Muslimsk ungdom er først og fremst muslimsk ungdom, ikke norsk. Det er absolutt ingenting ved islam som er norsk. Og nok en gang påberoper muslimer i Norge seg offerstatus, tross at det var den muslimske gutten som kjønnsdiskriminerte skolens øverste leder.

Du kan ikke forvente å bli behandlet som norsk når du først og fremst identifiserer deg som muslim, og det kan du takke deg selv for. Når du attpåtil gjør noe så unorsk som å kjønnsdiskriminere rektor, som takk for innsatsen, da har du absolutt ingenting å tute for.

Rektor sa sannheten – beskyldes for rasisme av «de sårbare»

Man blir såre lei av den muslimske offerkulturen, som i det store og det hele er det ideologiske motstykket til den individuelle psykopaten: «Se hva du fikk meg til å gjøre», sa han med tårer i øyene etter å ha banket kona. «Se hvilken diskriminering jeg er utsatt for», sa muslimen etter at han diskriminerte en kafir og fikk betalt med samme mynt.

Men det er ikke samme mynt, for å takke med håndhilsen er norsk skikk, noe norsk ungdom vet meget godt. Håndhilsing er norsk etikette, norsk offentlig folkeskikk og norsk tradisjon. Å nekte å håndhilse fordi mennesket som står foran deg er kvinne, det er diskriminering. Det er unorsk. Det er det motsatte av folkeskikk.

Og ikke bare er det diskriminering, det er dessuten respektløst i en situasjon som dette. Det hadde forfatterne bak teksten Opprop: Også muslimsk ungdom er norsk ungdom, Zeliha Kazmouz-Acar og Afnan Ahmed, visst dersom de var såkalt integrerte.

Studentens oppførsel er unorsk, men det hindrer ikke en rekke personer med unorske navn, i unorske klær, tilhørende en unorsk ideologi, en ideologi som faktisk kolliderer med det norske demokratiet, folkeskikken og normene, i å lage et opprop mot rektoren som tydelig og klart sa det som trengte å bli sagt i dette øyeblikket: «Folkens, vi bor i Norge, og vi kan ikke ha det sånn. Vi kan ikke ha det sånn. Foreldre, vi bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers så lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta tak i. Dere foreldre, dere må ta tak i det.»

Å kalle seg norsk i lys av en så unorsk handling er i beste fall reell kulturell appropriasjon.

Hva gjorde egentlig denne rektoren, annet enn hva hun er satt til å gjøre av staten, som er å oppdra barn, i dette tilfellet et barn med dårlig norsk etikette og total mangel på folkeskikk? Ikke at det bør være hverken rektor eller lærerens jobb, men nå er det en gang slik det er i Norge i dag. Og vi ser jo at det åpenbart trengs. Sårt.

Det er en desperat og umulig unnamanøver Kazmouz-Acar og Ahmed forsøker på når de skriver:

Den siste tiden har det vært sommeravslutninger og vitnemålsutdelinger ved skoler over hele landet. De fleste husker vel sin egen avslutningsseremoni: hvor stolt man var over fullført skolegang, og hvor forventningsfull man var med tanke på fremtiden.

Det som skulle være en gledelig vitnemålsutdeling ved en ungdomsskole i Oslo forrige uke, ble imidlertid snudd til en ydmykende affære da publikum ble utsatt for en aggressiv maktdemonstrasjon fra skoleledelsens side.

Rektor, med assisterende rektor som støttespiller, benyttet nemlig anledningen til å fremmedgjøre muslimsk ungdom og deres foreldre fra et norsk «vi».

Først og fremst er det den kvinnediskriminerende studenten som benyttet anledningen til å «fremmedgjøre muslimsk ungdom og deres foreldre fra et norsk «vi». Det han fikk frem her, er hvor unorsk islam er.

Det er ikke mye stolthet å spore i å ødelegge en seremoni for en hel forsamling ved å segregere kvinner og menn, og den aggressive maktdemonstrasjonen som utføres, kommer ikke fra rektor eller assisterende rektor, den kommer fra dere som hevder at dette er diskriminering og rasisme. Det er dere som virkelig får fram at dere ikke vil være en del av det norske «vi».

Videre skrives det:

Foruten å tvinge sitt foretrukne kulturelle uttrykk på unge gjør rektor, gjennom sin sjikanerende retorikk, seg til overdommer over hvem som kan inkluderes i det norske fellesskapet og ikke.

Det er dere som ikke ønsker å håndhilse på kvinner, fordi de er kvinner, som selv ekskluderer dere selv fra det norske fellesskapet. Dere får bære ansvaret selv.

For ordens skyld, for dere akademikere som nå skulle finne på noe så inkompetent og fjernt som å si «det er mange måter å være norsk på», kan vi kvele den debatten før den får slippe til: Nei, det er ikke det. Norsk språk, norsk norm, norske verdier og norsk kultur er det som utgjør nordmenn. Håndhilsing er norsk kultur, etikette, folkeskikk, respekt og kroppsspråk – og det første alle som setter sine ben på norsk jord med intensjon om å bli her, bør pugge dette helt inn i ryggmargen. Vanskelig er det heller ikke.

Det er nok av muslimer i Norge som forstår og utøver norsk kultur og skikk til at dette utelukkende handler om religion. Det mest nærliggende å tenke er at dette handler om vrangvillighet fra enkelte grupper og individer. «When in Rome, do as the Romans,» det er ikke vanskelig, alle får det til om de vil. Dessuten er det å strekke ut hånden en fredshilsen. Å ta deg selv til hjertet kan du gjerne gjøre, men det endrer ikke norsk kultur og kutyme.

Å nekte å håndhilse på rektor kan ikke oppfattes som noe annet enn en provokasjon. Det er også en måte å understreke avstanden mellom enkelte muslimske grupper og andre – et hierarki, om du vil. Dette hierarkiet er primært ideologisk, ikke religiøst, og deler mennesker inn i over- og undermennesker. Øvelsen å sette seg selv utenfor fellesskapet, er det dermed studenten som gjør.

Muslimen har rett til å la være å håndhilse, men da får han også være svar skyldig. Hvis du vil sette deg selv utenfor samfunnet, er det bare å fortsette å nekte, men kom ikke her og beskyld alle andre for din egen misere.

Enhver person som setter religion som sin primære identitet, foran alt annet (i dette tilfellet en mannssjåvinistisk barbar-ideologi i full frontkollisjon med demokrati og frihet), uten noen som helst annen tilknytning til Norge enn at man har reist hit, hever stønad hos Nav eller er født her, men fremdeles ikke forstår eller vil utøve norsk kultur, etikette eller språk, er ikke norsk.

Det sørgelige er at det er nettopp disse individene som hevder seg utsatt for systemisk rasisme når de ikke får det som de vil.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.