Jesus elsker menneskene, men er ingen godfjott. Jesus portretteres ikke sjelden med et litt strengt ansikt i bysantinsk ikonografi, som på dette ikonet i Katarinaklosteret i Sinai. Foto: Klosteret / Wikimedia.

⁷ Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.

⁸ Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.

⁹ Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.

¹⁰ Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Johannes’ første brev 4, 7–10

Et stort antall mennesker dør i forsøket på å nå Europa. Ifølge FN har minst 25.000 mennesker mistet livet i forsøk på å krysse Middelhavet siden 2014. Over 80.000 migranter skal ha kommet sjøveien til Italia i første halvår 2023. Et ukjent antall mennesker, inkludert barn, har druknet på veien.

Det er vanskelig å forstå at vi kan akseptere at slike tragedier finner sted foran øynene på oss. Som en verdensdel og sivilisasjon med kristne røtter er det ikke holdbart å høre om barn som drukner rett utenfor våre egne strender. Hvis vi sier vi elsker Gud og våre medmennesker, kan vi ikke la dette fortsette. Det finnes virkelighetsforståelser som gjør det mulig å se på at mennesker dør, det var slike som gjorde Gulag, Hitlers konsentrasjonsleirer og Tyrkias drap på kristne mulig, men jeg tar for gitt at ingen av oss er der.

Dødsfallene blir ekstra meningsløse med tanke på at vi vet at de aller fleste av dem som dør, ville fått bli i Europa dersom de hadde klart å komme hit, selv om de ikke er reelle asylsøkere. Det har vist seg at vår evne og våre muligheter til å returnere de som ikke oppfyller kravene for asyl, er svært begrensede. Det er derfor all grunn til å tro at med dagens praksis vil stadig flere emigranter risikere livet for å komme hit.

Dagens situasjon er altså ikke holdbar.

Med det som forutsetning står vi igjen med to løsninger. Den ene handler om å gjøre det unødvendig for emigrantene å risikere livet for å komme til Europa. Da vil ingen vil dø, og et stort kriminelt nettverk av menneskesmuglere mister sin inntektskilde. Emigrantene vil da ha en startkapital når de kommer hit, og står ikke i gjeld til noen.

Spørsmålet er hvor mange som da vil velge å komme til Europa. Vel, med dagens velferdsordninger er det grunn til å tro at emigrantene vil komme helt til det ikke svarer seg å emigrere. Europa er etter Andre verdenskrig blitt så fristende for mange, samtidig som deres egne hjemland ikke gir dem noen muligheter, at de er villige til å risikere alt for å komme hit. Det vil si vi bør regne med at migrantstrømmen vil fortsette til Europa er blitt det Somalia, Afghanistan, Irak osv. er i dag.

Da må vi stille oss spørsmålet: Er en slik løsning etisk holdbar overfor vår egen etniske befolkning og de som virkelig trenger en sikker havn?

Den andre løsningen handler om å stanse migrantene før de når havet og risikerer livet, eller bruke marinefartøy til å plukke emigrantene opp så tidlig for å returnere dem til landet de kom fra. En slik løsning krever at vi bruker makt, noe som minner om eldre dagers kanonbåtdiplomati. Det er ikke politisk korrekt, men vi hindrer de dødstallene vi ser nå.

Dersom vi klarer å gjennomføre vurderingen av asylsøknadene før emigrantene kommer til Europa, vil mange av utfordringene være løst. Det er nemlig opplagt at bare et svært lite mindretall av emigrantene er reelle asylsøkere. Samtidig vil en slik løsning være en langt mer effektiv bruk av offentlige midler. Vi kan hjelpe langt flere enn i dag, samtidig som mange vil la være å legge ut på en reise der de risikerer livet.

Denne siste løsningen bryter garantert med noen internasjonale konvensjoner, og mange vil nok kalle den umenneskelig, men vi står overfor en situasjon som ikke er holdbar, og alle løsningene har ulemper ved seg. Vi lever i en verden der ondskapen er en realitet, og i noen kulturer mer enn andre. Men politikk handler om å ta et valg, og et lands politikere sin fremste oppgave er først og fremst å beskytte egen befolkning, samtidig som de bevarer muligheten til å hjelpe de som virkelig trenger det.

Dersom vi elsker våre medmennesker, må vi våge å ta de beslutningene som gir mest nytte, samtidig som vi ikke påfører uskyldige mennesker smerte og ødelagte liv. Av og til handler derfor nestekjærlighet om å si nei til de som ber om å få komme.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.