Skagen. Foto: Steen Raaschou.
Sommeren er over oss, skogen er grønn, biene summer, fuglene synger og folk slapper av på stranden. Vi hører heldigvis ikke mye fra politikerne, som ellers pleier å belemre oss med den ene avsindige planen etter den andre, til glede for journalistene som får noe å skrive om.
Livet burde være godt, men innerst inne fornemmer vi at roen er et overflatefenomen, og at dype tektoniske plater er i ferd med å forskyve hele fundamentet under samfunnet.
Utlendingsloven og masseinnvandringen har for alltid snudd opp ned på Danmark. Plutselig finnes det områder i landet hvor fredelige borgere ikke tør å oppholde seg.
Plutselig skal vi oppleve at noen av årets studenter vifter med palestinske flagg i stedet for Dannebrog, selv om danskene har betalt for utdannelsen deres. Og selv om personer med opphav fra Midtøsten kanskje utgjør 6 prosent av befolkningen, opptrer de daglig i mediene, hvor de aldri har annet å bidra med end klager over hvor fælt de har det.
Denne tilstedeværelsen er blitt dagligdags og noe som politikerne og mediene fremstiller som en berikelse for Danmark – og skam få den som mener noe annet.
Men hvor lenge holder den påtvungne idyllen? Denne trommeilden av statspropaganda som skal få oss til å tro at alt er i skjønneste orden?
Sikkert ikke særlig lenge.
Frankrike er i disse dager i ferd med å gå opp i sømmene, etter at en allianse av «unge» og ytre venstre er gått til voldelig angrep på samfunnsordenen. Fransk politi har truet med å ta saken i sine egne hender hvis Emmanuel Macron ikke viser den nødvendige handlekraften og får slått oppstanden ned.
Macron sier at han vil gjøre noe, men hvem kan tro på det? Allerede for mange år siden var det klart at Frankrike hadde importert en tallrik nordafrikansk befolkning som ikke ville vite av landet eller av den vestlige kulturen overhodet. Politikerne gjorde ingenting for å snu kursen mot samfunnets oppløsning, så hvorfor skulle de gjøre noe nå?
Eller se på Sverige, hvor en nylig undersøkelse viser at halvparten av befolkningen overveier å forlate landet fordi det er blitt for utrygt. Skal tro hvor de vil dra hen når innvandringen har fått de samme konsekvensene overalt?
Hvor skal danskene finne opphold i takt med at de gradvis blir presset av folk utenfra som ikke vil dem noe godt?
Før eller siden får vi valget mellom underkastelse og motstand, og da skal det bli interessant å se hvordan myndighetene stiller seg.
Dessverre tyder de siste tiårenes erfaringer på at staten og dens maktapparat vil slutte opp om de mest voldsparate, for det vil kreve mot og besluttsomhet å gjøre noe annet, og det er alltid lettest å undertrykke de fredelige og ubevæpnede.
Hvis vi vil bevare stumpene av rettsstaten og den danske kulturen, er det på tide at vi begynner å vurdere hva vi skal gjøre den dagen staten har alliert seg med våre fiender. For dét er det mest sannsynlige utfallet.
Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.
