Riksadvokaten har som ventet anket den frifinnende tingrettsdommen mot politimannen på Kongsberg som var tiltalt for overdreven og ulovlig maktbruk.

Saken fikk stor offentlig oppmerksomhet, ikke minst som følge av at den aktuelle hendelsen ble filmet og videoen offentliggjort. Nyhetsmediene inviterte til forhåndsprosedyre ved ensidig og tendensiøs dekning av saken. Det ble lekket politidokumenter til medier som i mange tilfelle gjorde seg til bistandsadvokat for påtalemyndigheten.

La oss kort repetere bakgrunnen for politiets opptreden: En mann ble nektet adgang til et utested fordi han var åpenbart påvirket av rusmidler. Han opptrådte ifølge dommen «aggressivt og truende» og sa han skulle «knuse trynet» på vekteren som nektet ham adgang.

Vekteren følte seg drapstruet og gikk bort til en bensinstasjon hvor det sto to politipatruljer. Urostifteren med flere fulgte etter og gikk opp mot vekteren. Politimannen stilte seg imellom. For å hindre at vekteren ble angrepet, la politimannen urostifteren i bakken. For å få kontroll med den krakilske mannen, som satte seg til motverge og som hadde truet vekteren på livet, slo politimannen med knyttet neve. Senere brukte han også pepperspray. Etter hvert fikk politiet satt på ham spyttemaske og bodycuff (reimer som ufarliggjør arrestanten).

Blodprøven viste en promille på 1,8. Han hadde en ulovlig karambit-kniv i lommen. Det er et dødelig våpen med et 20 cm langt buet knivblad.

Disse opplysningene er hentet fra dommen og var noe en forhåndsdømmende presse kjente til, men unnlot å orientere om. Det passet ikke inn i fortellingen om at politiet uprovosert gikk løs på et forsvarsløst menneske. De som hadde gjort seg opp en mening ut fra videoen alene, hadde ut fra den medieskapte gapestokken naturligvis ventet en fellende kjennelse i tingretten.

Men en domstol kan ikke dømme ut fra stemninger og folkesnakk. Folketribunaler hører andre samfunnsformer til. Domstolen skal avgjøre en straffesak ut fra loven og de bevis som ble fremlagt i retten. Og tingretten kom til at politimannens voldsbruk lå innenfor det politiet har full rett til å anvende. Her må en også vektlegge politimannens situasjonsforståelse – der og da. 

Dommen i tingretten baserer seg på gjeldende rett og er godt begrunnet. Politimannen fortjener støtte for å ha utført en utakknemlig samfunnsoppgave.

Men fra sjefene i politiet har det ikke vært støtte å få. Politidirektør Benedicte Bjørnland uttalte seg på forhånd på en måte som forhåndsdømte politimannen. Hun mente at episoden på Kongsberg var egnet til å svekke folks alminnelige tillit til politiet.

Dette er et helt feil resonnement. Det er tvert om unnvikende politisjefer som ikke stiller opp for sine underordnede som svekker politiets omdømme. De færreste politiembetsmenn har jobbet på grunnplanet i politiet. De har aldri vært i slåsskamp for å få kontroll over krakilske kriminelle. Vi betviler at politidirektør Bjørnland har svingt batongen i nærstrid med voldsmenn. Hennes og svært mange andre politisjefers inngang til politiet har vært juridisk embetseksamen.

Og her er vi ved et kjerneproblem: at rekruttering av politisjefer er så uløselig knyttet til kravet om mastergrad i rettsvitenskap. Slik har det alltid vært. Lesere som har levd en stund, husker Bakkane-saken, hvor Gerhardsen-regjeringen i 1963 så vidt overlevde et mistillitsforslag i Stortinget for å ha utnevnt en mann uten juridikum til sjef for daværende Politiskolen. Da Torleif Karlsen, folkekjær politimann i NRKs Trafikk og musikk, på 1970-tallet ble utnevnt til landets første politiinspektør uten juridikum, ble det også et ramaskrik.

Det er et problem for norsk politi at så mange av de øverste sjefene mangler operativ praksis. Juridisk kompetanse er et selvsagt krav for politifolk som jobber med påtalespørsmål, men ikke for en politimester eller toppfigur i Politidirektoratet.

Her atskiller politietaten seg fra Forsvaret. De som utgjør sjefssjiktet i Forsvaret, har alle begynt nedenfra – som soldater eller befalselever. Så ble de troppsbefal, for å holde oss til Hæren, tok Krigsskolen, ble kompanisjefer, senere bataljonssjefer og stabsoffiserer. Oberster og generaler har ligget i knappetelt i 25 grader minus, de har vært instruktører i nærstrid, skutt med skarpt og ikke minst ledet operasjoner i samspill med sine soldater. Dagens forsvarssjef er en høyt dekorert offiser med bred erfaring fra virkelig krigføring i internasjonale operasjoner – i motsetning til skrivebordsfolk som uten operativ erfaring bemanner mange høyere lederposisjoner i politiet.

For en leder er det klanderverdig å unnlate å stille opp for en underordnet. Hvis det er noe å anføre, tar en klok leder dette opp på tomannshånd. I politiet holder sjefer heller kjeft enn å ta vare på underordnede som får kritikk av gatas parlament. Det er lettere å kaste en politibetjent under bussen enn å risikere egen karriere ved å ta en underordnet i forsvar.

Dette inviterer til et unnfallende politi hvor politifolk på grunnplanet heller skygger unna oppgaver som kan påføre dem kritikk enn å forsvare rettsstatens grunnprinsipper.

Politiyrket er meget krevende. Det er derfor utdanningen er så lang. Utvelgelsen er meget nøye. Bare de som er egnet for yrket, slipper til – i motsetning til i mange andre land, hvor politifolks bakgrunn er så ymse og utdanningen ofte er svært kort og mangelfull.

Politiet er i fredstid eneste samfunnsinstitusjon med rett til å utøve vold for å løse sine oppdrag når situasjonen tilsier det. Voldsbruken må være tilpasset den aktuelle situasjon, men vurdert av dem som står i den – ikke skrivebordsteoretikere i polstrede salonger. Det er de som med sin unnfallenhet bidrar til å svekke tilliten til politiet, ikke politifolk som bare gjør jobben sin.

Og så hadde det ikke vært av veien om justisministeren, og gjerne også statsministeren, av og til kunne stå frem med uforbeholden støtte til tjenestefolk som har som jobb å skape trygghet.

Når polititoppene ikke gjør det, får den politiske toppledelsen ta ansvar.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!