Den kristne nasjonen Norge har fått sin tredje muslimske kulturminister med røtter i Pakistan. Først ut var Hadia Tajik, kulturminister for Ap fra 2012 til 2013. Deretter var Abid Raja kulturminister for Høyre-regjeringen 2020–2021, mens Ap i dag har innsatt Lubna Jaffery som ny kulturminister.

Kristen nasjon i tusen år

Norge har i tusen år vært en kristen nasjon, ledet av nordmenn, når en ser bort fra de vel 400 årene vi var underlagt Danmark, det året vi var underlagt Sveriges konge og de fem årene vi var underlagt Nazi-Tyskland.

Begge deler er i ferd med å forandre seg. Det vil si: Det er vår elite i politikk, medier, akademia etc. som synes å styre mot mer islam og mindre kristendom, og at «mangfold» med fremmedkulturell bakgrunn skal få stadig flere posisjoner. Ikke minst pakistanere. Pakistansk i betydningen etnisk og kulturell bakgrunn.

Sist ved i dag å utnevne nok en med muslimsk bakgrunn fra Pakistan som nasjonens kulturminister  etter Anette Trettebergstuen.

Hadia Tajik kulturminister i 2012

Først ut var Hadia Tajik. Hun ble kulturminister bare 29 år gammel, i regjeringen Stoltenberg fra 2012 til 2013, og ble da den yngste norske statsråd noensinne. Kulturminister, selv om hun ved flere anledninger har uttrykt å være i tvil om hva norsk kultur er for noe.

I 2013 forsøkte Aftenposten å definere norsk kultur. Hadia Tajik, som da var kulturminister, svarte at norsk kultur alltid har vært i endring, og viste til pinnekjøtt som eksempel på noe som kunne være norsk kultur. Tajik er også blant dem som stemmer for avviklingen av Norge som kongedømme, til fordel for republikk, selv om også monarkiet er tusenårig norsk kultur.

Abid Raja kulturminister i 2020

Deretter ble Abid Qayyum Raja valgt til kultur- og likestillingsminister i Erna Solbergs regjering fra 24. januar 2020 til 14. oktober 2021. Selv om Raja har vært observert i norsk bunad, så dro han til klanen hjemme i Pakistan for å få dem til å akseptere at han selv ville velge hvilken pakistansk kvinne han ville gifte seg med. Riset bak speilet var å true med å gifte seg med en norsk kvinne, så han fikk det som han ville. Glemt var nok også at Abid Raja tidligere hadde vært talsmann for moskeen World Islamic Mission, som heller ikke kan sies å være noe kron-eksempel på norsk kultur.

I likhet med Norges nye kulturminister er Raja meget begeistret for bandet Karpe. Eller som han sa i fjor:
– Etter å ha lyttet til den på repeat, får jeg dels gåsehud og dels danselyst, skriver Raja om låten «PAF.no». Der går referenget som følger:
Allah, Allah, ya baba
Wa salam 3lyak, ya baba.  Altså, ikke helt som i den norske kulturskatten.

Lubna Jaffery og de «blendahvite»

Hvem er så Lubna Jaffery, som i likhet med de to førstnevnte er født i Norge (så vidt), av innvandrere fra Pakistan? Ut over at hun har kalt nordmenn med skjellsordet «blendahvit» og antydet at det er for mange nordmenn i Norge. Blant annet da hun i 2018 skrev innlegget «Styrerommene kan ikke være blendahvite», sammen med SV’s moskebygger fra Pakistan, Akhtar Chaudhry.

 I 2018 ville hun at Norge skulle hente 25.000 kvoteflyktninger i tillegg til vanlig asyltilstrømning.

Søkte lykken i Norge

Noe av bakgrunnen har Lubna Jaffery beskrevet selv, på Facebook, blant annet 16.2.2021:

«Noman Mubashir skrev så fint om sine foreldre som kom til Norge for 50 år siden. Det fikk meg til å tenke på min far sin historie, som også kom til Oslo sommeren 1971 via, via blant annet Tyskland og Danmark. Han var 28 år gammel og dro på lykke og fromme, han hadde hørt det var jobb å få. Han het Jaffery Shaheen Shah, og ble i likhet med mange andre bostedsløse pakistanere innkvartert på Majorstua skole denne sommeren.
Han valgte kort tid etter å reise fra Oslo til Bergen. Han ville ikke være en av mange og hadde hørt det var mindre konkurranse på arbeidsmarkedet vestpå. Han tok de jobbene som var, i oppvasken på restauranter, som servitør og på fabrikk. Han startet den første butikken i Bergen med innvandrermat, han var lei av å jobbe mye for lite penger og tenkte at å jobbe for seg selv var løsningen. Butikken lå passende nok på Asylplass. I 1976 startet han sammen med faren til Fredrik Saroea (Datarock) Pakistansk forening. Lite visste de at over 40 år senere skulle Fredrik og jeg ha barn på samme skole og være venner.

Moren min kom til Norge i 1979, hun ble arrangert gift med min far. Det var et fornuftsekteskap og ikke basert på kjærlighet. Månedene ble til år, og årene ble til tiår og to barn. Min far hadde bare tenkt å være her i noen år og tjene penger og reise hjem. Men da vi kom, ville de gi oss et liv de ikke hadde hatt. Et liv med gratis skolegang, mat på bordet og tilgang til et trygt helsevesen.»

Snart tusenårsjubileum

Lubna Jaffery er altså i Norge fordi faren hennes søkte lykken her. Men er nok en kulturminister med muslimsk, pakistansk bakgrunn egentlig et godt valg for Norge og norsk kultur, ikke minst nå når det går mot tusenårsjubileum for vår kristne kulturarv?

Han som skal lede det jubileet, er for øvrig også muslim, fra Iran, det vil si Arbeiderpartiets Masud Gharahkhani, som nå innehar Norges viktigste posisjon, nest etter kongen, valgt til ny stortingspresident før jul i 2021.

Passer det å minne om vår Grunnlov, for eksempel de to viktigste paragrafene:

 § 1. Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk.
§ 2. Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.

Samer på sidelinjen?

Hvorfor er det ennå ikke forslått at en same skal bli Norges kulturminister? For eksempel en samisk, kristen politiker som står opp for begge de to nasjonene som utgjør Norge. Faktum er at muslimene ser ut til å ha kuppet begrepet minoritet i Norge, og spilt samene ut på sidelinjen. Det er for øvrig nå flere pakistanere enn samer i Norge, for ikke å snakke om muslimer totalt, men flertallet av dem har vært her bare et par tiår, og de kom som en slags gjester. Som ikke var invitert hit, ifølge rapportene fra den gang da:

«Den 12. desember 1968 skrev VG: En gruppe på 20–30 pakistanske statsborgere skaper i disse dager atskillig bryderi for de norske myndigheter. Det synes klarlagt at pakistanerne er kommet til Norge på falske premisser; nemlig at de er blitt forespeilet arbeid her i landet mot et slags «arbeidsformidlings-gebyr». Men vedkommende «agent» – som også er pakistaner – er forsvunnet til utlandet, sannsynligvis til England der Scotland Yard er koblet inn i jakten på ham. Fremmedpolitiets sjef Finn Fehn opplyste til avisen at hans etat ikke hadde til hensikt å utvise pakistanerne så lenge de «forholdt seg rolige». En henvendelse til Pakistans myndigheter hadde ikke avstedkommet noen respons.» https://www.document.no/2016/11/26/myten-forste-pakistanerne-norge/  

Det store spørsmålet handler altså ikke om hudfarge, knapt nok om hvor «dyktig» man er, men hva en vil med Norge og med norsk kultur. Og om nordmenn flest har noe de skulle ha sagt.