Erling Marthinsen 
Kamzy Gunaratnam er så stor tilhenger av mangfold at hun helst ville sluppet å ha etnisk norske medelever da hun gikk på skolen. Mangelen på takknemlighet formelig oser fra Ap-politikeren.
I et innlegg på Facebook snakker Kamzy om hvit flukt. Som om hudfargen i et goldt og kjølig land som Norge er noe å skamme seg over for oss som har aner her i mange generasjoner.
Den stakkars undertrykte Kamzy, som ble kvotert inn som Ap-representant i Oslo bystyre som 19-åring, uten hverken kunnskaper, utdannelse eller synlige evner. Senere anklaget hun «hvite eldre menn» for at hun ikke ble ordfører, men kun varaordfører, i en alder av 27 år. I 2021 ble hun stortingsrepresentant i en alder av 33 år. Ikke verst for en ung kvinne med innvandrerbakgrunn.
«Det morsomste var å følge akkurat de samme hvite, eldre mannfolka stille ultimatum om at de måtte få gitte plasseringer på en stortingsliste eller gitte posisjoner i byråd, ellers kunne de jo få andre jobber. Men det var selvsagt intet ultimatum. For når det gjaldt akkurat disse menneskene, var de jo uerstattelige.»
Kamzy skriver at hun ble sjokkert da hun startet på Oslo Handelsgymnasium. Man kan nesten se fingrene hennes vifte vilt.
Året er 2004 og jeg er på min første skoledag på Oslo Handelsgymnasium. Jeg stod på venteliste på Oslo Katedralskole på 4. plass, men jeg takket ja til plassen på “Handels”, slik at jeg kunne komme meg vekk fra den negative sosiale kontrollen.
Hva slags sosial kontroll er det Kamzy hentyder til? Hvite mennesker som krevde at hun skulle vaie med det norske flagget? Hun spesifiserer ikke.
Tilbake til Handels, august 2004: Gutten som satt ved siden av meg, var fra Midtstuen og lurte på hvor i byen jeg var fra. Jeg svarte stolt: “Bydel Grorud”. Han måpte og lurte på om jeg bar pistol der jeg kom fra. Først lo jeg, deretter skjønte jeg at gutten var genuint bekymret: For hadde jeg ikke behov for å bære pistol for å beskytte meg selv, liksom?
Mener Kamzy at Grorud er et trygt område? Trygt for alle? Sammenlignet med hva da?
For Kamzy er det kritikkverdig når etnisk norske foreldre ønsker at barna deres skal gå på en norsk skole. Men når innvandrere velger likt, så er det selvsagt forståelig.
Jeg synes det blir for enkelt å klandre våre foreldre for at de velger tamilskolen, koranskolen eller andre type skoler som skal få oss bittelitt nærmere den kulturen de kommer fra.
Men at vi etniske nordmenn, som aldri har stemt for denne nye og ødeleggende multikulturen, ønsker å la våre barn oppleve litt norsk kultur før den avskaffes? – dét kan ikke tolereres.
Hovedårsaken til at jeg ville skrive denne teksten, er all denne “minoritetselever i flertall”-debatten i offentligheten.
Vi skal ikke tillates å diskutere befolkningsutskiftningen, som er en matematisk sannsynlighet, men som anses som en konspirasjonsteori. Tallene fra Oslo-skolene er sjokkerende, slik Bente Haarstad skrev om tidligere i dag. I byer så nært som Malmö er svenskene allerede i mindretall. Det samme gjelder engelskmenn i London, og dette skjedde for mange år siden. Men virkeligheten er uinteressant for Kamzy, som virker å tro at alle problemer kan løses med «flerkulturell kompetanse».
Mangelen på flerkulturell kompetanse der ute skapte et fellesskap her hjemme for dem med (og uten!) flerkulturell bakgrunn.
Nok en «kompetanse» vi ikke hadde hatt noe som helst behov for hvis våre eliter hadde ført en fornuftig politikk. Det er da de som velger å flytte til Norge som skal tilpasse seg vår kultur og våre regler? Hvorfor ellers velger de å komme hit?
Jeg måtte bli 16 år gammel og begynne på Oslo Handelsgymnasium før jeg skjønte at det fantes folk som så stygt på mitt hjemsted, Groruddalen.Året er 2004 og jeg er på min første skoledag på Oslo Handelsgymnasium. Jeg stod på venteliste på Oslo Katedralskole på 4.plass, men jeg takket ja til plassen på “Handels”, slik at jeg kunne komme meg vekk fra den negative sosiale kontrollen. “Katta” hadde rett og slett for mange norsk-tamilske elever. (Egentlig ville jeg gå elektro på en videregående skole i Groruddalen, men det er en annen historie jeg skal fortelle ved en senere anledning).Tilbake til Handels, august 2004: Gutten som satt ved siden av meg var fra Midtstuen og lurte på hvor i byen jeg var fra. Jeg svarte stolt: “Bydel Grorud”. Han måpte og lurte på om jeg bar pistol der jeg kom fra. Først lo jeg, deretter skjønte jeg at gutten var genuint bekymret: For hadde jeg ikke behov for å bære pistol for å beskytte meg selv, liksom?3 år av livet mitt brukte jeg på Oslo Handelsgym. Jeg tror, og håper jeg vokste på å tilbringe noen år med mennesker som hadde helt andre bakgrunner, tankesett og forutsetninger enn meg. Jeg lærte hvor delt byen min var og du kan si at for meg personlig så var dette valget riktig av mange årsaker. Jeg ble utfordret, jeg vokste. Og i møte med andre typer mennesker, ble jeg også den personen jeg er i dag. En som tåler mangfoldet av meninger, som skjønner at mennesker er mennesker, og at på slutten av dagen så har vi alle våre ting å stri med, uansett hvor brune eller rike vi er.Handelsgym-tiden minnet meg litt om barneskole-tiden min på Rødtvet skole. Der var det også relativt få elever med minoritetsbakgrunn.På Rødtvet skole, selv med gode lærere og skoleledelse, opplevde jeg ikke helt å finne plassen min. Foreldrene mine som flyttet fra krigen på Sri Lanka, hadde et stort ønske om at vi også skulle lære oss tamilsk språk, kultur, dans, historie og religion. Det var derfor vi flyttet fra Hammerfest som vi i utgangspunktet elsket høyt. Vi ville ha tilgang til tamilskolen. Det betydde en del ukedager og helger som gikk til dette. Med andre ord, jeg var ikke like investert i fotball, basket og annet så altfor lenge. Det var det ikke tid til.Våre foreldre stod i et utrolig dilemma: De var i arbeidslivet, samtidig ville de at barna skulle beherske både den norske skolen og den tamilske skolen. De gjorde alt de kunne uten noen form for generasjonsvelstand. Virkelig self-made people, og jeg er ufattelig stolt av dem. I den lille 3-romsleiligheten i høyblokka på Rødtvet, delte jeg og lillebroren min et 12 kvadrats soverom. Der hadde vi en køyseng, et klesskap, en liten tv med playstation og det som tok aller mest plass: to skikkelig skrivebord med hyller. Det at vi hadde skikkelig rom for skolearbeid var essensielt for foreldrene mine.Jeg synes det blir for enkelt å klandre våre foreldre for at de velger tamilskolen, koranskolen eller andre type skoler som skal få oss bittelitt nærmere den kulturen de kommer fra. De prøver å finne noe i oss som de også kan relatere til. Hvordan kan det være galt?Men det er ikke poenget her i dag.Hovedårsaken til at jeg ville skrive denne teksten, er all denne “minoritetselever i flertall”-debatten i offentligheten. Dette er ikke et angrep på noen, alle skal få lov til å eie sin historie. Men dette er min historie.Uansett hvor lærerikt og bra det var på Handels/Oslo Handelsgym, så var den aller beste tiden på Apalløkka ungdomsskole. Der kom elevene fra henholdsvis Rødtvet og Ammerud barneskole. Jeg husker ikke nøyaktig, men minoritetsandelen var høy – og jeg følte meg hjemme. Det var folk med bakgrunn fra Sri Lanka, Somalia, Pakistan, India, Polen, Tyrkia, Vietnam… ja, you name it. Jeg skal ikke ramse opp alle her.Mangelen på flerkulturell kompetanse der ute skapte et fellesskap her hjemme for dem med (og uten!) flerkulturell bakgrunn. Og dette er mitt aller viktigste poeng: Hvordan kan livet ved siden av alle disse ulike kulturene være fattigere enn et hvilket som helst klasserom i Norge?Denne tellinga folk driver med der man har kommet fram til et magisk tall på hva som er den “ideelle” fordelingen på antall minoritetselever hver skole, hvert klasserom er litt vanskelig for meg å forstå.Hvis man er en, to eller tre minoritetselever i et klasserom, er ikke dette klassemiljøet mer homogent enn hva jeg fikk oppleve på Apalløkka? Er ikke klasser med kun elever som er “etniske norske” et problem? Hvis du da skal fortelle meg at etniske nordmenn er også forskjellige folk, vel yes, men det er da søren meg innvandrerbefolkningen også.I 2023 diskuterer vi hvit flukt, teller minoritetsandel og reduserer inkluderingsdebatten til hvorvidt noen håndhilser eller ikke. For meg er det så passé, no disrespect for de som er veldig opptatt av dette, men jeg trodde vi hadde kommet lenger i 2023.Arbeidsinkludering, og hvis du ikke kan jobbe: Andre typer aktiviteter. Sommerjobb og deltidsjobb for ungdom, fritidstilbud, idrettstilbud, ulike typer fellesskap, leksehjelp, lavterskel psykisk helsetilbud, mangfoldig boligutbygging og mye, mye mer. Dette trengte vi da jeg vokste opp og det er minst det som trengs nå. Minst.Da jeg og kjæresten min skulle finne vår leilighet, var det et mål i seg selv at vi fant noe i Groruddalen – så langt økonomien tillot det selvsagt. For jeg vil være rundt forskjellige mennesker, helst mange forskjellige mennesker med ulike innvandrerbakgrunn. Og hvis jeg får barn en gang i framtida, ønsker jeg dette for dem. Jeg ønsker meg denne styrken Groruddalen kan gi.Og selv om man opplever rasisme og man tidvis ikke helt finner sin plass, så måtte jeg ut av Groruddalen som 16 åring for å forstå at det fantes mennesker der ute som så ned på dalen min. Men jeg hadde det trygt og bra i dalen min, godt hjemme på Oslos tjukkeste østkant. Og det har jeg fortsatt.Så jeg skal fortsette å kjempe for alle de gode sosiale tiltakene som jeg vet virker. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra og størrelsen på lommeboka til foreldrene dine: Jeg skal kjempe for flere sommerjobb-tiltak, bedre psykisk helse-tilbud, flere lærlingplasser, bedre inntakssystem for videregående skole og alt det andre som ungdommen trenger i dalen og byen min.Vi må alle bidra til å gjøre Norge bedre. Da må vi også huske på at verden er større enn Norge – og Det. Går. Bra.
Ønsker alle en fin sommer.
Ja da, mange kommer fordi de får tildelt gratis penger og finner det komfortabelt at norske skattebetalere forsørger dem. Men Kamzy har høy lønn og er kvotert frem til en høy posisjon. Allikevel er hun overveldet av misnøye. Hvorfor reiser hun ikke bare tilbake til sitt opprinnelige hjemland Sri Lanka?
I 2023 diskuterer vi hvit flukt, teller minoritetsandel og reduserer inkluderingsdebatten til hvorvidt noen håndhilser eller ikke.
Akkurat som mangelen på vilje til å håndhilse er det eneste problemet multikulturen har påført landet. Hva med voldtektene, kriminaliteten, terroren og splittelsen? Hva med de helt enorme kostnadene?
Da jeg og kjæresten min skulle finne vår leilighet, var det et mål i seg selv at vi fant noe i Groruddalen – så langt økonomien tillot det, selvsagt. For jeg vil være rundt forskjellige mennesker, helst mange forskjellige mennesker med ulike innvandrerbakgrunn.
Kamzy sier rett ut at hun foretrekker innvandrere fremfor nordmenn. Å si det motsatte er derimot regnet som hatkriminalitet.
Kamzy sier hun skal «fortsette å kjempe for alle de gode sosiale tiltakene som jeg vet virker». Disse fungerende tiltakene glimrer stort sett med sitt fravær, og de som eksisterer, finansieres i stor grad av etnisk norske skattebetalere.
Vi må alle bidra til å gjøre Norge bedre. Da må vi også huske på at verden er større enn Norge – og Det. Går. Bra.
Ja. Norge er et bittelite land, og verden består av over 1500 ganger så mange mennesker som etniske nordmenn, og en god del av disse har allerede flyttet til vårt land.
Da foreslår jeg at verden tar vare på seg selv, og at Norge tar vare på sin egen befolkning.
Det er på tide å avslutte den utopiske drømmen om at lille Norge kan fikse hele verden.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.
