Aksjonister på vei til Slottsplassen i Oslo for å markere at det er 599 dager siden Fosen-dommen den 2. juni 2023 før statsråd på Slottet samme formiddag. Foto: Lise Åserud / NTB.

Bare for å ha det sagt med én gang: Det er god grunn til å ha sympati med samene og deres sak. Fornorskningsprosessen var brutal og pågikk til langt ut på 1960-tallet. Det er ikke veldig lenge siden. Norske myndigheter har lite å være stolte av overfor samene.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol at det er flere og dype konflikter mellom samene og den etnisk norske befolkningen, særlig i den nordlige landsdelen. Det kommer sjelden til uttrykk i det offentlige ordskiftet, men er ikke mindre reelt av den grunn.

Disse konfliktene er gjerne knyttet til samenes rettigheter, arealforvaltning, ressursutnyttelse, overbeite og slitasje på en sårbar natur fra en reindrift som er blitt mer «industrialisert» og temmelig fjern fra postkortbildet vi har av samen i kofte på sleden bak kjørereinen.

Og bare omkring 3000 av de anslagsvis 40.000 samene i Norge er tilknyttet den samiske reindriften med om lag 215.000 dyr. Den foregår i nesten 140 av landets kommuner, på et areal som utgjør om lag 40 prosent av landarealet i Norge.

I henhold til Urfolkskonvensjonen er det reindriftssamenes tilknytning til sine tradisjonelle landområder for at de skal kunne bevare sin kultur, som skiller dem fra den øvrige befolkningen som gir dem eksklusive rettigheter.

Men mange har vanskelig for å se at en folkegruppe som utgjør mindre enn en promille av landets befolkning, og av disse igjen under 10 % som driver med reindrift, skal ha spesielle rettigheter på 40 % av landarealet i Norge, og på bekostning av resten av befolkningen.

Og mange vil bestride at samene skal ha eksklusive rettigheter som urfolk i forhold til den etnisk norske delen av befolkningen, som har vært i de samme områdene i over ti tusen år, og minst like lenge som den samiske befolkningen.

Det å gi eksklusive rettigheter eller andre fordeler til en minoritet for urett påført av flertallsbefolkningen en gang i fortiden, er problematisk. Det innebærer å erstatte en historisk urett utført av tidligere generasjoner med en ny urett som påføres fremtidige generasjoner.

For troende kan arvesynden muligens ha noe for seg. Men den hører ikke hjemme i et sekulært rettssamfunn. Black Lives Matter-bevegelsens (BLM) krav om at dagens generasjon av hvite skal betale fargede reparation for tidligere generasjoners synder, fremstår som helt absurd.

Hva da med etterkommerne av de afrikanske stammene som drev slavehandel i Afrika og solgte slaver fra andre stammer til hvite oppkjøpere, som solgte slavene videre til plantasje- og industrieierne i Amerika? Det er et historisk faktum BLM-bevegelsen tier om.

Det minner meg om first nation-problematikk på nordvestkysten av Canada som jeg ble involvert i for et par tiår siden. Den lokale indianerstammen likte dårlig at norske fiskeoppdrettere drev oppdrett der. De mente kysten og ressursene der tilhørte indianerne.

Saken løste seg først etter en tid da jeg fant ut at den lokale indianerstammen selv hadde kommet ned til kysten fra innlandet for bare 150 år siden. Da slaktet de ned de indianerne som hadde vært der tidligere, og overtok området som de nå ville ha oss bort fra.

Eksemplene er forskjellige, men paradoksene ikke ulike. Det er ikke uproblematisk at en tiendedels promille av befolkningen skal ha eksklusive rettigheter til 40 % av landarealet i Norge når den etnisk norske befolkningen i regionen har røtter her minst like langt tilbake.

Når det er sagt, er det ingenting som kan forsvare statens opptreden overfor samene i Fosen-saken. Den er under enhver kritikk. En stat som ikke følger statens egne lover, fremmer rettsløshet og undergraver sin egen legitimitet – i realiteten også demokratiet selv.

Her handler det om regjeringens manglende respekt for en rettskraftig dom i Høyesterett, til og med en dom i Høyesteretts storkammer, med elleve dommere som enstemmig har slått fast at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse gitt av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2010 var ugyldige.

Det representerer et klart brudd på artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Mølleparkene skulle ikke vært satt opp. De skulle heller ikke vært satt i drift. Etter dommen som falt for snart 700 dager siden, skulle vindturbinene vært tatt ned og fjernet.

Regjeringen gir i stedet bengen. Det grønne skiftet er blitt den nye statsreligionen. Støres prestisje i Brussel står på spill. Olje- og energidepartementet (OED) kjører derfor bevisst en langvarig treneringstaktikk i håp om at media og offentligheten etter hvert skal miste interessen.

Staten håper å slippe unna med å betale «reparasjon». Hadde det vært en moské som sto i veien for vindturbinene, ville de antakelig blitt revet på null komma niks. Rettsstatens prinsipper teller åpenbart lite når det bare gjelder tre samefamilier og noen få rein.

Slik kan det ikke være. Loven må være lik for alle, også for staten. At staten ikke respekterer Høyesteretts dom, er et rent maktovergrep. Det vitner om dårlig forståelse av maktfordelingsprinsippet som parlamentarismen og demokratiet hviler på.

Det vitner om en inkompetent forvaltning, om dårlig statsskikk og arrogante politikere som mangler forståelse av lovens betydning for statens legitimitet. Og det vitner om en regjering og politikere som legger seg paddeflate for EU og utenlandske kapitalinteresser.

Støre-regjeringens overgrep mot samene på Fosen har klare paralleller til Alta-saken i 1979. Også den gangen ble statens energipolitikk satt foran samenes interesser. Også den gangen ble det påvist klare saksbehandlingsfeil. Også den gangen ble samene den tapende part.

Til forskjell fra Alta-saken, hvor Høyesterett omsider ga staten medhold, har imidlertid Høyesterett i Fosen-saken avsagt dom mot staten, mot OED og mot utbyggingen til Statkraft og det tyske og sveitsiske investorkonsortiet Energy Infrastrucure Partners.

Norsk Høyesterett har avsagt en enstemmig dom som støtter samene. Den må regjeringen rette seg etter. Og den må gjøre det nå! Alt annet er uholdbart. Riv vindturbinene!

Det er viktigere å ivareta rettsstaten enn å gjøre knefall for EU og betale 3 samefamilier kompensasjonspenger!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!