Bortsett fra for krigen i Ukraina, småkorrupte arbeiderpartipolitikere og en simpel tyveradd i Rødt, er det agurktid. Det å finne en fengende tittel til en artikkel, er ikke alltid så lett.

Tittelen «Hund bet mann» er som kjent dødfødt. Ingen gidder å lese om det. «Mann bet hund», derimot, vekker interesse. At du er kommet så langt i denne artikkelen, bekrefter det.

Og at jeg selv skulle bli «mann som bet hund», kunne jeg ikke forestille meg inntil for noen få dager siden.

Jeg bet faktisk en hund, et svært svin av en sinna schæfer. Jeg bet av alle krefter og så hardt jeg kunne. Jeg gjorde det i rent selvforsvar. Det var en kamp på liv og død. Dette er en historie fra virkeligheten.

Det hadde seg slik at mine tre engelsksettere sto bundet på plenen utenfor leiligheten min da en dame kom forbi med det nevnte utysket.

Hauk, varsleren i trekløveret, syntes den så skummel ut, slet tauet, løp bort til schæferen og bjeffet på behørig avstand «Varsku her, det kommer en stor, stygg og sinna schæfer».

Det skulle han ikke ha gjort. Schæferen rev damen over ende, slet seg ut av halsbåndet og kastet seg over Hauk, som er liten og rask, fintet ut schæferen og stakk av med halen mellom beina.

Da sprang schæferen i stedet bort til Falk og Winston, som fortsatt sto bundet og ikke hadde mulighet til å komme seg unna, og kastet seg over dem i stedet.

Det ble bjeffing og hyling og spetakkel. Skrekkslagne naboer kom ut på terrassene for å bivåne det selsomme åsynet. Hunder, bråk og glefsende kjefter i alle retninger.

Damen som eide schæferen, lå fortsatt på plenen 50 meter unna. Det viste seg etterpå at hun hadde brukket armen da schæferen rev henne over ende.

Jeg ilte til, gjorde meg stor, brølte og prøvde å dominere schæferen for å få den unna, men til liten nytte. Den bakket ikke unna som enhver normal hund ville ha gjort, men glefset vilt etter meg.

Winston hylte i dødsangst da schæferen la ham i bakken og begynte å tygge på nakken hans. Han er bare ett år gammel, men en dyr jakthund og en av flokken. Så for å berge bikkja og med et adrenalinskudd rett i hjernen kastet jeg meg inn i bataljen.

Jeg fikk grepet tak i begge flankene på schæferen og revet den av Winston, men fikk samtidig min fulle hyre med å holde den glefsende kjeften til schæferen unna meg selv.

Jeg turte rett og slett ikke å slippe taket. Så jeg måtte bruke min fulle kroppstyngde (95 kg) og legge meg oppå schæferen for å få kontroll over den ved å presse den i bakken.

Den vred seg som en ål og glefset vilt etter ansiktet og halsen min. Jeg var barbeint, bare i kortbukse og T-skjorte og nokså ubeskyttet. Det ble faktisk den eller meg. Det var da jeg bet den. Rent av instinkt.

Jeg bet den i nakken, og så hardt jeg kunne. Ikke for at jeg trodde det skulle ha noen særlig avskrekkende virkning. Pelsen var tykk og skinnet seigt. Jeg bet for å få kontroll på den glefsende kjeften på den andre siden.

Jeg fikk munnen full av pels og ikke riktig tak i noe. Skulle gjerne hatt hoggtenner selv. Men jeg klarte på den måten å presse hodet dens ned og forhindre at den nådde tak i hendene og halsen min med kjeften som stadig glefset vilt til begge sider.

Det må ha vært litt av et syn for skrekkslagne naboer. Voksen mann oppå. Svær, sinna schæfer glefsende under. De tre setterne bjeffende og hylende ringside. Eieren 50 meter unna, fortsatt på bakken med brukket arm.

Kunne jo ikke ligge der med en sprellende schæfer under meg hele dagen, så det endte med at jeg fikk reist meg opp og kastet schæferen fra meg. Da bakket den omsider heldigvis unna.

Først da oppdaget jeg at det rant blod fra ansiktet mitt og fra et dypt kutt i hånden. Schæferen hadde stanget bakhodet i nesa mi så neseblodet rant. Verre var det med hånden, som var revet opp. Det så ikke bra ut (bilde over).

Oppskakede naboer kom til og ville hjelpe. Fikk pakket hånden inn i et håndkle, setterne inn i bilen og kjørte så til legevakten.

Der kom jeg ut først klokka to på natta, mange timer etterpå, med bandasje på hånda, stivkrampesprøyte i skuldra, resept på penicillin i lomma og 859 kroner fattigere.

Jeg er litt usikker på moralen i historien. Dere kan kanskje hjelpe? For det kunne gått skikkelig galt.

Er moralen slik en god venn av meg mener? Gå aldri imellom hunder som slåss. En hund er bare en hund. Og et hundeliv, selv om det gjelder en i flokken din, er mindre verdt enn et menneske. Ikke verdt å risikere å bli tygd opp.

Eller som en annen venn av meg mener, og som jeg heller mot selv: Gå aldri på en stor, mannvond schæfer uten å ha et balltre med deg. Problemet er bare at et balltre sjelden er for hånden når en trenger det.

Det hører med til historien at flere av naboene har følt seg truet av schæferen og at eieren skal ha sagt at den «ikke var snill mot andre hunder». Det var kanskje derfor hun var ute og luftet den så sent på kvelden.

Det er imidlertid som alltid: En sak har minst to sider.

Hunden min, som slet seg, løp bort til schæferen og provoserte den. Eieren av schæferen hadde åpenbart ikke kontroll over sin egen hund og ble revet over ende. Bikkja bakket heller ikke tilbake, men angrep både hundene mine og meg da jeg grep inn i bataljen.

Det endte med en brukket arm for eieren og et dypt kutt i hånda for meg og sykmelding og kostnader for oss begge.

Jeg har hatt hund hele livet og sett litt av hvert. Det var en provosert situasjon. Og jeg er part i saken. Jeg er «mann som bet hund», om enn i selvforsvar.

Men en slik hund bør etter min mening avlives. Den kan være hyggelig og grei til daglig og i kjente omgivelser, men er åpenbart i visse situasjoner ukontrollerbar og en potensiell fare for omgivelsene. Og slike situasjoner oppstår stadig.

Eller hva mener dere?

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!