Borgerlønn er en dystopisk idé som devaluerer arbeid, avskaffer motivasjon og preges av frykten for automatisering. Dessuten er borgerlønn et gigantisk skritt mot den totale ufrihet. Allikevel er det mange som ønsker en slik løsning.

Tross de åpenbare problemene er det stadig flere som argumenterer for at borgerlønn er en god løsning på samfunnets problemer. Men de kritiske stemmene uteblir ofte i regimemediene, noe som sannsynligvis er knyttet til den utbredte mangelen på økonomisk forståelse og fraværet av generell tenkning.

Borgerlønn er ingen ny idé. Allerede i Thomas More sin bok «Utopia», publisert i 1516, lanseres tanken som et virkemiddel for å stoppe folk fra å stjele mat. Den engelske forfatteren Thomas Paine (1737–1809) presenterte det første forslaget om en universell, vilkårsløs grunninntekt i sitt essay Agrarian Justice fra 1796.

Arbeiderpartiets tidligere leder Reiulf Steen, foreslo i 1999 å innføre en samfunnslønn som alle skulle få, uten noen form for prøving.

Phil Mullan beskriver borgerlønn, eller Universal Basic Income (UBI), som en kommende dystopisk virkelighet i det postmoderne samfunnet i en lesverdig artikkel i Spiked.

Borgerlønn betyr i prinsippet at samtlige borgere skal tildeles en garantert sum hver måned, helt uavhengig av hva de ellers driver med. En milliardær skal få like mange kroner som en uteligger. Tanken er at man på denne måten har en grunnsten å bygge livet sitt på.

Argumentet er ofte at dette ikke vil koste mer enn f.eks. NAV koster i Norge, siden man slipper å administrere utdelingen av midlene. Forenklingen av velferdssystemet vil gi så store innsparinger at kostnadene for samfunnet ikke øker.

Med fast inntekt hver måned vil de menneskene som tilhengerne av UBI mener har havnet på bunnen av samfunnet ved ren uflaks kunne bygge seg opp, finne inspirasjon og bli kreative kunstnere eller poeter, eller kanskje starte sine egne bedrifter.

Allerede her bør varsellampene blinke intenst. Er det virkelig en tilfeldighet at man ender opp som en hjemløs narkoman som aldri har hatt en skikkelig jobb? Har egne evner, innsats og vilje ingen betydning? Vil noen ekstra midler brukes på kreativ idéskaping eller kun på en ekstra dose narkotika?

Faktisk er dagen da trygda kommer den dagen da flest narkomane tar overdose, ifølge Jordan B. Peterson. Dette høres logisk ut, uten at jeg kan dokumentere det her og nå.

Så er det beløpet. Hvis borgerlønn skal være nok til å leve av, så må beløpet være av en viss størrelse. La oss si 200.000 kroner skattefritt.

Hvis man da antar at samtlige borgere i Norge (uansett alder) skal tildeles borgerlønn vil kostnaden bli omlag 1100 milliarder kroner i året. Man kan selvsagt innføre en borgerlønn med aldersbegrensning, da vil kostnadene synke en del.

Men 200.000 kroner vil umiddelbart redusere inntekten til en stor andel av de som i dag lever av offentlige overføringer. Hvem tror at norske godhetsposører vil akseptere at en «singel» fembarnsmor fra Somalia skal klare seg på 200.000 kroner i året (gitt aldersgrense), når hun i dag tildeles nesten en million kroner?

Eller hva med funksjonshemmede med kostnader utover det vanlige? Rekken av slike mennesker vil bare vokse, og til slutt ender man opp med «borgerlønn med noe attåt». Så kommer kravene om behovsprøving, og før vi vet ordet av det er vi tilbake i det gamle systemet.

Dessuten virker det lite trolig at borgerlønn vil føre til en oppblomstring av kreativitet og innsats. Dette er en typisk sosialistisk tankegang. Mer trolig vil en garantert inntekt uten krav om innsats føre til at kreativitet og nyskapning reduseres kraftig. Husk det gamle ordtaket: Nøden lærer naken kone å spinne.

Dessuten må man være ærlig nok til å innse at en god del av befolkningen, faktisk et stort flertall, aldri skaper noe av betydning for hele samfunnet gjennom et helt liv.

Vi vanlige folk skal ikke skamme oss, kanskje vi klarer å skaffe et par skikkelig gode venner, ta noenlunde vare på oss selv og skape en nokså vellykket familie som oppdrar noen barn på en anstendig måte, dette er mer en nok å være stolte av.

Det er enere som skaper noe som hele samfunnet nyter godt av. Dette betyr ikke at disse personene er mer verdt som mennesker. Men økonomisk har de stor betydning, noe som dessverre ignoreres av myndigheter i Vesten som tror subsidier er den nye oljen, lar skolene fokusere på taperne og jager de som faktisk skaper arbeidsplasser ut av landet med blodskatter.

Det er gjennomført flere forsøk på innføring av borgerlønn, men ingen av disse har vært reelle. Som regel er det noen få mennesker i et område som tildeles en fast sum hver måned i et år eller to, så undersøker man hva som skjer.

Deltagerne i slike forsøk er i stor grad fornøyde, noe som ikke er så merkelig siden de blir tildelt gratis penger. Men siden forsøkene er så begrenset har man ingen anelse om hvordan konsekvensene ville vært hvis en hel nasjon innførte noe lignende.

Tidsbegrensningen er ett problem ved disse forsøkene. Hvem vil egentlig gi opp en fast jobb for å leve ut sine kreative evner når man vet at om et år så har man null i inntekt?’

Hvem tror dessuten at våre politikere vil akseptere at Røkke og en uteligger får samme beløpet inn på konto hver måned?

Det er dessuten umulig å kombinere borgerlønn med masseinnvandring. Er det virkelig noen som tror at våre politikere har evne eller vilje til å stenge grensene bare fordi man har innført borgerlønn? I så fall hadde selv undertegnede vært villig til å gi borgerlønn et forsøk.

Mullan mener tanken om borgerlønn viser en mangel på respekt for det å faktisk ha en jobb.

It tells us a lot about how these left-leaning think-tankers, academics, journalists and even some free-marketeers view work, individual autonomy and the potential of automation.

Dette lyder plausibelt: Ville ikke livet føles meningsløst hvis man aldri gjør nytte for seg? Men tilhengerne av borgerlønn ser tydeligvis på arbeid som et slags nødvendig onde, noe vi gjør kun fordi vi må, for å overleve.

Selv har jeg jobbet i mange tiår, men jeg har opplevd arbeidsledighet i noen måneder, og dit vil jeg ikke tilbake. Minnene er en voksende sløvhet og mindre livsglede, selv om det kom inn noen penger hver måned (tre måneder i 2005).

Borgerlønn kan også ta vekk oppmerksomheten fra det å skape bedre arbeidsplasser, siden man jo bare kan forlate jobben hvis man ønsker det (og aksepterer den tapte inntekten).

Dessuten vil mangel på arbeidskraft presse opp lønningene, noe som vil føre til at konkurranseevnen svekkes og prisene stiger. Statens økende kostnader vil da trolig dekkes inn ved en kraftig økning i skatter og avgifter som gjør arbeid enda mindre attraktivt.

Selvsagt kan borgerlønn skape en viss fleksibilitet for enkelte, som de som har små barn og ikke ønsker å sende de i barnehagen før de har sluttet med bleier og lært å prate.

Men i dag betyr fleksibilitet som regel å nedprioritere arbeid, mener Mullan.

But today, ‘flexibility’ generally means deprioritising work in favour of almost anything else in our lives. The widespread acceptance, even by many employers, of white-collar staff working from home since the pandemic lockdowns ended is revealing in this respect. It shows how work has lost its social significance.

I en situasjon hvor eurosonen er i en teknisk resesjon så lover ikke nedprioritering av arbeid godt. I Norge er det allerede en meget stor andel av befolkningen som ikke jobber, og siden gjennomsnittsalderen stadig øker og masseinnvandringen bare fortsetter, er andelen utenfor arbeidslivet stigende.

Vi må gjenskape holdningen om at arbeid er noe som gir oss borgere en verdighet.

People in the past fought to retain or find jobs, not to avoid the workplace like today. The idea of a UBI feeds off and reinforces precisely this cultural devaluation of work.

Som Bill Shankly, den legendariske manageren til Liverpool FC sa det: «Hvis noen ber meg vaske gulv i morgen, så skal mitt gulv være det reneste gulvet i hele Storbritannia!»

Skotten Shankly sa også at hvis Skottland havnet i krig dagen etter, så ville han være den første som meldte seg frivillig (han var rundt 70 år gammel da han sa dette, og hadde god erfaring fra andre verdenskrig).

Men den største trusselen med borgerlønn er hvordan man avskaffer personlig frihet og legger sjelen sin i statens klamme hender. Vi vil gjøre oss helt avhengige av staten, og staten mangler hverken evne eller vilje til å utøve makt.

En borgerlønn vil trolig umiddelbart følges av et sosialt kredittsystem inspirert av Kina. Vi vil bli tildelt klimakvoter, vi må ta obligatoriske vaksiner for å kvalifisere oss til neste måneds utbetalinger, og vi må ha de riktige meningene om LGBTQ og idiotiske konsepter som kvotering og likelønn.

Før vi vet ordet av det må vi velge riktig parti for å beholde borgerlønnen og den demokratiske ettpartistaten. Så vil vi bo i skoesker eid av staten og Big Business, uten å eie noe som helst med krav om å late som vi er lykkelige.

Da sier jeg takk, men nei takk. Personlig foretrekker jeg den harde og vanskelige veien mot målet, et forsøk på å klare seg selv gjennom livet, i evig kamp mot en råtten stat som stjeler mesteparten av det vi skaper av verdi, og gjør alt den kan for å gjøre hverdagene våre så vanskelige som mulig.

For da kan man i det minste beholde selvrespekten, og med litt flaks finne et felleskap sammen med andre som er angrepet av antistatlige holdninger.

Men først må jeg jobbe.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp «Mesteren og Margarita»!