Anette Trettebergstuens avgang som kultur- og likestillingsminister var ikke til å komme forbi. Hun trosset advarsler og krenket med vilje og overlegg elementære regler for inhabilitet. Statsminister Jonas Gahr Støre hadde ikke noe annet valg enn å gi henne sparken.

Når kunnskapsminister Tonje Brenna likevel forblir i sitt verv, til tross for sitt overtramp, kommer det av at Gahr Støre har kjøpt hennes forklaring om at hun var i en slags rettsvillfarelse. Det spørs imidlertid om folk flest ser forskjell på de to statsrådenes regelforakt.

Trettebergstuen er en av de mest maktarrogante statsråder som i vårt årtusen er sluppet løs på et vergeløst folk. I så måte er hun på linje med Vidar Helgesen, statsråd i Erna Solberg-regjeringen – en statsråd som med sin arroganse kunne erte på seg småstein.

Anette Trettebergstuen er bare toppen av et isfjell. Hun er en del av et større bilde preget av nepotisme, kameraderi og ukultur. Nepotisme var opprinnelig et uttrykk myntet på Pavens begunstigelse av slektninger ved tildeling av geistlige embeter, men betyr i vår tid at venner og bekjente blir begunstiget – et synonym for kameraderi og nettverkskorrupsjon. Dette er ikke mer typisk for Arbeiderpartiet enn for andre partier, men snarere en dekkende beskrivelse på den ukulturen som i løpet av noen generasjoner har vokst frem til å prege politikk og styringsverk.

Vi kaller det bekjentskapskorrupsjon når det i praksis bare er rikspolitikere som utnevnes til fylkesmann, nå for tiden kalt statsforvalter. Det er bare helt unntaksvis at andre enn eks-politikere med praksis fra Løvebakken eller Regjeringskvartalet blir utnevnt.

Erna Solberg brakte ukulturen et steg videre ved at en statsråd ikke en gang måtte tre ut av regjeringen før vedkommende ble utnevnt til statsforvalter. Elisabeth Aspaker ble utnevnt til fylkesmann i Troms i 2014 mens hun ennå var fiskeriminister, men tiltrådte først tre år senere. Helseminister Bent Høie ble utnevnt til statsforvalter i Rogaland i 2018. Også han tiltrådte tre år etterpå. Kommunalminister Gunnar Berge i Harlem Brundtland-regjeringen ble utnevnt til sjef for Oljedirektoratet i 1990, mens embetet ble besatt med vikarer helt til Berge begynte sju år senere.

Erna Solberg utnevnte sin regjeringskollega Frank Bakke-Jensen til ny fiskeridirektør etter en prosess som ikke tålte dagens lys og som Rolv Wesenlund ville ha kalt kokkelimonke. Bakke-Jensen var uten de helt åpenbare kvalifikasjonene som gjorde at han på naturlig måte slo ut alle andre søkere. Han var derimot en god venn av statsministeren.

En rekke av dem som er blitt fylkesmenn, demonstrerte på langt nær overlegne administrative egenskaper og fremragende lederevner i sin rikspolitiske karriere. Når de likevel har klart seg greit som regjeringens fylkesrepresentant, kommer det av at de har dyktige medarbeidere. Et kompetent embetsverk kan berge enhver pusling som blir statsforvalter. Det er nødvendigvis ikke galt at en eks-statsråd blir statsforvalter, men da må vedkommende sannsynliggjøre egenskaper som ikke levner tvil om kvalifikasjonene.

Verre går det når vedkommende skal bygge opp noe nytt. En tidligere landbruksminister ble regjeringsutnevnt direktør for et helt nytt direktorat som skulle etableres i Trondheim. Her ble hans manglende begavelse så effektivt blottlagt at regjeringen måtte beordre en assisterende fylkesmann i en annen del av landet til å bli stedfortredende direktør – og den reelle sjefen for det nye direktoratet.

Oppnevning til statlige styrer og utvalg føyer seg uelegant inn i det bekjentskapskorrupte bildet. Her er det ikke nærhet til statsråden som teller, men at en er godt kjent av embetsverket. Det forklarer også Oslo-dominansen.

Da regjeringen skulle utrede spørsmålet om grunnrenteskatt i havbruksnæringen, ble det nedsatt et utvalg med en Oslo-basert professor som leder. Vedkommende var ansatt ved Universitetet i Oslo – og følgelig ingen ubundet og uavhengig utreder. Universitetet har jo egeninteresse av økte statsinntekter, som i neste omgang kan risle ned over universitetet selv. Professorer og andre fagfolk i statlige utredningsutvalg er helt ok og ofte helt nødvendig, men ikke i spørsmål om økonomi hvor statsansatte lett blir part i saken.

Først i de senere år er det blitt stilt spørsmål ved en mangeårig og fremherskende praksis med å utnevne høyesterettsdommere med bakgrunn fra statsforvaltningen, fortrinnsvis fra Justisdepartementets lovavdeling og gjerne med velklingende stamtavle fra Oslo vest. Staten er selv svært ofte part i rettstvister. Derfor er det betenkelig at regjeringen som utøvende statsmakt selv utnevner landets dommere. Da vi for 25 år siden skrev en lederartikkel i Haugesunds Avis om at Stortinget selv som lovgiver bør kontrollere rekrutteringen til domstolene, slik det er i USA, fikk vi medhold bare av daværende leder av Stortingets justiskomité, Lisbeth Holand (SV). Nå rekrutteres av og til heldigvis også advokater som dommere til rikets øverste domstol. Denne rekrutteringen kunne godt vært mer omfattende.

Det er en svær oppgave å starte oppryddingen i nettverkskorrupsjonen og bekjentskapsuhederligheten – ganske enkelt fordi alle politiske leirer ser seg tjent med å la kameraderi ha forrang fremfor hederlighet, kvalifikasjoner og en transparent og gjennomsiktig samfunnsorden. Makta foretrekker bakrom fremfor belyst åpenhet.

Nepotismen gjør seg ikke bare gjeldende i riksmiljøene i Oslo, men også lokalt. Et av de mest talende tilfellene av korrupt kameraderi var da Kristiansund kommune ansatte bademester i byens nye svømmehall. Han var ikke svømmedyktig.

Men til gjengjeld var han sekretær i Kristiansund Arbeiderparti.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!