Olav Thon fylte 100 år torsdag. Han er et godt voksent eksempel på hva som blir resultatet når foretaksomhet kombineres med nøysomhet og sunne livsverdier.

I USA omtales det som The American Dream – at intet er umulig om du jobber hardt med de evner Skaperen har utstyrt deg med. Olav Thon er den norske utgaven. Han har virkeliggjort Den Norske Drømmen.

Olav Thon er historien om en gutt som vokste opp i beskjedne kår på en gård i Ål i Hallingdal. Han lærte seg å arbeide ved å delta i gårdsarbeidet så snart han ble stor nok. Unge Olav var gjetergutt og fjøsrøkter. Og det vi i dag kaller barnearbeider.

Han utviste tidlig talent for kjøpmannskap og startet i det små med oppkjøp av skinn av rev, ekorn og kanin. Unge Thon så at skinnene oppnådde bedre pris i Oslo enn på hjemtraktene. Som 16-åring dro han derfor til hovedstaden for å selge skinnene der. 18 år gammel åpnet han sin første pelsbutikk i Oslo og like etter kjøpte han en hel bygård på selveste Karl Johan. Ikke dårlig for en ung bygdegutt!

Siden er det i over 80 år gått slag i slag. Thon har skapt verdier i eiendom, bygd kjøpesentre og ikke minst hoteller. Han er blant Norges rikeste, men har selv hatt en nøktern livsførsel. Thon har brukt av sin rikdom til å hjelpe andre og er en stor velgjører og filantrop. Ettersom han ikke har livsarvinger, har han lagt formuen inn i en stiftelse hvor avkastningen brukes til samfunnsutviklende formål.

Olav Thons livsverk står seg godt, men er ikke oppnådd alene. Det har vært med Thon som med andre gründere: De har utviklet sine virksomheter i samspill med dyktige medarbeidere. Forutseende toppledere ansetter gjerne folk som på sine faglige områder ofte er dyktigere enn gründeren selv.

Olav Thon kan trygt tjene som forbilde for foretaksomme mennesker – folk som vil noe, som vil skape noe og som dermed er til gavn for samfunnet. Thon har skapt et femsifret antall arbeidsplasser og sørget for en skatteinngang til offentlige kasser med formidable beløp. Slik har han på fremragende vis bidratt til fellesskapet.

Men for det har han – som så mange andre gründere – ofte bare hentet kritikk og misunnelsesbaserte bebreidelser, gjerne fra folk som selv aldri har skapt noe selv og ikke drevet det lenger i livet enn til å bli ansatt i offentlig sektor.

Det er gründerne som har frontet omgjøringen av Fattig-Norge til et økonomisk velutviklet land – fra Hans Nilsen Hauge via Sam Eyde til i vår tid Kjell Inge Røkke og Gustav Witzøe. Det norske oljeeventyret ville ikke vært mulig uten gründerne – de som sammen med talentfulle fagfolk av alle slag bidro til at en norsk sokkel preget av amerikanere ble fornorsket og løftet til absolutt verdensklasse i løpet av et par tiår.

Men det hører den norske samfunnsmodellen til at dette ikke var noe gründerne gjorde på enerom. De utviklet sine ideer og virksomheter i samspill med sine medarbeidere. LO har under enestående ledere som Tor Aspengren og Yngve Hågensen vært til uvurderlig støtte for privat foretaksomhet – ganske enkelt fordi det er nettopp dette som tjener fagbevegelsens medlemmer best. Nå virker det som offentlig sektors tenkemåte er på fremmarsj i Folkets Hus, så her kan nye gründere miste en sentral medspiller. Det er ikke alle i LO som forstår at en krone må tjenes før den kan brukes. Det er heller ikke spesielt lurt at vellykkede gründere utsettes for en så konfiskerende skattlegging at de må flykte til Sveits for å berge livsverket og arbeidsplasser i norsk eie.

Vi gratulerer Olav Thon med 100-årsdagen og roper hurra for gründerne!