Erling Marthinsen 
Zaineb Al-Samarai ble valgt til ny idrettspresident 4. juni i år. Før det har gått en måned har hun rukket å dumme seg ut. Kos og trivsel er viktigere for henne enn flotte prestasjoner.
Al-Samarai (36) hadde lite erfaring, men hun hadde riktig kjønn, hudfarge, bakgrunn og partitilhørighet (Ap). Mange mener at dette var årsaken til at denne unge og uerfarne kvinnen ble valgt som ny president i Norges idrettsforbund (NIF) for noen uker siden. Men selvsagt spilte manglende popularitet hos motstanderen, Berit Kjøll, også en betydelig rolle. Al-Samarai fikk hele 138 stemmer, mot Kjølls 29.
I tillegg til å bli president for NIF, ble Al-Samarai også valgt til president i Norges olympiske og paralympiske komité. Det er i sistnevnte rolle hun var på sitt første oppdrag, da hun besøkte Special Olympics World Summer Games 2023 i Berlin. I Stavanger Aftenblad er Målfrid J. Frahm Jensen kritisk til idrettspresidentens opptreden.
Norge har en ærerik historie i idrett for funksjonshemmede. På Dagsrevyen 21 onsdag 21. juni uttrykte Al-Samarai sin begeistring. Men selv om NRK forsøkte å fokusere på de utrolige idrettsprestasjonene til de norske deltagerne, var ikke idrettspresidenten særlig interessert i denne delen av arrangementet.
Norge tok hele 51 medaljer under mesterskapet, blant annet i rytmisk gymnastikk, hvor Sofia Mathisen tok gull, sølv og bronse. Lise Møgster tok tre gull i turn, og Maria Nyborg Frøysok tok gull i dressurridning. Reporteren opplyser at Norge også tok medaljer i svømming og bowling. Men Al-Samarai fokuserer helt annerledes.
Idrettspresidenten kommenterer seierne slik: Vi har tatt flere medaljer, men det aller viktigste er at våre utøvere har hatt det gøy, de har deltatt, og de har fått venner på kryss og tvers, og det har vært ordentlig idrettsglede her i Berlin.
Frahm Jensen lar seg irritere av holdningen. For Al-Samarai undervurderer sterkt disse utøverne. Mange av dem legger ned minst like mye arbeid som våre funksjonsfriske utøvere. De presterer i verdensklasse, og utnytter kroppen maksimalt ut fra forutsetninger og begrensninger. Da er det lite respektfullt å nedgradere paralympics til en slags koseklubb, en leirskole.
Hadde idrettspresidenten kommentert et arrangement hvor mellomdistanseløper Jakob Ingebrigtsen, sprangrytter Geir Gulliksen eller langrennsløper Therese Johaug deltok med at det viktigste var at de hadde hatt det gøy, at de deltok og fikk venner på kryss og tvers?
Det kan være like viktig å vinne for en med utviklingshemning eller funksjonshemning som for en funksjonsfrisk. Noen deltar for å delta. Andre deltar for å få medalje. Enkelte gir alt for å vinne. Være best. Stå på pallen. Også personer med ulike funksjonshemninger liker av og til å være best.
Norge tok 16 gull, 22 sølv og 13 bronsemedaljer. Dette burde en idrettspresident anerkjent og hyllet. Hun kunne selvsagt også fremmet idrettsgleden og alle de andre deltagerne i tillegg. Men rett og slett å ignorere de største prestasjonene er helt uhørt. Al-Samarai behandler deltagerne i paralympics som små barn som kun er ute etter kos og moro.
Men deltagerne er ikke små barn, og en person som f.eks. mangler et ben eller en arm, er ikke av den grunn mindre intelligent enn en Ingebrigtsen eller en Johaug. De fysiske skadene overvinnes ved en vanvittig innsats og offervilje, og derfor bør slike utøvere respekteres i samme grad som våre funksjonsfriske verdensstjerner.
Er dette et forspill på hva vi har å vente av Al-Samari i hennes nye rolle? Blir det fokus på mangfold, inkludering og hygge? Man får jo sine mistanker med tanke på hennes bakgrunn fra Holmlia. Dessuten forsterker det frykten at Lubna Jaffery nylig ble utnevnt til ny kultur- og likestillingsminister, en rolle som også inkluderer rollen som idrettsminister.
Det er fortsatt lenge igjen av Al-Samarais periode, så man bør ikke dømme henne så raskt.
Vi bør dog få vite hva hun står for i viktige spørsmål som vold i Oslo-fotballen, menn i kvinneidrett, utviklingen av breddeidrett, hvorfor barneidrett blir stadig dyrere, hvorfor et voksende NIF deler ut millionlønninger og sender regningen til lokale idrettslag. Bare for å nevne noen punkter.
Jeg skriver under på Målfrid J. Frahm Jensens avslutning:
Jeg håper idrettspresidenten ved neste anledning også roser den enkelte utøver for dens fantastiske prestasjon og ikke bare fremhever at de har hatt det gøy og fått nye venner.
Oppdatering: Jeg har blitt påpekt at jeg har blandet sammen Paralympics med Special Olympics, og dette beklages herved, en dum feil av undertegnede. Uansett mener jeg at prestasjonene bør hylles, ikke bare kosen.
