Nato-landene enige om forsvarsplaner mot Russland

På vei inn til Nato-møtet i Vilnius: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan (i midten) og Sveriges statsminister Ulf Kristersson (foran til venstre). Foto: Yves Herman, Pool Photo via AP

Nato-landene ble mandag enige om regionale planer om hvordan alliansen vil svare på eventuelle angrep fra Russland.

Dette er første gang siden den kalde krigen at Nato har lagt slike planer, etter mange år med tilsynelatende stabile forhold mellom landene i Europa.

NTB-Reuters melder om saken, og baserer seg på opplysninger fra kilder i diplomatiet.

Behovet for å legge slike planer, er oppstått i kjølvannet av den russiske fullskala invasjonen mot Ukraina som startet i februar 2022.

De nye forsvarsplanene i Nato markerer et vannskille i alliansen, ifølge de ikke navngitte kildene.

For første gang siden den kalde krigen (som tok slutt ca. 1990), tar man for høyde for at land i alliansen kan bli angrepet av et åpenbart aggressivt og ekspansjonistisk Russland.

Det ene Nato-landet etter det andre har i senere tid revitalisert sitt militære forsvar, budsjetter er økt og fokuset er tilbake.

Mer trøbbel med Tyrkia

Også i denne sammenhengen markerte Tyrkia seg som en «stein i skoen» for alliansen, og blokkerte enigheten og de nye planene. Dette ble begrunnet med ordbruken om blant annet Kypros. Men mandag klarte altså alliansen å samle alle Nato-landene bak de nye planene, trolig etter et visst press mot Tyrkia.

Inntrykket av et Tyrkia som ikke spiller på lag med resten av alliansen, ble imidlertid forsterket. Det er økende frustrasjon med hvordan Tyrkia opptrer, og mange spør seg om hvor lenge det vil gå før det tyrkiske medlemskapet i alliansen blir utfordret.

Enten alliansens regler er slik eller slik, er det i praksis umulig for Tyrkia å forbli medlem dersom de øvrige landene bestemmer seg for at Tyrkia må ut.

En nødvendig forsvarsavtale?

En del vil også stille spørsmål ved behovet for den forsvarsavtalen som nå er inngått. Russland fremstår per i dag i liten grad som noen trussel mot Nato.

Russiske styrker er så reduserte og nedkjørte etter 15 måneders krig mot Ukraina, at landet nå knapt er i stand til å gjennomføre offensive operasjoner av noe format.

Mangelen på på utstyr og kvalifisert mannskap er prekær, og Russland benytter til dels svært utdatert utstyr i kampene.

Knapt en eneste, liten ukrainsk landsby er erobret på lang tid, til tross for forsøk på å møte ukrainsk motoffensiv med egen offensiv.

Avdelinger med helt andre oppgaver, i fjerne deler av Russland, overføres til Ukraina, blant annet 5. arme som har stått oppmarsjert på grensen mot Kina. Styrkene som sto ved norskegrensen, i Petsjenga, er for lengst overført og ifølge opplysninger nærmest utslettet.

Det har vært stilt spørsmål om hvorfor ikke Russland gjennomfører en ny og større mobilisering, en forrige runde, da man kalte ute 3-400 000 mann (og mange hundre tusen samtidig flyktet fra landet).

Russland er et stort land med noe over 140 millioner innbyggere, og mange å ta av.

Svarene på at den store mobiliseringen uteblir, kan være flere.

For det første vil det være et signal Putin ikke ønsker å sende. Det vil være en offentlig bekreftelse av at den angivelig kortvarige «militære spesialoperasjonen» er blitt en katastrofe man ikke ser noen ende på.

For det andre vil en ny mobiliseringsrunde svekke et allerede hardt presset sivilsamfunn. Fabrikker og annen virksomhet i Russland sliter med mangel på arbeidskraft. Det vil tære hardt på å sende nye titusener/hundretusener av arbeidsføre menn til fronten.

For det tredje, og ikke minst viktig, per i dag har Russland neppe tilstrekkelig med grunnleggende materiell (våpen uniformer og annet) til å utruste nye skarer av rekrutter. Det trengs også et stort apparat av ledige, kvalifiserte offiserer og mannskap til å besørge deres militære utdanning.

Kort sagt er det vanskelig å se hvilken evne Russland per i dag skulle ha til å gjennomføre angrep av betydning mot noe Nato-land.

Det vil kreve store, effektive og velutstyrte avdelinger som per i dag ikke finnes disponible, i hvert fall hvis man vil oppnå noe annet enn trefninger ved grensen.

Disse Nato-planene legges for en fremtid der Russland igjen eventuelt har klart å komme seg til hektene militært og økonomisk. Det kan bli en stund til det er en aktuell problemstilling.

Les også: