Antakelig kom Wagner-gruppens mytteri og marsj mot Moskva mindre overraskende på Putin enn på vestlig etterretning. Det har lenge vært sterke konflikter mellom den regulære russiske hæren og Wagner-gruppen, særlig rundt kommando- og forsyningsforhold.

Den regulære hærledelsen er av gode grunner skeptisk til en privat leiehær som i begrenset grad lar seg underordne statens ordinære kommando- og ansvarsforhold. Wagner-gruppen har på sin side vært frustrert over ikke å få tilført ammunisjon og materiell i det omfang de har forventet og mener å ha krav på.

Den russiske hærledelsens skepsis til Wagner-gruppen er klassisk og illustrerer problemet med leiesoldater. De er uforutsigbare, lojaliteten er betinget, og de kan fort vende seg mot oppdragsgiver eller til og med skifte side.

Alt i 1513 påpekte Machiavelli i boken «Fyrsten» at det grunnleggende sett bare er tre typer militære styrker: fyrstens egne soldater, leiesoldater og allierte hjelpetropper. Machiavelli fant at om leiesoldater er ubrukelige, er hjelpetropper farlige.

Leiesoldatene er «ukoordinerte, udisiplinerte, ambisiøse på egne vegne og troløse». Fordi deres eneste drivkraft er penger, har de lav kampmoral og er lite effektive i kamp. Deres ledere kan være profesjonelle militære, eller de er det ikke. De uprofesjonelle er verdiløse, de profesjonelle er ikke til å stole på.

Hjelpetropper, tropper lånt fra en annen og sterkere stat, er like ubrukelige som leiesoldater. De kan være effektive på slagmarken, men den fyrste som kaller inn hjelp fra allierte styrker, setter seg i en vanskelig stilling. Taper de allierte styrkene, er han forsvarsløs. Vinner de, er fyrsten like mye i sine alliertes makt som den slagne fiende. Hjelpetropper er ofte dyktige og velorganiserte, men deres lojalitet går til en annen. Slik kan de utgjøre en enda større trussel enn leiesoldater.

Det er langt å foretrekke for en fyrste å ha sin egen hær, konkluderte Machiavelli. Ingen stat er trygg uten egne militære styrker. Å være avhengig av leiesoldater eller andres tropper er å gjøre seg avhengig av flaks. Leiesoldater eller hjelpetropper kan se flotte ut i fredstid, men er ytterst risikable i tider preget av krig og fare for angrep.

Statens suverenitet, dens evne til administrasjon og forsvar av eget territorium er det grunnleggende prinsipp for all folkerett. På 1500-tallet førte leiesoldatene og ytre innblanding til fragmentering og ødeleggelse av Italia. Machiavelli opplevde dette på den tapende parts side. Hans konklusjon var klar: Staten må ha et sterkt forsvar og kontroll over egen militærmakt.

Mot å gjøre militærtjeneste, må statens borgere sikres et godt rettsvern og politisk innflytelse i egen stat gjennom valg og representasjon. Rettsstat, demokrati og verneplikt ble Machiavellis «politiske og historiske treenighet» og avgjørende forutsetninger for statens forsvar. Begivenhetene i Rostov og Moskva kunne antyde at hans budskap fortsatt har aktualitet.

Dette reiser enkelte tankekors også her i Norge. Vi har avviklet det nasjonale forsvaret og lagt vår sikkerhet i en stormakts hender. Vi har gjort oss helt avhengig av andres evne og vilje til, i ren selvoppofrelse, å påføre seg selv tap av liv og materiell for vår sak. Vi har heller ikke, før dette ble bestemt, brydd oss om å gå vår hovedallierte litt nærmere etter i sømmene og spurt oss: Hvor sannsynlig vil det være at han vil være i stand til – enn si være villig til – å innlede omfattende felttog bare for vår skyld, uten betingelser og under alle omstendigheter?

Å komme til Norge for militært friluftsliv i fred er én ting. Å komme under «skarpe operasjoner» mot andre stormakters militære styrker er noe helt annet. Og å ha utholdenhet til å bringe et omfattende felttog på en annen stats territorium på et annet kontinent seierrikt til ende, er en tredje utfordring vi vanskelig kan ta for gitt.

Her er vår hovedalliertes historikk etter andre verdenskrig ikke særlig overbevisende. Når opinionen i hjemlandet er gått lei, reiser de amerikanske hjelpestyrkene rett og slett hjem igjen, som regel med uforrettet sak. Det gjorde de i Vietnam, i Gulfen, i Irak, i Libya og nå senest i Afghanistan.

Vår forsvarspolitikk er ikke basert på erfaring, innsikt og strategi, men snarere på egne illusjoner og antakelser som til tider grenser til ren mystikk. Vi vil derfor, om krig truer, neppe kunne annet enn å synge salmer, be og predike om det ønskelige med en bedre verden. Slike ledere kalte Machiavelli for «uvæpnede profeter». De skaper som regel kaos og tragedie. Skulle vi unngå det samme, skyldes det, slik Machiavelli påpekte, flaks.

Og i tiden etter den kalde krigen har lykken lenge vært bedre enn forstanden. Men vi bør nå forferdes over at stormaktskrigen er tilbake i Europa, og snarest få skikk på eget hus. Kriger er vanskelige å kontrollere, spesielt kriger mellom mer eller mindre jevnstore aktører. Stedfortrederkrigen i Ukraina er allerede global i økonomisk forstand. Og den eskalerer stadig militært.

Verken det militære felttoget eller handelskrigen går helt etter våre alliertes plan. Det kan tvert imot synes som om våre og våre alliertes fysiske og militære kapasiteter snart er uttømt. Vi ser tendenser til overstretch. Ammunisjonslagrene er i ferd med å gå tomme. Selv om de ville, har de ikke nok «isenkram» til å gjøre det som kunne vært ønskelig. Men lenge før dette vil de trolig være påført store begrensninger bare gjennom den økonomiske krigføringen, og det uten å være beskutt av noen.

Uansett avtaler, løfter om hjelp og forsikringer om troskap, er eget forsvar det sikreste vi har. Vår beliggenhet og topografi kan bli et viktig vern i seg selv om det utnyttes riktig. Det samme gjelder vår «samfunnsmodell». Rettsstat, solidaritet og samhold er viktig for vernekraften.

Vårt demokrati vil underbygges og styrkes av egne tropper. Vernepliktsinstituttet, som i dag er begrenset til under 1/3 av årskullene, bygget ikke bare forsvarsvilje, men var en viktig del av samfunnslimet.

Den nasjonale forsvarsterskelen bør derfor gjenoppbygges, gjennom allmenn verneplikt for alle og gjennom en styrking av Forsvarets og særlig landmaktens volum. Det vil virke avskrekkende i seg selv, slik «pinnsvinet» Norge avskrekket våre fiender og avlastet våre allierte under den kalde krigen.

Det vil gjøre oss mindre avhengige av leiesoldater og hjelpetropper selv i farens stund. Da kan vi med gode ledere bli selvstendige aktører og likeverdige allierte i stedet for objekter for stormaktenes interesser, med fare for på nytt å bli ofre i et historisk drama.

Vi har mye å lære av dagens ukrainske og russiske tragedie og fra 1500-tallets italienske drama.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

(Artikkelen sto i Nordlys 28.6.2023)

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!