Vi mener at flest mulig bør kjenne til oppropet fordi det markerer et pushback fra norske muslimer som andre bør kjenne til for å kunne delta i debatten.

Opprop: Også muslimsk ungdom er norsk ungdom

Under en vitnemålsutdeling fremmedgjorde Oslo-rektoren muslimsk ungdom fra et norsk «vi». Det er behov for å granske skolen.

Den siste tiden har det vært sommeravslutninger og vitnemålsutdelinger ved skoler over hele landet. De fleste husker vel sin egen avslutningsseremoni: hvor stolt man var over fullført skolegang, og hvor forventningsfull man var med tanke på fremtiden.

Det som skulle være en gledelig vitnemålsutdeling ved en ungdomsskole i Oslo forrige uke, ble imidlertid snudd til en ydmykende affære da publikum ble utsatt for en aggressiv maktdemonstrasjon fra skoleledelsens side.

Rektor, med assisterende rektor som støttespiller, benyttet nemlig anledningen til å fremmedgjøre muslimsk ungdom og deres foreldre fra et norsk «vi».

Gjør seg til overdommer

Foran et publikum bestående av avgangselever, foresatte, søsken og venner grep rektor med makt hånden til en elev. Som respons på hans motvilje mot fysisk kontakt skrek rektoren: «Folkens, vi bor i Norge. Vi kan ikke ha det sånn.» Deretter henvendte hun seg til foreldrene og leverte en skjennepreken om at bor en i Norge, må en håndhilse. Et kriterium for å lykkes i arbeidslivet og samhandle med kvinner, ifølge henne.

Rektor presset seg demonstrativt også på andre elever, selv om de respektfullt forsøkte å imøtekomme henne med en hjertehilsen. Det er vanskelig å fortolke dette som noe annet enn kultursjåvinisme og autoritært overformynderi fra en maktperson.

Foruten å tvinge sitt foretrukne kulturelle uttrykk på unge gjør rektor, gjennom sin sjikanerende retorikk, seg til overdommer over hvem som kan inkluderes i det norske fellesskapet og ikke.

Selektivt og etnosentrisk?
På mange måter er skoleledelsens adferd et kroneksempel på negativ sosial kontroll, definert som «ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med en gruppes normer».

Dette angrepet på muslimsk ungdoms selvbestemmelse er paradoksalt på mange nivåer: Det skjer i en tid hvor det er stort søkelys på å omfavne mangfold og retten til å være seg selv. Man skulle trodd at tiden etter covid-19 hadde lært de fleste at det finnes et mangfold av måter å hilse vennlig på hverandre på. Angrepet skjer på skolen – som er en viktig arena for nettopp å motvirke negativ sosial kontroll.

Høyres innvandringspolitisk talsperson Mari Holm Lønseth sa tidligere i år at «i Norge skal alle kunne leve frie og selvstendige liv uten tvang. Det er fortsatt en av vår tids største frihetskamper å sørge for at alle kan leve det livet de ønsker».

Tar man politikerne på ordet, bør også muslimske ungdom få frihet til å være seg selv – på lik linje med alle andre ungdommer. I forlengelsen av dette bør vi kritisk spørre oss selv: Er det normative forsvaret av mangfold og normbrytende adferd prinsipielt og konsistent, eller selektivt og etnosentrisk? Tolererer vårt samfunn kun visse uttrykk for mangfold, eller aksepterer vi også livssynsmangfold, mangfold i religiøs praksis og i kulturelle væremåter?

Skuffet over Utdanningsetaten

Én ting er i alle fall sikkert: I et samfunn som setter personlig valgfrihet – inkludert råderett over egen intimsone og identitet – høyt, bør det være en smal sak å akseptere at enkelte er ukomfortable med visse former for fysisk kontakt.

Rektoren setter opp et tydelig skille mellom oss og dem, hvor det å være muslim og norsk fremstilles som to motstridende størrelser. Hvorfor skulle hun ellers ha et behov for å minne norske elever og deres foresatte ved en norsk skole på at de bor i Norge?

Når det gjelder den aktuelle skolen, har det også vært andre bekymringsverdige hendelser som gjør at vi setter spørsmålstegn ved elevenes trygghet. Skolen tilkalte for eksempel ikke hjelp da en elev lå alvorlig skadet i en akebakke.

Vi er mange som er skuffet over at Utdanningsetaten ikke har kommet tydeligere på banen i denne saken. Det er et behov for å granske skolen, slik at diskriminerende adferd ikke bagatelliseres.

Det er maktpåliggende at skolevesenet, som landets viktigste arena for holdningsskapende arbeid, proaktivt motvirker islamofobi fremfor å forsterke norske muslimers følelse av utenforskap.

 

Teksten er skrevet av Zeliha Kazmouz-Acar, samfunnsengasjert og mor, og Afnan Ahmed, pedagog og samfunnsengasjert.

Følgende personer stiller seg bak oppropet:

Iman Meskini, skuespiller og aktivist
Rawdah Mohamed, modell og influenser
Argjenta Rusiti, miljøterapeut
Lailan Bamarni, miljølærer
Kamal Saaliti, tidligere fotballspiller og miljølærer
Elyes Abid, kampsportstrener
Arham Sheikh, Youtuber, Tiktoker og medisinstudent
Yasmin Hassan, stylist og tiktoker
Mariam Tashakori, gründer
François El Safadi, mentor og foredragsholder
Simen Bondevik, politiker
Hedy jaf Hmn, elev
Sumayo Abdikarim, elev
Amalija Perhad Hauge, elev
Nadra Kayse Botan, elev
Arfa Qureshi, farmasøyt og aktivist
Emad Salha, mentor og foredragsholder
Juweria Hassan, ruskonsulent og grunnlegger av GTG
Jorun Jasmin Moheim Oksvold, forfatter
Shuayb Yassin Mohammed, samfunnsengasjert og far
Ifrah Yusuf, sykepleier og grunnlegger av F2F
Qasim Ali, tidligere journalist og leder i Minorg
Jamal Sheik, politiker og leder i Rasisme i Norge
Abdirizak Mohamud, barnevernspedagog

Organisasjoner:

Minorg – Organisasjon for Minoriteter i Norge
Rasisme i Norge

Aftenposten