I sin streben etter å opprettholde makt, kjemper LO for arbeidslivsstrukturer som er på vei inn i historiebøkene, skriver seriegründer Morten Wiese i Finansavisen.

Han mener LO utnytter sin enorme maktbase til ren retorikk, som LO-leder Peggy Hessen Følsviks kontroversielle uttalelser om de rike som skal tas. Ord som velferdsprofitører og bendelormer brukes flittig, og LO bidrar i så måte til en polarisering av samfunnet. Felleskapstanken er død og begravet, og vanlige arbeidere ignoreres.

Et godt eksempel er hvordan Følsvik og LO-ledelsen motarbeidet det såkalte strømopprøret på landsmøtet, og feiret seieren med Barth Eide og Støre etter at de hadde sørget for at arbeidsfolk fortsatt ville bli ruinert av høye strømpriser, som igjen førte til inflasjon og renteøkninger og en krone i fritt fall.

Hva er motivasjonen bak en slik strategi? Det er en avledningsmanøver for å skjule det faktum at LO er i ferd med å gå ut på dato.

LO fremstår som en ren mafia. Medlemmene betaler «beskyttelsespenger» til organisasjonene som påstås å forsvare deres interesser, samtidig som hele befolkningen tvinges til å subsidiere medlemskontingentene gjennom skattesystemet.

I stedet for å engasjere seg i å forbedre hverdagen til vanlige arbeidsfolk har LO større ambisjoner. Akkurat som Ap er det hele verden som skal repareres. «The World is My Oyster», sang Frankie Goes to Hollywood rett før 80-tallet beste basslinje satte i gang hiten Welcome to the Pleasuredome.

NHO-leder, Ole Erik Almlid, og LO-leder, Peggy Hessen Følsvik deltok i juni på lansering av forslag til en norsk hydrogenstrategi. Arbeidsgivere og arbeidstagere betyr mindre enn klimahysteri. Støtten til latterlige prosjekter som havvind, batteriproduksjon og elektrifisering av sokkelen er uten grenser.

LO støtter selvsagt palestinerne og boikotter Israel, noe som var årsaken til at jeg meldte meg ut av LO rundt 2013, og heller ble lokallagsleder for en politisk uavhengig fagforening. Venstresidens jødehat er et internasjonalt fenomen. Det samme er støtten til multikulturens mange påståtte velsignelser.

Pengene pøses inn i Ap, selv om et flertall av LO-medlemmene ikke stemmer på dette partiet.

Fagforeninger oppsto i en tid der arbeidere hovedsakelig var ansatt i industrien, og det var behov for en kollektiv kamp for å forbedre arbeidsvilkårene.

Situasjonen i dag er annerledes, mener Wiese. Arbeidslivet er mer fragmentert, bedriftene er i større grad små og mellomstore bedrifter. Vi skifter arbeidsgiver oftere, og noen av oss kan jobbe fra hvor som helst med kun en PC og tilgang til brukbart internett. Vi blir stadig flere «digitale nomader».

Men LO opptrer som om flesteparten fortsatt jobber i fabrikkene, med stemplingsur, kollektive løsninger og fast arbeidstid. Derfor motsetter de seg midlertidige stillinger, selv om det er ønsket fra begge parter.

Med en retorikk som blir stadig mer antikvert, saboterer LO fremskrittene i arbeidslivet. Det er som om LO-lederen kjører med håndbremsen på for å hindre Norges kreative nyskapere i jobben med å bygge fremtidige, velfungerende og bærekraftige arbeidsplasser.

Følsvik selv har skapt en forestilling om at det å drive privat virksomhet nærmest er en forbrytelse. Selv håver hun inn millionlønn og er godt gift, strømregningen plager ikke denne velstående familien.

Ifølge Wiese er LO ingenting annet enn «venstresidens seiglivede syndikat».

En organisert virksomhet der medlemmene betaler «beskyttelsespenger» til organisasjonene som påstås å forsvare deres interesser, samtidig som hele befolkningen tvinges til å subsidiere medlemskontingentene gjennom skattesystemet.

Ren mafia, altså. Men en mafia som er verre enn den originale, siden man tvinges til å betale for en beskyttelse man aldri får glede av.

Mens LO-lederen arbeider hardt for å overbevise oss om at det står dårlig til med arbeidstakerne i Norge, står det svært godt til med LO og de 25 fagforbundene. Det er på høy tid med en granskning av LOs forretningsmodell og funksjon, og vurdere om den passer inn i det moderne arbeidslivet.

Man kan altså stille spørsmålet: Har arbeidere virkelig behov for LO i dagens situasjon? Jeg tviler sterkt, i alle fall gjelder dette for en stor del av arbeidstagerne i Norge. Tross alt er det ikke så vanskelig å få seg jobb i Norge ennå, hvis man har litt erfaring og kunnskap.

Kanskje folk i offentlig sektor har nytte av LO. Men hva skjer egentlig med lærere, helsearbeidere og andre offentlige ansatte? Føler de virkelig at LO har gjort hverdagen enklere og bedre for dem?

Tross alt er det folk med middels og lav lønn som virkelig lider under Støre-regjeringens evige jakt etter høyere skatte- og avgiftsnivå. Vi opplever regressive skatter gjennom avgiftssystemet, kronens fall, inflasjon og renteøkninger.

På stortinget diskuteres kun grunnrenteskatt og inntektsskatt, men økningen i arbeidsgiveravgiften, strømavgiften, drivstoffavgiften og snart vannavgiften ignoreres.

Er det rimelig at alle skattebetalerne i Norge skal fortsette å subsidiere LO og fagforbundenes medlemskontingenter gjennom skattesystemet? Og er det ikke en stor bekymring for demokratiet når LO bruker subsidiene fra hele fellesskapet som massiv støtte til venstresiden i norsk politikk?

Vel: Det hadde virkelig ikke endret situasjonen for arbeiderklassen om LO hadde pøst penger inn i Høyre. Det finnes ikke lenger en «høyreside» på Stortinget, hvor alle partier er indoktrinert i denne hersens velferdstaten.

Hva om å rett og slett halvere LO-avgiften og la arbeidere beholde pengene selv? Det vil neppe skje, for det virker vanskeligere å snakke fornuft til LO enn til den opprinnelige mafiaen.

Les også:

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!