Få vestlige land har gjort så store tilpasninger til islam som Sverige – men den muslimske verden krever mer, og angrepene mot Sverige og svensk lovgivning er massive etter onsdagens koranbrenning. Religiøse organisasjoner i Sverige er rasende, den svenske ambassaden i Bagdad har blitt stormet, og svenske ambassadører er innkalt til regjeringer, 57 muslimske land har i en felles uttalelse krevd at Koranen skal beskyttes i folkeretten, Tyrkias president Erdoğan lover at hendelsen vil få konsekvenser for Sverige (underforstått at landets NATO-medlemskap blir ytterligere utsatt), EU har i en pressemelding kalt aksjonen «støtende, respektløs og tydelig provoserende», og Vladimir Putin (hvis uttalelse for en gangs skyld ikke beskrives som sinnssyk) har gjort felles sak med paven når begge har fordømt brenningen av en grønn bok i Stockholm.
At regjeringer i land som anser det som comme il faut å henrette den som vanhelliger den grønne boken nå syder av forargelse, er ikke overraskende. La dem frese, rive seg i skjegget og brenne så mange svenske flagg de vil. Men at muslimsk lov gjelder i muslimske land, er én ting. Problemet er at i ikke-muslimske land møter vi nå krefter som ønsker å tvinge oss til å akseptere muslimsk lov også her, og våpenet disse kreftene bruker for å presse igjennom kravet, er vår vestlige og evig dårlige samvittighet.
Muslimene som nå krever at «tiltak skal iverksettes mot Sverige» har nok en gang fremstilt seg selv som kollektive ofre for hat og undertrykkelse fordi de følte seg krenket av noe som er tillatt i et demokratisk land som mange muslimer frivillig har flyttet til, og vestlig demokrati har nok en gang valgt å gi etter, og uten tvil akseptere den fornærmedes virkelighetsoppfatning.
Svenske Utrikesdepartementet (UD) var raskt ute med en uttalelse der regjeringen kalte onsdagens demonstrasjon en «islamofobisk», «støtende» og «respektløs» handling utført av «ekstremister og provokatører». Uttalelsen ble støttet av utenriksminister Tobias Billström, som sa at «det som er lovlig, er ikke alltid passende».
Så hvem er disse «ekstremistene og provokatørene» som UD snakker om? En gjeng nazister? Voldelige fascister? Sverigedemokrater og Trump-tilhengere? Nei. Han heter Salwan Momika og er en irakisk statsborger som flyktet til Sverige i 2012 etter å ha blitt fengslet og torturert av det irakiske regimet fordi han begikk forbrytelsen å være tidligere kristen og nåværende ateist. Alt i henhold til innholdet i den grønne boken.
Salwan Momikas formål bak å brenne Koranen var derfor å rette oppmerksomheten mot, og protestere mot, den religiøse tvangen han selv har opplevd i sitt muslimske hjemland – og oppmerksomhet har han fått.
Momika søkte – og fikk – tillatelse til å gjennomføre kampanjen, men nå er han anmeldt for hatkriminalitet (HMF) av samme politimyndighet som ga tillatelsen. Svensk public service har også valgt å ta et oppgjør med Momika. SVT valgte fredag å offentliggjøre Salwan Momikas fulle navn, alder, foto og bosted. De publiserte også bilder fra Twitter-kontoen hans, samt ga et sammendrag av livet hans i Irak og sendte et reporterteam til Momikas hjem utenfor Södertälje for å intervjue naboene hans. På grunn av truslene mot ham, bor Momika i dag på en beskyttet adresse.
La oss ta en pause her. En person som har uttrykt kritikk av islam og som har handlet i henhold til svensk lov, men begått en handling som fikk noen muslimer til å føle seg krenket, må flykte og gjemme seg for ikke å bli angrepet eller drept. I Sverige, i 2023.
At public service, myndigheter og statsråder går ut og fordømmer en enkeltborger som handler etter loven, men i strid med det som anses som «passende», er oppsiktsvekkende og merkelig i et land som ønsker å kalle seg et demokrati, men i Sverige det er ikke unikt. Tidligere statsminister Stefan Löfven kritiserte for eksempel skribenten Katerina Janouch etter at hun uttrykte negative synspunkter om utviklingen i Sverige i et intervju med en tsjekkisk tv-kanal.
Fra venstrepolitisk side har det tidligere blitt sagt at all kritikk av Sverige og svensk politikk er negativ, fordi den «skader bildet av Sverige». På det punktet ser ingenting ut til å ha endret seg med regjeringsskiftet – da nåværende statsminister Ulf Kristersson under en pressekonferanse kommenterte stormingen av den svenske ambassaden i Bagdad, var han nøye med å påpeke at han delte president Erdoğans oppfatning om at man ikke skal bruke ytringsfriheten til å fornærme muslimer.
– Jag tycker vi ska besinna oss i Sverige. Det är ett allvarligt säkerhetspolitiskt läge och det finns ingen anledning att förolämpa andra människor, sa Ulf Kristersson.
Den svenske statsministeren oppfordrer dermed sitt lands innbyggere til å prioritere hensynet til en viss gruppes følelser høyere enn svensk lov. Årsaken er selvsagt enkel: Statsministeren ønsker å få godkjent Sveriges NATO-medlemskap og hindre (utsette?) opptøyer tilsvarende dem som for tiden foregår i Frankrike i å blusse opp i Sverige. For å gå inn i NATO, kreves det godkjenning av Erdoğan, og for å unngå borgerkrig, må svenskene underkaste seg islam. Vanskeligere enn dét er det ikke, og det vet statsministeren.
Salwan Momika og alle de andre som flyktet fra islams undertrykkelse ser faren, de vet hvordan det er å leve under islam, og de vil ikke tilbake. I en e-post til Expressen skriver Momika at de muslimske statene som krever handling mot koranbrenning, ønsker å «påtvinge Sverige islamske lover», men at «Sverige ikke skal være underlagt noe land som forsøker å påtvinge oss utenlandske lover». Det måtte med andre ord en iraker til for å forsvare svensk frihet.
Dessverre viser reaksjonene etter onsdagens aksjon at Momka har rett. Omverdenen – muslimer med religiøs overbevisning og ikke-muslimer med naiv uvitenhet – prøver å påtvinge Sverige islamske lover, og omverdenen lykkes godt med det arbeidet. Når svenske statsråder, myndigheter og til og med kristne organisasjoner bukker under for islams trussel om vold, er vi ikke lenger en sekulær, demokratisk nasjon.
Da er vi på vei til dar al-Islam (islams verden), og når vi er der, styrer den grønne boken alles eksistens. Den som har spørsmål om hvordan fremtiden i så fall ser ut, kan kontakte Salwan Momika. Hvis du kan finne ham, altså.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som e-bok.
