Europa råtner på rot. Det er nesten ikke nyhetsverdig lenger hvis en unggutt skytes i hjel i Sverige. Frankrike er på randen av borgerkrig, og politiets fagforeninger truer med å ta saken i egne hender hvis myndighetene ikke reagerer. Hvordan kan man stanse undergangen?

Kun i Sentral-Europa hviler det fortsatt rester av en sivilisasjon som i bunn og grunn har drevet sivilisasjonens utvikling frem med syvmilssteg omtrent siden 1300-tallet, selvsagt med enorme motangrep, som religionskrigene, 30-årskrigen og 1900-tallets lange verdenskrig. Men fremskrittet fortsatte, omtrent inntil 1960-tallet.

Budapest er i dag den tryggeste byen i Europa for kvinner og jøder. Polen bruker opptøyene i Frankrike som skrekkeksempel på hva masseinnvandring fører med seg. Vi her hjemme diskuterer kjønnsnøytrale toaletter og menn i kvinneidrett, mens europeiske byer står i flammer, og alle de indoktrinerte uttrykker sin forakt for landene som fortsatt opplever fredelige gater i de store byene.

Alle forstår hva som må til for å stanse utviklingen, men den politiske viljen er ikke-eksisterende. Såkalte ikke-statlige organisasjoner, som nesten utelukkende er finansiert av skattebetalere, fokuserer kun på migrantenes problemer og ignorerer de konsekvensene massemigrasjonen får for våre en gang så trygge og demokratiske samfunn.

Som jeg tidligere har skrevet, bør absolutt all skattefinansiert støtte til både bistand og disse NGO-ene avskaffes umiddelbart.

Statlig bistand bør avskaffes

Utviklingen kan både stanses og reverseres. Jeg forsøker her å beskrive en trinnvis modell som kan skrus strammere til hvis situasjonen ikke forbedres betraktelig.

Målet er en løsning som er så human som mulig. Tross alt: Raseriet bør ikke rettes mot migrantene, som har blitt invitert hit av hodeløse og godhetsposerende politikere som drømmer om å redde verden, men som ikke klarer å holde rede på hvor de bor eller for den saks skyld hvordan man unngår å stjele solbriller på en flyplass.

Vi ledes av en politikerklan som ikke bare påberoper seg moral; de fremstår faktisk dobbelt så moralske som oss «vanlige folk».

Første trinn er enkelt.

1: Stans tilstrømningen

Dette kan løses enkelt og humant. Man kan blant annet bestemme at migranter som søker asyl, men som ikke kan identifisere seg, mister all rett til å få sin søknad behandlet. Da forsvinner godt over 90 prosent av asylsøkerne.

Familieforening må i stor grad avskaffes. Dette utgjør en betydelig andel av innvandringen, og en enkel måte å løse dette på, er å kreve selvforsørgelse i minst ti år (uten offentlig støtte), og at de som ankommer, må forsørges uten hjelp fra andre enn familien og frivillige.

Da lønner det seg plutselig ikke lenger å importere ektefelle fra landsbyer i Pakistan, som er praksis for rundt 20 prosent av kvinner fra Pakistan bosatt i Norge, som gifter seg etter ordre fra familien. Denne mystiske integreringen går ikke akkurat på skinner; hos SSB (2020) kan man kan lese følgende:

Mens 83 prosent av pakistanske innvandrerkvinner giftet seg med en person med pakistansk bakgrunn, var andelen 87 prosent av døtre med pakistanskfødte foreldre.

Dette bør for ordens skyld også gjelde for nordmenn som gifter seg med utlendinger. Dette er selvsagt ok, men bør ikke være noe andre skal betale for. Dessuten vil dette fjerne et klassisk motargument som selvsagt er helt uten sammenheng med realitetene.

Så må man kutte ut alle former for økonomisk støtte til asylsøkere. De innvandringsliberale kan bidra med egne midler hvis de ønsker å hjelpe. Vi har rett og slett ikke råd til å forsørge hele verden når vi ledes av politikere som gjør alt de kan for å sørge for at selv arbeidende nordmenn sliter stadig mer med å forsørge sin egen familie.

2: Kriminalitet må få konsekvenser for alle ansvarlige

Utlendinger som ankommer Norge og begår alvorlig kriminalitet, bør umiddelbart få sin asylsøknad forkastet og utvises fra landet uten mulighet for å anke.

Med alvorlig kriminalitet mener jeg alt fra grovt tyveri til absolutt alt av voldskriminalitet og seksuelle overgrep.

Nekter de å reise hjem frivillig, bør de og hele familien isoleres. Norge har mange mulige steder å isolere uønskede migranter. De skal hverken mishandles eller trakasseres, og barna kan vi saktens gi en mulighet til skolegang. Men å komme til Norge for å begå grov kriminalitet, bør få konsekvenser.

Fra et norsk ståsted er det selvsagt spesielt å straffe hele familien hvis en person begår kriminalitet. Men mange av innvandrerne kommer fra klansamfunn og eier ikke respekt for myndighetene hverken i hjemlandet eller i Norge. Da må Norge agere på en måte som takler denne politikerskapte problemstillingen.

For oss nordmenn er ikke dette annerledes enn når man betaler for hva et barn har gjort, hvis han (som regel er det en han) har ripet i lakken til naboens nyinnkjøpte bil. Våre barn er vårt ansvar inntil de er gamle nok til selv å stå til ansvar for sine forbrytelser.

3: Ingen får statsborgerskap

Selv den totalt utdaterte flyktningkonvensjonen fra 1951 har i teksten understreket at asyl er noe man kan søke om så lenge man er forfulgt. Å tildele norsk pass til potensielle fiender av vår stat og vårt demokrati er selvskading på høyt nivå. Økonomiske migranter var aldri i tankene til konvensjonen som ble utarbeidet etter katastrofen 2. verdenskrig.

Statsborgerskap medfører etter dagens politikk at det er umulig å utvise selv de verste seriekriminelle. Slik kan vi ikke fortsette hvis Europa skal overleve som sivilisasjon.

Man kan, hvis man oppfører seg bra, leve trygt og godt i Norge selv uten statsborgerskap, såfremt man unngår grov kriminalitet. Men selvsagt må man være i stand til, og villig til, å forsørge seg selv. Med dagens nivå av sysselsetting av migranter fra MENA-landene vil nesten ingen velge Norge som ankomststed i en situasjon hvor evig forsørgelse uten egeninnsats er umulig.

4: Alle tildelte statsborgerskap må undersøkes og om nødvendig forkastes 

Historien viser en rekke eksempler på at uønskede mennesker har blitt utvist fra land. Afrikanske land som tidligere var kolonier, har ikke behandlet sine tidligere koloniherrer særlig bra, tenk bare på Zimbabwe og Sør-Afrika, eller hvordan Algerie jagde nesten en million franskmenn (en stor del født i Algerie) ut av landet etter opprøret der nede.

(Her må jeg for ordens skyld understreke at boerne ankom Sør-Afrika lenge før forfedrene til de fleste afrikanere som i dag bor i Sør-Afrika.)

Noe lignende skjedde mellom Tyrkia og Hellas etter 1. verdenskrig, da millioner av grekere og tyrkere måtte flytte fra sine hjem.

Vi kan ikke opptre annerledes mot de mange millionene av mennesker som utnytter vår gjestfrihet grovt. Folk som har løyet om grunnlaget for asyl, bør umiddelbart utvises og isoleres på en human måte mens vi venter på at de reiser frivillig. Da snakker jeg ikke om luksushoteller, men brakker og i verste fall oppvarmede telt.

Poenget er at slike tiltak umiddelbart vil redusere tilstrømningen til et absolutt minimum. Portugal ser omtrent ikke snurten av en migrant, selv om de har vidåpne grenser og bokstavelig talt inviterer migranter til landet, siden de trenger arbeidskraft.

Årsaken er selvsagt mangel på velferdsordninger for migranter. Når hørte du sist Portugal bli utskjelt i EU eller i FN?

Personlig ser jeg heller ikke noe problem i å tvangsreturnere kriminelle og juksemakere. Dette kan gjøres på en human og menneskelig måte, langt mer humant enn menneskesmuglingen over Middelhavet, som tar livet av tusenvis av mennesker hvert år.

5: Motiver folk til å returnere frivillig

Man kan tilby folk fra Somalia, Pakistan, Afghanistan og diverse andre land en engangssum for frivillig retur til hjemlandet. Dette vil spare statskassen for enorme beløp, selv om vi er relativt rause.

Dette må selvsagt kombineres med en tidsfrist, hvor man erklærer at etter denne datoen stanser alle offentlige støtteordninger, og muligheten for støtte til hjemreise forsvinner. To år burde være en tilstrekkelig tidsfrist. De som returnerer etter en mottatt returstøtte, må bli isolert til de reiser hjem frivillig.

6: Bistand er ikke et virkemiddel

Mange bruker argumentet om at man bør true land som mottar bistand med å stanse bistanden hvis de nekter å motta egne borgere i retur. Jeg er uenig i dette premisset.

Målet må være å avskaffe all form for statlig bistand. Bistand bør være en privatsak. Det finnes ingen moral i å dele ut penger som tilhører andre, bare for å pynte seg selv med godhet. Dét er, slik jeg ser det, rent amoralsk.

Europa trenger ikke disse landenes samtykke for å returnere uønskede migranter. Vi er militært overlegne i forhold til opprinnelseslandene, og kan enkelt transportere store mengder migranter med båt tilbake til deres hjemland under militær beskyttelse.

Selvsagt vil de tårevåte historiene flomme over i regimemediene, som ikke kan få avskaffet vestlig sivilisasjon raskt nok, later det til.

Som jeg har sagt tidligere, er det noe sykt med politikere som tror de har evnen til å reparere atmosfæren, mens de ikke klarer å håndtere sitt eget lands grenser.

Man må stille spørsmål om hva som egentlig er motivasjonen. I stadig voksende grad virker det som om våre politikere er motivert av å ødelegge verdenshistoriens mest enestående sivilisasjon. Akademia, medier og kulturlivet følger opp som de rene zombier. Vi vanlige skattebetalere får regningen, hver eneste gang.

Dette er bare en innledende modell, og selvsagt vil slike tiltak ta tid. Det er dessuten helt usannsynlig at det eksisterer politisk vilje til så drastiske tiltak, men da er konsekvensen at vi heller aksepterer sivilisasjonens kollaps.

Frankrike og Sverige er våre eksisterende bilder av fremtiden, men vår såkalte elite mener at Norge er vaksinert mot lignende tilstander. Den vaksinen er i så fall like mye til å stole på som «vaksinene» mot covid-19.

Nå fokuserer alle på Ukraina, mens hele Vesten, med USA i spissen, totalt ignorerer egne grenser. Det er noe sykelig over en overvektig sivilisasjon som går frivillig inn i undergangen.

Allikevel finnes det håp. Men dette krever at flere våger seg inn i ringen, slik at alle skjellsordene og angrepene spres over en bredere front.

Noen har stått i kampen i flere tiår, og mange har betalt dyrt for sine helt korrekte advarsler. Da er det på tide at flere av oss stiller oss ved siden av dem som kjemper for landet og kontinentets fremtid.

Venner og bekjente som ikke aksepterer at man sier sin mening, er ikke verdt noe uansett, så man har egentlig ikke så mye å tape, bortsett fra hvis man risikerer å miste jobben for å ha «feil» meninger.

Men da er demokratiet allerede avskaffet, og motstandsbevegelsen er i så fall dypt savnet. Ingen vil hjelpe oss uten at vi er villig til å gjøre en innsats selv.

For dem av oss som har barn, burde vi fylles av skam hvis vi ikke gjør en innsats for å redde deres framtid. Det er, tross alt, bedre å bli foraktet enn å forakte seg selv.

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!