Halal-pølse fra Algerie. Foto: Mczelmaw / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

Nyutnevnt kulturminister Lubna Jaffery hadde knapt begynt på sitt mandat da hun i en kommentar til saken om en elev som ikke ville håndhilse på rektor ved Linderud skole, gikk i gang med å promotere halalkultur i Norge.

Jaffery påstod nemlig at hilsing er et individuelt valg. Men det er jo ikke sant i en kultur der det å hilse er et ritual som krever medvirkning av to parter.

For i det øyeblikk en nordmann strekker ut hånden med en forventning som er helt rimelig i tråd med norsk kultur, om at gesten vil bli besvart på samme måte, bare for å oppleve at den andre avviser gesten og selv bli stående med den tomme hånden i luften, har den andre parten bestemt at vedkommende ikke skal få hilse på sin måte.

Den som forgjeves inviterer til et sedvanlig norsk håndtrykk, påtvinges med andre ord et fremmedkulturelt valg.

Når Jaffery signaliserer at en slik oppførsel overfor den norske parten er helt i orden, promoterer hun med andre ord ikke norsk kultur, men fremmedkultur – nærmere bestemt halal-kultur.

Slik situasjonen er hver gang det skjer et sammenstøt mellom norsk og islamsk kultur, er det den norske som tar et steg tilbake og den islamske som dundrer av gårde som en stridsvogn.

Problemet er at mange nordmenn allerede er tilvent på dette punktet. Mange foreldre med barn i skoleklasser med én eller noen få muslimske elever, har opplevd at pølsene som serveres under arrangementer, er halal av hensyn til den ene eller til det lille mindretallet.

Denne ettergivenheten, eller underkastelsen, er liksom en selvfølge, og den som måtte ha lyst til å komme med noen innvendinger, tenker nok at det ikke er så lurt i det nye Norge.

Hilsing eller pølser – halal er trumf, og Jaffery er altså halal-kulturminister.

Som Nancy Reagan sa til unge som ble tilbudt narkotika: Just say no.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.