemet.

Klimaaktivistene hever at 97 prosent av verdens vitenskapsfolk er 95 prosent sikker på at CO₂ fra mennesker forårsaker de klimaendringer vi ser. Betyr det at hypotesen er 95 prosent sikker?

Vi kan sammenligne med meteorologer som lager værprognoser frem i tid. Eksempelvis har et institutt 80 prosent treff når det gjelder å melde regn for et gitt område. Er sannsynligheten da 80 prosent for at du på en times tur trenger å ta med paraply? Dette avhenger av hvor ofte det regner. Hvis hyppigheten er 0,1, vil 90 av 100 turer vil være uten regn, og 10 med regn. Av de 10 turene med regn vil 8 bli korrekt meldt med regn. Feilprosenten er 20 prosent, så av de 90 turene uten regn vil 18 være feilmeldt med regn, dvs. totalt 26 turer hvor det meldes regn, hvorav 8 vil være korrekte, dvs. 30 prosent sjanse for regn, ikke 80 prosent.

Hvis samme resonnement gjøres på klimavarme perioder, f.eks. de siste hundre år, blir hyppigheten svært lav. Den siste million år har hatt ti isfremstøt avbrutt av varmeperioder på ca. 10.000 år. Hva er sannsynligheten for at 97 prosent av forskerne korrekt skal forutse nåværende varmeperiode? I hver varmeperiode på 10.000 år er det ca. 2700 hundre-dager, en frekvens på 0,000075, noe som gir en svært lav sannsynlighet for at de kan forutse om en 100-dagers varmeperiode virkelig skyldes menneskelige aktiviteter.

Som vist her, er det flere mulige årsaker til klimavariasjon, og vanndamp er den viktigste klimaregulatoren. Det er heller ingen klimakrise å snakke om. Vi står derfor i fare for å ødelegge velstandssamfunnet på feilaktig grunnlag. De ansvarlige vil ikke høre. Hvorfor ikke? Politikerne har fått påklistret skylapper og virker kraftløse og uinteresserte. Er det for sent å endre klimapolitikken? Siden demokratiske krefter er satt ut av spill (politisk nominasjon, media osv.), virker det slik.

Dette er et utdrag fra en publikasjon utgitt på Klimarealistene – hvor alle referanser og kilder er oppgitt – som kan lastes ned her eller på forespørsel (norsk eller engelsk) til ketil.haarstad@protonmail.com.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!