Over 600 dager etter Fosen-dommen, og mange demonstrasjoner og dialogmøter senere, snurrer møllene fortsatt. Og det er her man legger merke til noe rart: Det er ikke de private eierne av Fosen-møllene som forsvarer vindparken offentlig. Er det vel? Ingen har sett noe til dem. Den jobben gjør Støre og regjeringen, som opptrer både som lobbyister, aktivister, advokater og PR-ansatte for et privat industriforetak. Hvorfor det?
Når man først legger merke til fenomenet, så blir det uunngåelig å ikke bli foruroliget av det: Man hverken ser eller hører et pip fra kapitalkreftene som står bak Fosen Vindpark – et kommersielt foretak eid av Statkraft med 52,1 %, Aneo (tidligere Trønderenergi) med 7,9 %, og Nordic wind power DA, som eies av investeringsfondet EIP (Energy Infrastructure Partners AG) og BKW Energie med 40 %, og er organisert som et ansvarlig selskap med delt ansvar, ifølge Fosenvind.no. Hvorfor er dette Støres ansvar?
Eierne forsvarer ikke Fosen. Det er det Støre & co. som gjør
Når protestene hagler, er det ikke folk fra Statkraft, Aneo, Nordic Wind Power, EIP eller BKW Energie som stiller opp for å forsvare vindparken. Det er ikke disse eierne som har dialog på gata med demonstrantene, og det er ikke disse som stiller til debatter i media. Eierne er faktisk helt usynlige, for de har større kanoner til å gjøre jobben for seg:
Statsminister Jonas Gahr Støre og olje- og energiminister Terje Aasland.
Resten av regjeringen står også lojalt bak forsvaret av en vindpark som ingen av dem jobber for, og ingen av dem har eierinteresser i, mot et vedtak fra selveste Høyesterett! Vi har aldri sett noe lignende. Aldri. Men for å være på den sikre siden, at dette er uten presedens, har vi spurt Trond Blindheim ved høyskolen i Kristiania, som ga oss dette svaret:
– Jeg synes det er ubegripelig at kompetansen og aktøren som skal stå for utbyggingen er tause. Men det er jo flere eiere i Fosen Vind, så det pågår kanskje en diskusjon hvor det er vanskelig å komme til enighet. Nei, jeg har ikke sett lignende paralleller.
Trond Blindheim henviste oss også videre til førsteamanuensis ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen Thor Øivind Jensen, og fra ham fikk vi denne uttalelsen:
– Dette er veldig spesielt. Fosen har interesse av ro i saken. De tjener penger på noe som egentlig er både ulovlig og provoserende, men som likevel går videre. Støre forsøker å støtte vind generelt. Det virker klimavennlig og støtter en framvoksende industri. Det legger også et indirekte press på de plagsomme samene. Det er to aktører i ulike posisjoner i vindkraftspillet. Men ingen av dem snakker offentlig og positivt om varig uendret produksjon på Fosen, selv om det er det de vil.
Et foruroligende paradoks som ingen andre medier graver i
Så vidt vi erfarer, er det ingen andre medier som har stilt et eneste kritisk spørsmål ved dette åpenbare paradokset – men når vi legger frem saken for kommentar, er det altså reell grunn til å stusse over det som foregår.
Det som er helt umulig å finne svar på, er hvorfor? Hvorfor er regjeringen så dypt involvert i PR-jobben for Fosen? Det fremstår som nær uforklarlig. Og når landvind-katastrofen ble avslørt, hva skjedde da? Ble politikerne betenkt? Gikk regjeringen inn for en skikkelig kritisk gjennomgang og trusselvurdering? Nei. Sammen løp profitører og politikere ut på havet og fremmet havvind i stedet. Helt sømløst.
Bare for å understreke hvor merkverdig dette er, kan man se på hele innføringen av vindkraften i Norge – en kraftkilde som Vannkraft-Norge aldri har hatt – og aldri vil få – behov for, og som ikke bare er massivt ustabil og genererer så mye kostnader at tysk riksrevisjon har slått fast at vindkraft ikke har noen kost/nytteverdi. Denne svindelindustrien som aldri holder det de lover, og alltid trenger mer særfordeler, fikk følgende gavepakker av Stortinget:
• Fri tilgang på norsk vernet natur
• Fritak fra naturvernlover
• Fritak fra plan- og bygningsloven
• Fritak fra grunnrenteskatt
• Frihet til konsesjons-trading
• Fri tilgang på subsidier som andre industrier bare kan drømme om
• Status som samfunnskritisk aktivitet under covid
• Forkjørsrett i strømsystemet
• Status som viktig funksjon for Norge som EUs «batteri»
• Innføring av EUs høye strømpriser
• Innføring av langsiktige PPA-avtaler
• Status som «fornybar» energikilde for ikke-resikulerbare tungindustriprodukter
• Frihet til å selge vindparker til skatteparadiser
• Frihet fra alle kritiske og uavhengige økonomiske overslag
• Frihet fra alle trussel- og risikovurderinger, siden ingenting kan gå galt
• Fritak fra å levere som lovet, det man har fått betalt for å levere
• Fri tilgang til pressen for å spre egenreklame
• Frihet fra at alle resultater med vindkraft gjennom 40 år blir publisert og vurdert
• Fri tilgang til å kjøpe og ansette lokalpolitikere som lobbyister
• Frihet fra å rydde opp etter seg, ettersom ingen vil vite hvem som eier vindparken
• Og regjeringspolitikerne selv som aktivister, forsvarere, advokater, lobbyister og PR-agenter
Fikk vindbaronene alt dette av politikerne uten å betale for det?
Alt dette har Høyre- og Arbeiderparti-politikere i regjering gitt de ansiktsløse vindbaronene gjennom et privat/offentlig samrøre uten sidestykke i historien. Vindkraftprofitørene fikk alt de pekte på uten fnugg av motstand – bortsett fra noen få aktivister uten makt, små redaksjoner uten økonomiske muskler, og enslige forfattere som aldri fikk medieoppmerksomhet. Men hvorfor? Og hvordan?
Ville en annen industri klart å oppnå slike særfordeler? Finnes det noe land i verden der en søkkrik global industri ikke ville måtte betale store summer i smøring og «kickback» for å oppnå noe lignende? Er det overhodet mulig å få til noe slikt uten gjennom dyp og systematisk korrupsjon?
At klimahysteriet og hastverket det utløser muliggjorde vindkraft-kuppet, er det ingen tvil om. Men det er bare en brekkstang – et verktøy for å utløse enda flere særfordeler og penger på veien mot å redde kloden med monstermøller. Vi kan ikke stoppe nå, for da ryker «klimamålene», og jorden går under. (PS: Klimamålene ryker uansett.) Men dette forklarer ikke hvordan private næringsdrivende i dress og slips fikk overtalt kameratene i politikken til å gi dem alt de pekte på, til egen vinning. Hvordan!?
Dessverre har hverken Stortingets kontrollkomite, Riksrevisjonen eller Økokrim noen som helst interesse av så mye som å lytte til alarmklokkene som kimer. Det har heller ikke NRK, TV 2, Aftenposten, VG, Dagbladet eller noen andre medier som mottar store penger fra regjeringen i pressestøtte.
Kritikerne står derfor maktesløse alene. Det gjør ikke mistanken om korrupsjon mindre.
Kjøp «Et varslet energisjokk»!
