Reisebrev fra Amerika: Texas er balsam for sjelen

Hvor stort er gapet mellom den jevne amerikaner og deres hyklerske, amoralske regime som taler med totalitære tunger? Er det virkelig rosa «pussy hats», skrikende, potensielt voldelige aktivister med turkist hår og flytende kjønn som dominerer gatebildet i USA? Svaret er nei, det vil si: Det kommer an på hvor i USA du er.

Det er store variasjoner fra stat til stat. I skrivende stund har jeg vært i USA i 45 dager. Det er balsam for sjelen. Det vil si, Texas er balsam for sjelen. Washington D.C. og Oslo er to sider av samme sak. Men én ting har amerikanerne til felles på kryss og tvers av staten: Amerikanere er et frihetselskende folk. Det er deres folkesjel.

Flere av dere har spurt hva hensikten med mitt opphold i USA er: Jeg er her i privat ærend. Mine reiser her er ikke finansiert av Document, om dere skulle lure på det, men når det regner på presten så drypper det på klokkeren. Det er klart at dere skal få være med på reisen.

USA er, tross landets illegitime styre og en illeluktende sump habitert med alt for mange rovdyr, en øyensten. USA er et lys av håp for oss som elsker frihet. Årsaken er amerikanernes folkesjel, for selv om Europa importerer wokeideologi og annet ræl fra amerikanske myndigheter og populister, samles menneskene her om frihet.

Før verden stengte ned i 2020, valfartet jeg mellom Oslo og Los Angeles. Tidligere har jeg besøkt New York og jeg har ved et par anledninger vært i Miami. Da jeg startet på dette reisebrevet, satt jeg på Regan National og ventet på å fly til Boston fra Washington D.C. Disse fire byene er svært forskjellige, men de har en fellesnevner: De er svært liberale på hver sin måte.

I Miami dominerer kropp og seksualitet, og det er helt normalt å gå gatelangs nærmest naken til alle døgnets tider. Det er en by folk reiser til for å leve ut sine fantasier, det være å leke rik for en dag ved å leie fancy sportsbiler og strø om seg med penger, eller regelrett feste døgnet rundt. South Beach er det virkelige livs Grand Theft Auto. Det er gulltenner, tjukke gullenker, hoppende biler, dyre sportsbiler, vakre, halvnakne kvinner og nattklubber hvor det regner champagne. Politikk er et ikke-tema rundt Miamis frie strender, men skulle du driste deg til å stille politiske spørsmål, er det lite krenkelse å ense.

Los Angeles er byen for drømmere. De fleste du treffer omtaler seg som «singer/song writer/waitress/Uber driver», og skal du ha noe som helst håp om å lykkes i å omsette drømmen til virkelighet, må du være politisk korrekt. West Hollywood er en endeløs Pride-parade. Gatene er malt i regnbuefarger året rundt, og i butikkvinduene henger det glitrende speedoer. Det korrekte er å elske Obama, være demokrat, spise grønt og «hate hat». Biden snakkes det ikke så mye om. Er man ikke forberedt, kan det fort bli et stygt kultursjokk. Det er dog overflaten, bak lukkede dører bedriver californiere utukt: De ser på Tucker Carlson og tenker selv. For selv om det tilsynelatende er woke for alle pengene, lever den amerikanske folkesjelen også her. Man skal dog vokte seg for å stille politiske spørsmål til tilsynelatende hyggelige fremmede man treffer på sin vei, det er lett å trå feil. Personlig har jeg en hel rekke anekdoter, personlige opplevelser jeg har samlet over årene, men det får bli en annen gang.

Texas: Balsam for sjelen

De siste seks ukene har jeg primært oppholdt meg i Texas. Fra mine føtter rørte ved Texas’ jord, har jeg følt meg som hjemme, bare bedre. For det er alt annet enn Norge. Det er fuktig, altfor varmt ute og altfor kaldt inne, det er insekter på størrelse med dyr – hvilket er årsaken til at jeg var foruten green screen i halvannen uke; det flyttet en edderkopp inn på kontoret. Den er heldigvis død nå. De fleste har minimum ett par cowboy-boots, og det er menn med hatt som sørger for at kvinner aldri trenger å ta i et dørhåndtak noensinne. Folk smiler og slår mer enn gjerne av en prat om hva enn det skulle være. Det er storby, men det er som å være på landet. Gjestfriheten er stor og hjertene av gull. «Jesus elsker deg» preger reklameplakatene langs motorveien, store kors står stolt langs Sam Houston Tollway, det er en kirke på et hvert hjørne, og skulle du stoppe ved Texas’ berømte bensinstasjon-kjede Buc-ees, kan du ta med deg en t-skjorte med samme budskap. Texanere elsker Jesus, og de er stolt av det! Korsene henger rundt halsen på de fleste, og bilen er en forlengelse av kroppen. Skulle du trenge noe på apoteket, kan du like gjerne benytte deg av drive-in. De må jo gjerne forsøke å gå til krig mot bilen i Texas, det er noe jeg ville betalt for å være vitne til. El-biler er et ikke tema og ladestasjoner ikke-eksisterende. «Alt er større i Texas», sies det, og det stemmer i stor grad. Både hva det gjelder folk, kjærlighet til Gud, gjestfrihet og frihet. De fleste bærer våpen, men det er ikke synlig, og det er rarere her å ikke eie våpen enn å besitte flere.

Et kors langs Sam Houston Tollway.

Texas har selvsagt et episenter for woke, Austin, men selv der var jeg skjermet for det verste. Det skal riktig nok sies at jeg tok turen for å delta på Plandemic 3-premieren, hvor det var stor gjensynsglede med likesinnede venner og møter med nye likesinnede. Hittil har jeg telt fire prideflagg og to transvisitter. Er det noen prideparade i Houston eller noe annet sted i Texas, er det ukjent for meg – og da har jeg vært her i seks uker, i fire ulike byer.

Jeg merker lite til Biden – foruten når vi samles til middag og gapskratter av de nyeste Biden-memene rundt middagsbordet, den åpne grensen i sør eller politikk overhodet – i hverdagslivet i Texas. Det er en selvfølge at vi er frie og at alle har rett til å beskytte seg. Nå og da dukker det opp plakater av Trump i folks hager. Den skrikende trangen venstreekstreme populister har til å stappe sine totalitære, rødgrønne ulogiske befalinger ned i halsen på deg, er fraværende av den enkle årsak at de venstreekstreme populistene mest sannsynlig mistrives i frie, hyggelige Texas.

Texas er en sann velsignelse.

Fra en tilfeldig hage i periferien utenfor Houston.

Maktens episenter

Det samme kan jeg ikke si om Washington D.C. D.C. er en påminnelse om hvor sinnssyk verden er. Kontrasten er stor. Texas har også hjemløse, ghettoer – eller «The hood» som de sier – men hykleriet i Washington er et ramaskrik til Texas’ hvisking. Rundt en hermetisk lukket presidentresidens kryr det både av politi og hjemløse. Tungt sminkede damer løper på sine Christian Louboutin, omfavnet av Burberry-frakker, mens mannen forsøker å holde tritt som kvinnens stumtjener. De passerer en hjemløs som har satt handlevognen fylt med «eiendeler» til side for å varme seg på et gatelokk. I forundring over «vanlige folks» mangel på tilgang til Det hvite hus spurte jeg to av de tungt bevæpnede vaktene ved et checkpoint om hva som foregikk om dette var normalen. Det ble jeg forsikret om at det ikke var, det var til ære for den indiske statsministerens middagsbesøk. Det trengte de å lukke ned Det hvite hus for, plassere flere dusin politibiler i gaten og fylle på med sikkerhetsvakter, men folk kan skytes ihjel på andre siden av byen uten at avisene eller noen andre bryr seg. Begrepet «folkets tjenere» har aldri vært mer fjernt.

Det nærmeste jeg kom Det hvite hus.

I Washington D.C. er det åpenbart svært viktig å tilhøre et lag, en gruppe. I parken på andre siden av Det hvite hus kryr det av sportsgrupper, menn som kvinner og helt sikkert ikke-binære, ikledd lag-t-skjorter, gjerne rosa med trykk. Det tøyes og bøyes til alle kanter. Syklene suser forbi i en heidundranes fart, bilene tuter og stemningen er nogen lunde muggen. Bilen er ingen selvfølgelig forlengelse av kroppen her, og det er tydelig at Lan Marie Berg hadde glist fra øre til øre ved synet av Washington D.C. Selv hadde hun sikkert ikke syklet, men heller parkert den dyre, fossile leiebilen ved siden av de andre dyre bilene som står parkert gatelangs som blikkfang, så man slipper å legge merke til de som sover på fortauet.

En hjemløs sover inntil gjerdet til Det hvite hus.

Men selv i maktens episenter lever den amerikanske folkesjelen. I Georgetown, blant politiske dyr og udyr, rundt et svært populært vannhull, traff jeg to colombianere. Begge i politisk virke. Aldri før har det vært mer forfriskende å diskutere politikk, for det viste seg at de begge ville klimapolitikken til livs, til fordel for det colombianske folks velstand og suksess. Det trodde jeg ikke at jeg kom til å finne i D.C. Den beste måten jeg kan beskrive det på er: gjensynsglede med fremmede. Forfriskende var det også at de snakket vanlig språk, og ikke newspeak. Begrepet populist ble flere ganger brukt om de venstreorienterte menneskene og strømningene i Sør-Amerika. Begrepet ble altså brukt i sin sanne form: Populisme er ideer som er mainstream. Vi var enige om at sosialisme er en dårlig idé.

Norge i Amerika

Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente da jeg ankom Boston, men det ble raskt tydelig at folk var minst like stresset der som i Washington D.C. Aggressive trafikanter som henger på hornet, var det første som møtte meg. I et øyeblikk lot jeg meg nyte byens skjønnhet, dens vakre arkitektur, velholdte parker og nydelige små butikker og kafeer. Vår romanse ble dog kort: Det var som å komme hjem til Norge. Så å si alle skiltene varsler hva du ikke kan gjøre. Det er regler for hvor langt du må stå fra bygningene for å ta deg en sigarett. Du kan ikke tråkke på gresset. Regnbueflagget henger side om side med Black Lives Matter-neven fra kirkeveggen, og det er tydelig at byen er særdeles såkalt liberal. Dydsposering er åpenbart like viktig i Boston som i Norge.

En kirke i hjertet av Boston.

Naturen, klimaet, og alle påbud og forbud ga meg en følelse av hjemme. Hykleriet også, skal du vite. I Salem, et stenkast unna Boston, lokalisert i Liberty St, ligger flere museum og monumenter for å minne oss mennesker på at vi kan være ignorante, ondskapsfulle dyr. Heksejakten som foregikk her, tok mange liv, og ironisk nok er det få som ser parallellen til dagens tid.

Fra heksemuseet i Salem.

«Under Salems hekse-rettssaker ble omkring 200 personer anklaget for å være i ledtog med djevelen, dratt foran dommere for å undergå intens utspørring. Forestill deg hvordan du ville følt det om du ble stilt spørsmål som ikke hadde noen svar, «ånder» ga beviser mot deg som egentlig ikke var beviser, og du ble ansett som skyldig fordi du ikke kunne bevise din uskyld til folk som allerede hadde bestemt seg for at du var ondskapsfull. Vennene dine redde for å hjelpe deg, familien din kan ikke, og retten er under sterkt press for å finne deg skyldig og henge deg.»

Nå henger vi riktignok ikke folk i dag, men avviker du fra konsensus, kan du lett utsettes for sosial henrettelse, som kan koste deg jobben, venner og familie. Det er et svært effektivt verktøy for å hindre ulydighet i massepsykosens tid. Det bedrives en moderne form for heksejakt på folk som ikke godtar pseudovitenskapen som utformer både klima- og covidhysteriet, det er en heksejakt mot folk som utøver tankefrihet og ytringsfrihet, og du er skyldig til det motsatte er bevist. Det letteste er å ta på seg en maske, farge håret grønt og veive et regnbueflagg. Og det gjør forøvrig vår tids hekser i Salem.

En suvenirbutikk i Salem.

Ironien lenge leve

New Englands stolthet er frihet. Det var her USAs frihet ble grunnlagt, og det lever de fremdeles på. En kort kjøretur nord for Boston krysser man over til New Hampshire. Deres motto er «Live free or die», ironisk nok, for de er ikke det spøtt bedre enn i Boston. Antall regnbueflagg og Black Lives Matter-flagg økte. Også her fant jeg transhekser.

Inngangen til en heksegruppe i Salem, New Hampshire.

Heldigvis finnes det glimer av den amerikanske folkesjelen i prideforheksede Massachusetts, tross harde kår, men det måtte ironisk nok en nordmann til. På spontan invitasjon benyttet jeg muligheten til å treffe en av våre norsk-amerikanske lesere, Inge Berge, som bor nær Boston.

Han kunne bekrefte trange kår for tankefrihet, ytringsfrihet og konservative. Det er heksejakt på dem som skulle våge å tenke i andre baner enn massepsykosens barn, som kollektivt går til angrep for å frata deg dine muligheter til å tjene til livets opphold dersom du setter spørsmålstegn ved Pride, covidhysteriet eller klimakrisen.

Hjemlengselen jeg kjente på før jeg satte kursen for Boston, ble kurert, og jeg er lykkelig over å være tilbake i frie, varme, fuktige Texas, hvor høfligheten rammer alle som skulle finne på å sette sine ben her; turkist hår, regnbueflagg, Jesus-t-skjorte, melatoninrik eller -fattig hud. Staten hvis påbud er fraværende fra den offentlige sfæren, hvor alle har rett til å bære våpen, beskytte seg og være seg selv.

Gapet mellom den jevne amerikaner og deres hyklerske, amoralske regime som taler med totalitære tunger, avhenger av hvor i USA du befinner deg. Jo nærmere du er maktens episenter, desto hardere kår er det for det frihetselskende mennesket. Men den amerikanske folkesjelen kommer de ikke til livs, den er USAs grunnmur, og tross deres forsøk på å kvele den, pulserer den i folks hjerter uansett hvor de er.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!