Fra en musikkvideo med et barnekor på Vahl skole i Oslo. Stillbilde: VårtOsloTV / YouTube.

Ved mange skoler i Oslo er det omtrent ingen norske elever, og «kultur­splittelsen» er så stor at selv forkjempere for fargerikt fellesskap tar en «hvit flukt». Da kan en ikke lenger påstå at befolknings­utskiftningen er en konspirasjons­teori. Når vil Flyktninge­konvensjonens prinsipp om repatriering bli iverksatt?

«Familien hadde et sterkt ønske om å la datteren gå på nærskolen. Etter seks år gir de opp og sender henne til privatskole. Kultur­forskjellene ble for store. Nina Øystad-Larsen og mannen har valgt å la datteren Lucia skifte skole», skriver Aftenposten om en familie som gir opp det fargerike skole­fellesskap i Groruddalen.

MDG-er med hvit flukt

– Det satt veldig langt inne å ta henne ut av en klasse der bare fem barn snakker norsk hjemme, innrømmer mor Nina Øystad-Larsen.

– Det siste barna som blir igjen trenger, er mer «hvit flukt», fortsatte Øystad-Larsen.

Hun har vært engasjert i Foreldre­rådets arbeids­utvalg (FAU) og er ellers aktiv i MDG, forteller avisen. Men det ble altså vel eksotisk når de andre i klassen skal på koranskole og ikke kan leke med datteren, når det blir kjeft å få hvis noen nynner når det er ramadan, og skjellsord mot homofile florerer.

– Datteren min har kort hår, går i posete bukser og har fått slengt stygge ord etter seg. Kultur­forskjellene er skumle og sårende. Og det er vanskelig å finne nære venner, oppsummerer moren.

Skoler med inntil 97 % innvandrere

Saken i Aftenposten har også med tall fra Utdannings­etaten i Oslo med andel elever med annet morsmål enn norsk eller samisk. Den begynner sånn:

Granstangen ungdomsskole 97 % innvandrere,
Haugenstua barne- og ungdomsskole 93 %,
Vahl barneskole 93 %,
Furuset barneskole 92 %,
Mortensrud barneskole 92 %,
Haugen skole 89 %,
Rommen skole 87 %,
Bjørndal skole 86 %,
Bjørnholt ungdomsskole 84 %,
Tokerud skole 84 %,
Lutvann skole 83 %,
Lindeberg skole 81 %, Linderud skole (håndhilsenekt-skolen) 80 % innvandrere,
Lofsrud skole 80 %,
Haugerud skole 80 %,
Stovner skole 78 %,
Nordvoll skole 78 %,
Vestli skole 77 %,
Bjøråsen skole 77 %,
Skjønnhaug skole 76 %,
Groruddalen ungdomsskole 76 %,
Grorud barneskole 75 %,
Tiurleiken barneskole 73 %,
Tøyen barneskole 73 %,
Seterbråten barneskole 71 %, etc.

Og sånn fortsetter den dystre statistikken som viser fravær av norske elever ved skolene i Norges hovedstad. Norsk i betydning fra folkegruppen nordmenn.

Aftenposten skriver også om Vahl skole på Grønland, som kun har tre etnisk norske familier igjen, og 93 % elever med innvandrer­bakgrunn.

Mer penger til innvandrer­skolene

Ap-politikeren Line Oma er en av få norske foreldre med barn på Vahl, og hun har ingen planer om å flytte eget barn til annen skole. Oma er enig med Øystad-Larsen i at enda mer penger til innvandrer­skolene må til for å hindre at norske familier velger seg bort. Det betyr i praksis å kanalisere mer midler fra andre skoler, til dem med «utfordringer». Noe som sies å ha hatt effekt ved Tøyen skole. Der er innvandrer­andelen nå «bare» 73 %.

Tiltakene som nevnes, er blant annet AKS-tilbud i samarbeid med kultur­institusjoner og kjente fotball­klubber, og selv i over­befolkede Oslo har skolen små klasser og godt læringsmiljø, sies det.

– I dag har vi tre orkestre som er veldig viktige for skolen. Nytt skolekjøkken, der det lages både frokost og varme måltider er et annet løft, sier rektor Hilmar Berge Flatabø ved Tøyen skole, og beskriver flotte tilbud som mange andre skoler rundt om i landet bare kan drømme om.

Innvandrer­flertall ved 52 skoler allerede i 2017

Allerede i 2017 var det innvandrer­flertall ved hele 52 skoler i Oslo, skrev ABC Nyheter, som fant løsningen, uttalt av Senter­partiets pakistanske 1. kandidat i Oslo, Aisha Naz Bhatti. Hun mente at bussing av elever hit og dit var svar på problemet.

Problemer som skyldes det multi­kulturelle eksperimentet, tårner seg opp på alle mulige områder, men få i posisjon – om noen – kommer med den opplagte løsningen: bussing ut av landet for store antall. De som ikke er interessert i å bli norske, de som ikke er selv­forsørgende, de som ikke trenger asyl lenger, om de noensinne egentlig trengte det, og alle utenlandske kriminelle og terrorister.

Repatriering er hoved­prinsipp

For Flyktninge­konvensjonens hoved­prinsipp er repatriering. Det skjønner alle som vil skjønne, og det er hva europeerne gjorde etter andre verdenskrig: De som hadde flyktet, dro hjem igjen og gjen­oppbygde eget land da krigen var over.

En flyktning har krav på asyl. Dette er pr. definisjon et temporært eller tids­avgrenset opphold utenfor egen stat, skrev juristen Hanne Sophie Greve i en kronikk i Aftenposten i 2016:

«Asyl har man krav på så lenge man fortsatt har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse, eller det kan være livsfarlig om man returneres til eget land. De to hoved­begrepene i flyktning­retten er asyl og repatriering – det siste betyr retur til eget land», skrev Greve.

Hun har doktorgrad i flyktning­juss, er lagmann ved Gulating og har vært dommer ved Den europeiske menneskeretts­domstolen i Strasbourg. Videre skrev hun:

«Poenget er at ethvert land har kunnet slutte seg til og har vært oppfordret til å slutte seg til flyktninge­konvensjonen uten derved å måtte frykte at landet plutselig kan bli mer eller mindre demografisk endret.»

Færre nordmenn i Norge

Demografisk endret betyr endret befolknings­sammensetning, og det må en trygt kunne si at Norge er hardt rammet av. SSB og Aftenposten kunne i saken Det er blitt færre etniske nordmenn i Norge opplyse oss om at det da kun var 3,9 millioner nordmenn i Norge – og synkende. Første kvartal i 2023 befant det seg 5.504.329 personer i Norge. Og som alle vet: Det er ikke nordmenn som har bidratt til den økningen. Så seint som i 1980 var det vel cirka 0 % muslimer i Norge. I dag er ikke landet til å kjenne igjen.

Hvis Europa skal overleve, må det gjøres noe drastisk med migrasjonen, skrev Erling Marthinsen for noen dager siden. Han kom også med en rekke forslag til hvordan vi kan løse problemene som vår elite har påført oss. Det første er ikke minst viktig:

1: Stans tilstrømningen. Dette kan løses enkelt og humant. Man kan blant annet bestemme at migranter som søker asyl, men som ikke kan identifisere seg, mister all rett til å få sin søknad behandlet. Da forsvinner godt over 90 prosent av asylsøkerne. Familieforening må i stor grad avskaffes.

Hovedstrømsmedier som Aftenposten kommer innimellom med noen drypp som avslører den fremmed­kulturelle utviklingen i landet. Før de peiser på med oppmuntring til mer fremmed­kulturell masse­innvandring og islamisering.

Også sakene om manglende norske elever ved skoler i Oslo ble «balansert» med en forskjønnende sak om den nye fremmed­kulturen, som Documents Hanne Tolg kommenterte.

Det store spørsmålet er hvorfor ikke stats­støttede medier selv konkluderer ut fra de dryppene de tross alt publiserer. Som at utallige fremmed­kulturelle ikke vil bli som oss, og at eksperimentet med vårt land er en gedigen fiasko, som Aftenposten påviste i vår. De fremmed­kulturelle elevene i Oslo er «utrolig opptatt av farge og etnisitet» og vil helst være med andre med samme bakgrunn.

Vil ikke være med norske

På Kuben videregående skole i Oslo

er det flere enn Niamet som foretrekker venner som er «utlendinger» – et begrep de bruker om seg selv. – Jeg vil holde meg til mennesker jeg er trygg med, sier Fatima Arfan, med pakistanske foreldre og barndom i Italia.

Hvem er du trygg med?

– Folk med min kulturelle bakgrunn, som de i klassen. Vennene mine er utlendinger. Og Ella, da, ler hun, og snur seg mot det eneste blonde hodet.

Will Wani, født i Norge, med røtter i Sør-Sudan, rekker opp hånden.

– Jeg føler meg som utlending. Og det er fint å være sammen med folk med de samme erfaringene. Som har gått gjennom det samme, sier han. Og tilføyer:

– Hvis pakistanere og srilanker henger sammen, handler det om tilhørighet.

Safa Ismail Mohammad, med somaliske foreldre, kjenner seg igjen. Hun vokste opp med en del etnisk norske. – Jeg prøvde veldig hardt å være noe jeg ikke var, for å passe inn. Men på Kuben møtte jeg flere som så ut som meg. Da kunne jeg være meg selv, sier hun.

Vel og bra alt dette, men da er Norge tydeligvis feil land.

Får nordmenn fremover lov til å leve med sine egne for å føle tilhørighet, og for å føle seg trygge?

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.