Det er ikke bare moralsk gangsyn de mangler. De utviser også en skremmende mangel på dømmekraft. Det vitner om stor inkompetanse. Det er kanskje ikke så rart. Mange av våre politikere på nasjonalt nivå mangler både yrkeserfaring og utdanning.

Når de attpåtil er uærlige og meler sin egen kake på fellesskapets bekostning, bør de få sparken! De er ikke skikket til å ivareta fellesskapets interesser og bør ikke ha sitt virke i politikken.

Dessverre later det til at store deler av vår politikerstand er pill råtten. Kulturminister Anette Trettebergstuen og kunnskapsminister Tonje Brennas eklatante habilitetsbrudd er trolig bare toppen av et isfjell vi bare kan ane størrelsen på.

Trettebergstuen gjør neppe annet enn å lyve når hun hevder ikke å ha skjønt at hun var inhabil da hun utnevnte nære venner til viktige verv. Enhver idiot, også en statsråd fra Arbeiderpartiet, må jo forstå at å tildele styreverv og stillinger til nære venner ikke er noe annet enn kameraderi og nepotisme. Det bryter med alt som heter normal forvaltningspraksis og sunn statsskikk.

Arbeiderpartiet i Rogaland er til og med frekke nok til å lansere Hadia Tajik som ny kunnskapsminister til erstatning for Brenna. Det er som om de har glemt at Tajik for bare noen måneder siden selv ble tatt med skjørtene nede for skattesnyteri og juks med pendlerboligordningen.

Rogaland Ap vil erstatte én kjeltring med en annen. Selvinnsikten er minimal, arrogansen total og frekkhetens nådegave uten grenser. Hva slags politisk kultur er dette? Er dette «kunnskapsbasert politikk»? Og får vi med dette representanter vi kan stole på og som vil fatte beslutninger til vårt og samfunnets beste? Neppe!

Denne ukulturen avslører en sjokkerende ansvarsløshet og en voldsom forakt for oss som velgere, for vårt samfunn og vår stat.

Våre politikere stilles sjelden til ansvar for sine gjerninger. Blir de tatt med skjørtene eller buksene nede, blir de satt til side for en stund, før de kommer tilbake og presenteres som uskyldsrene engler, jf. Hadia Tajik. De er uavsettelige uansett hva de foretar seg.

Med en av Vestens mest lukkede nominasjonsordninger er det i realiteten partiledelsen i de ulike partiene som nominerer hvem som skal få stille til valg. Vi velgere har svært liten innflytelse. Vi må bare stemme på partienes utvalgte, og det er stort sett partiledelsen selv.

Og det er ikke virkelighet, partiets ideologi eller deres langsiktige planer og strategier for å ivareta landets interesser som ligger til grunn for deres program, men grundig analyserte meningsmålinger hvor alle «poster» nøye avstemmes med forventet valgeffekt innenfor deres grupper av kjernevelgere.

Litt homokavalkade her, klimaskifte og grønne milliardprosjekt der, kvinner, barn, svake grupper og u-hjelp hjelper alltid til å sanke naive velgere! Politiske prinsipper og ideologi kastes over bord for en politisk opportunisme helt uten grenser.

Partinettverk og den statlige partistøtten har erstattet medlemskontingent og organisasjonsarbeid. Partistøtten bevilges av Stortinget. Det vil si: Den bevilges av landets ledende politikere selv, og til dem selv. På samme måte bestemmer de selv sine lønninger.

Er det noen andre som kan gjøre dét? Nei! Blir det misbrukt? Ja!

For bare noen måneder siden ga Riksrevisjonen stortingspolitikerne og Stortingets presidentskap den aller sterkeste kritikken de kan, i forbindelse med politikernes misbruk av pendlerboligordningen, fratredelsesytelsene, etterlønnsordningen og juks med reiseregninger. Hadia Tajik var, når sant skal sies, bare én av mange.

Norske politikere er ikke lenger til å stole på. Over 60 stortingspolitikerne er tatt for juks med pendlerboligordningen og annet snusk. Hvor mange som har gått under radaren, vites ikke.

En kan også lure på hvor mange hundre millioner av skattebetalernes penger Terje Rød Larsen (Ap), Grete Faremo (Ap) og Erik Solheim (SV/MDG) klarte å svi av mens de gikk på røde løpere i New York. De ble avslørt og fikk sparken for uhederlighet og inkompetanse, ikke av norske utenriksmyndigheter og deres venner i UD, men av FN.

Det kan virke som om mange politikere graver til seg det de kan. De er ikke tillitsmenn og -kvinner, men karrieremakere uten andre mål enn å mele egen kake. I drivhus som dette får vi planter som Tajik, Brenna og Trettebergstuen m.fl.

For det er de mest kyniske og skruppelløse nettverksbyggerne som vinner frem i slike miljø, ikke de prinsippfaste med ryggrad. Det er arenaen til partibroilere som ender opp som yrkespolitikere med livslang fribillett i politikken. De har gjerne minimal eller ingen yrkeserfaring eller utdanning.

Trettebergstuen ble kulturminister etter å ha jobbet som disc jockey på forskjellige utesteder i Oslo. Brenna ble utdanningsminister uten høyere utdanning og med 2 i matte fra gymnaset.

Brenna overlevde massakren på Utøya. Det er vi alle glad for. Trettebergstuen er lesbisk. Det får være hennes sak. Men verken det ene eller det andre kvalifiserer vel i synderlig grad til å styre et departement, forvalte milliardbeløp og ta viktige beslutninger på fellesskapets vegne?

Der nettverk, tøv og tant råder, viker erfaring og kunnskap. Habilitet og integritet blir fremmedord. Der blomstrer venner og venners venner, og det oppstår oligarkier hvor de sentrale aktørene kan fordele posisjoner og fellesskapets goder mellom seg som om de var deres.

De utveksler tjenester like ofte som andre skifter sko. Der gis slekt og venner attraktive posisjoner og godt betalte stillinger. Der inngår hestehandler om høyt gasjerte styre- og komitéverv. Der har integritet, faktisk kompetanse og erfaring liten verdi.

Den politikk som føres, blir da også deretter. Lov og rett går fløyten. Demokrati blir ren staffasje. Statens finanser blir arena for et lite politisk dynasti som har gått seg fullstendig vill i woke, pride, kjønnsidentitet, fargerikt fellesskap, det grønne skiftet og ulike dommedagsprofetier.

Dette undergraver politikk basert på faktiske forhold, seriøs strategi, reelle utfordringer og landets interesser. Slik har vi endt opp med en selvpåført energipriskrise, et forsvar som knapt kan forsvare en bydel i Oslo, galopperende inflasjon, stadige rentehevninger, en valuta i fritt fall og entreprenører og investorer som rømmer landet.

Norge kjøres i grøfta! Raymond og Jonas latterliggjør seg selv og landet og danser pride utenfor Stortinget. Men dette er ikke morsomt lenger! Når skal det komme voksne i rommet?

Mangelen på seriøse kvalitetskriterier i politikken og forvitringen av seriøs forvaltningspraksis og god statsskikk er farlig. Det ser vi i USA. Det som er farlig i USA, er farlig også i Norge. I begge land undergraves rettsstat og demokrati i en skremmende fart.

Vi nærmer oss Rubicon.

Øystein Steiro Sr.,

Vaktmester

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!