For femogtyve år siden vakte den antikommunistiske dissidenten Aleksandr Solsjenitsyn oppsikt på Harvard med en berømt tale som forutså Vestens dekadanse og forfall. Den kalde krigen var ikke så svart og hvit som den så ut, sa han. Det liberale Vesten fulgte i kommunismens fotspor ved å gjøre individenes materielle begjær til det eneste målet.

Solsjenitsyn kjente igjen de samme grunnsteinene i Vesten som han hadde opplevd i Sovjetunionen: En utvasket humanisme, en falsk frihet fra religion og religiøst ansvar, og det økende fokuset på sosiale strukturer ved hjelp av pseudovitenskap.

– It is no accident that all of communism’s rhetorical vows revolve around Man (with a capital M) and his earthly happiness. At first glance it seems an ugly parallel: common traits in the thinking and way of life of today’s West and today’s East? But such is the logic of materialistic development.

Det åndelige ble forkastet til fordel for det materalistiske, og resultatet ble ren dekadanse, familiens oppløsning, uvennskap mellom kvinner og menn, politisk korrekthet, identitetspolitikk og etter hvert det som i dag fremstår som rene klansamfunn, hvor personlighet ikke betyr noe lenger, kun hvilken gruppe man tilhører. Slik oppsto det vi beskriver som woke , og dette forutså altså Solsjenitsyn, som  var verdensberømt for sine avsløringer om hva som foregikk i hjemlandet gjennom bøker som En dag i Ivan Denisovitsj’ liv og Gulag-arkipelet.

I dag opplever vi vestlige vitenskapsmenn som hevder å kunne skape mirakler, og ikke tåler kritiske bemerkninger (The Science is Settled). Slik blir de også behandlet av intellektuelle «eliter» og en stor andel av befolkningen, skriver Matthew Bose i American Greatness. Våre ledere eier ikke moral, men utnytter rettsvesen og statens voldsmonopol for å undertrykke oss med sin feige moralisme.

The West had become cowardly and ruled over by “legalistic” elites without morality. The erstwhile master of the world was becoming the slave of its former colonies.

Til tross for sin ubestridte materielle velstand, har Vesten mistet energien og livskraften, slik at mange blir betatt av utsiktene til sin egen ødeleggelse. Vesten begår selvmord i ren nytelse, som en makaber form for selvmordsporno.

Å skifte ut en homogen befolkning med store folkemengder som hater alt vi står for ses på som fremskritt. Drømmen om multikulturen er en ren dødsdans, men nyter full støtte politisk, med velvillig assistanse fra medier, akademia og kulturlivet.

Covid, før massepsykosen rammet Vesten, fungerte som underholdning som fylte mange tomrom i folks liv. Mediene rapporterte alle dødsfall og bygde opp panikken, men i begynnelsen var mange preget av en merkelig nytelse, som om vi satt foran TV-skjermen og så en spennede skrekkfilm. Men denne skrekkfilmen endte ikke godt. Nok en gang var fascinasjonen av døden merkbar.

Krigen i Ukraina er den nye massepsykosen. Vi hører om hundretusener av døde soldater, og trekker på skuldrene mens Nato-sjefen uten skam hevder at våpen er veien til fred. Orwell kunne ikke sagt det bedre.

Det kortvarige kuppforsøket til Wagner-gruppen viste oss hvordan vestlige såkalte liberale kan omfavne de verste leiesoldater så lenge de kjemper på vår side et lite øyeblikk, en tradisjon som USA har blitt straffet for gjentatte ganger.

Det er helt naturlig at ukrainerne ønsker å kaste ut de russiske inntrengerne. Men Bose stiller spørsmål ved hvorfor Vesten er så opptatt av Ukraina. Han antyder også her et underbevisst selvmordsønske.

What is strange is the West’s ideologization of this object, for which it is prepared to risk everything, even nuclear war. Possibly the West wants to be put out of its misery, without knowing it.

Det er som Vesten ikke tålte at andre verdenskrig og deretter den kalde krigen tok slutt, det skjedde for lite, det var for lite spenning i hverdagen. Derfor startet Vesten nye prosjekter: Nå skulle verden reddes, Fukuyama erklærte at historien var over, og så begynte skammen å gripe oss. Men få merket seg boktittelens avsluttende ord. The End of History and The Last Man.

The Last Man, der letzte Mensch, er hentet fra Nietzsches bok Also sprach Zarathustra, og beskriver de forfalne menneskene i en liten landsby som ikke er interessert i sannheten som Zarathustra har å fortelle dem, men kun vil underholdes av en linedanser de har ventet på.

Mennesker er ikke fornøyde uten å oppleve lidelse i ny og ne. Dette forsto Orwell, og ifølge Orwell hadde også Hitler denne innsikten.

The eventless-ness of the postwar world has taken its toll on the human psyche. In his famous review of Mein Kampf, George Orwell credited Hitler with this psychological insight: human beings want not only to have comfort, pleasure, and security, but occasionally, to experience pain, difficulty, and danger.

Klimasaken er den perfekte formen for selvmordsporno. Her slås alle fluer i samme smekk. Vår økonomi raseres, vitenskapen parodieres og makten konsentreres slik at demokratiet blir utslettet. Korrupsjonen flyter og endelig får vi privilegerte hvite menneskene det vi fortjener. Med unntak av en liten elite som tjener seg styrtrike på vår bekostning.

Uten velstand, demokrati, samhold og retten til et eget land blir alt det fantastiske Vesten har skapt gjennom århundreder av hardt arbeid, blod, svette og tårer visket bort i løpet av en generasjon eller to. Dette fremskrittet feires i Davos, hvor maktsyke klimatsarer ankommer World Economic Forum i privatflyene sine og beskyttes av sveitsiske soldater mot oss foraktede vanlige folk.

Western leaders have become hectoring dictators, caught up in endless exhortation. Toward what goal? “Democracy,” they say. “Equity.”

Equity, eller utfallslikhet, er ren kommunisme. Mangfold handler ikke om idéer, men om eksterne atributter som hudfarge, legning, kjønn – aldri om personlige egenskaper. Inkludering betyr at en mikroskopisk del av befolkningen, som transaktivistene, kan ekskludere resten av landet som ikke underkaster seg totalt. Slik forfaller Vesten, mens resten av verden rister på hodet og betrakter oss som komplette idioter. Naiviteten er uten grenser, som da USA arrangerte Pride i Afghanistan, eller da Huitfeldt inviterte Taliban til Oslo for å snakke om kvinners rettigheter.

Selv fantasier sliter med å komme på mer idiotiske politiske grep enn det vi ser daglig i virkelighetens verden. Virkeligheten overgår dystopiene, selv Orwell fremstår som en smågutt.

Dystopiene er skremmende, men virkeligheten er verre

Hva slags frukter har disse nye religiøse ideologiene gitt oss? En undertrykt misnøye, grotesk middelmådighet og ren ondskap som formerer seg raskere enn den menneskelige fantasien kan regne ut.

Politiske friheter avskaffes. Ytringsfriheten er allerede historie i store deler av Vesten. Sannheter avvises eller forbys, og foreldreretten er under sterkt press. Folket er redusert til et irritasjonsmoment for våre nye hellige yppersteprester, politikere og aktivister som jakter på en utopi som i virkeligheten er en avgrunn.

Biden sier det nesten rett ut: For Biden og de som styrer bak ham kan demokrati kun eksistere ved at Demokratene styrer en ettpartistat. Politiske motstandere fengsles og tiltales, og sperres ute fra sosiale medier som Donald Trump ble mens han fortsatt var president. Sikkerhetsmyndigheter som CIA og FBI støtter maktapparatet, så lenge Demokratene har makten. George Soros kontrollerer store deler av det amerikanske rettsvesenet.

Resistance is futile, synger det slovenske bandet Laibach, som kjenner både kommunismen og den moderne vestlige fascismen godt.

What we are, you will become –
A parasite, absorbing souls
We’ll suck your culture
Brains, energy
Implant your genes
To our collective being

Do not fight against us –
Resistance is futile

Resistance is futile
And you will be assimilated with

Blitzkrieg! Blitzkrieg! 

Hyllesten av rene seksuelle perversiteter og det evige fokuset på rase kan faktisk føre til noe som er verre enn en tredje verdenskrig, skriver Bose.

The blasphemous worship of sexual exotics and racial minorities is enforced by the world’s most powerful government. What could be worse than world war, you ask: How about a 1,000-year-long celebration of sodomy?

Vesten har ikke opplevd en slik fryktpreget dekadanse siden Romerriket kollapset. Vår farligste og mest ødeleggende fiende er oss selv.

Solsjenitsyn spådde at slektskapet mellom vestlig liberalisme og kommunisme betydde at førstnevnte uunngåelig ville tape mot sistnevntes ubegrensede tilbud om utopi. Men den totalitære utviklingen av «det liberale demokratiet» etter den kalde krigen har gjort dette skillet meningsløst.

Så i stedet for å hele tiden spå Putins undergang burde vestlige ledere ta en kikk i speilet, og se det totale forfallet vi opplever i våre egne land. Frankrike brenner, Sverige er ødelagt, amerikanske storbyer er rene skrekkscener, politiet skal avskaffes, virkeligheten forfalkes, kjønn eksisterer ikke lenger og vitenskapen har blitt like korrupt som den politiske eliten.

Næringslivet fokuserer på ren tilkaringsvirksomhet, og statlige subsidier er den nye oljen.

Before rushing to write obituaries for its enemies, Western “democracy” should ask how much time it has left in the sun. It is ultimately a question of whether Western man can be reduced to a brute with no destiny beyond his next meal.

Solnedgangen nærmer seg raskt for den vestlige sivilisasjonen. Men kampen er ikke tapt, ikke ennå. Selv etter en solnedgang finnes løftet om en kommende soloppgang.

Men for å bekjempe ondskapen må man våge å omfavne den, akseptere virkeligheten slik den er, skaffe seg informasjon, og finne noen allierte. Det er flere enn mange tror, for folket ønsker ikke befolkningsutskifting, klimafattigdom, korrupsjon og en følelse av evig skam.

Uten et vellykket Vesten dør alt reelt fremskritt. Da er det siste håpet om demokrati og økonomisk vekst en saga blott. Så det eneste Vesten virkelig bør skamme seg over er at vi tillater oss å ødelegge hele verden gjennom å begå sivilisatorisk selvmord i jakten på en falsk nytelse.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!