Landets forfall avslører hva som skjer med menneskesinnet når det utsettes for sosialdemokratisk politikk i generasjoner.
Demokratiske sosialistiske romantikere rettferdiggjør ofte sine synspunkter ved å løfte fram det norske systemet. De ser bort fra sosialiststyrte stater som Venezuela, Russland og Cuba, som har opplevd korrupsjon, dårlig ledelse, fattigdom og/eller imperialisme. Norge blir derimot glorifisert og løftes fram som selve symbolet på en sterk sosial stat uten tyranni og sult. Det konservative motargumentet som brukes, er at homogeniteten og rikdommen i den skandinaviske befolkningen diskvalifiserer for sammenligninger med det sosialdemokratiske systemet.
Et bedre motargument peker imidlertid på forfallet vi observerer i dagens Norge. Nettopp på grunn av rikdom og homogenitet er disse forholdene perfekte for å observere hva som skjer med menneskesinnet når det utsettes for sosialdemokratisk politikk i generasjoner.
Norsk rikdom gir en påtrengende regjering
Den norske formuen ligger først og fremst i Statens pensjonsfond utland (også kjent som Oljefondet). De investerte merinntektene fra norsk petroleumssektor er i dag verdsatt til 1,4 billioner USD. Formålet med å bygge et sosialdemokrati med den statlige oljerikdommen var å sikre at alle skulle få gode og like muligheter tidlig i livet. De svake skulle styrkes og beskyttes ved å fordele rikdommen likt på innbyggerne. Nå forsvinner selv disse prisverdige intensjonene – som bare er mulig på grunn av Oljefondet – foran øynene våre. Middelklassen tynnes ut, og de rike flykter til skatteparadiser. I mellomtiden fortsetter Demokratiske kandidater i USA å skryte av Norge, i håp om at Norge er for langt unna til at velgerne deres kan finne ut hvordan det egentlig står til.
Det som også skiller Norge fra andre sosialistiske land, er folkets tillit til den sterke staten. Nordmenn får innpodet en usvikelig tro på, og fullstendig aksept for, høye skatter, muliggjort av dedikasjon til rettferdig fordeling av godene. Folk vokser opp med forventning om at en eller annen form for uovertruffen styring kan fikse det meste; du er alltid bare én politikkendring unna paradiset. Ethvert problem som oppstår – det være seg mobbing, dårlige skoler, høye energikostnader, for få psykiatere eller narkotikaproblemer, fører til krav om at regjeringen skal innføre stadig nye reguleringer og tiltak. Oljefondet og høye skatter fra dem som har god råd regnes som en uendelig kilde man bare kan bruke ubegrenset av, mye på samme måte som et barn som ikke har begrep om hva foreldrenes lønn skal strekke til for.
Statens barnepikementalitet svekker norsk åndsliv
Sikkerheten som oljefondet gir, skjermer også nordmenn fra realitetene som rammer resten av den vestlige verden med full styrke. Det er som en pasient som har lagt seg i sengen og ansatt noen til å løpe frem og tilbake og gi ham ting, i stedet for å gå til fysioterapeut for å styrke muskelfunksjonen. Det norske folk forfaller sakte og gjenvelger politikere som syr puter under armene deres, og som stadig tar mer penger ut av oljefondet for å blåse opp statsbudsjettet, til tross for den historiske svekkelsen av kronen. Det som er opprørende, er at nordmenn ikke var ment å være et føyelig, middelmådig folk. Norsk historie er tuftet på kamper for uavhengighet og bosetting på steder som er ubeboelige.
Den sanne norske ånden finner vi i Nansen og Amundsens polarekspedisjoner og i Operasjon Gunnerside under nazistenes okkupasjon, der seks gale nordmenn gikk på ski over fjellet i sterk kulde for å bombe tungtvannsanlegget på Rjukan. Hvor har det blitt av ryggraden dette jordnære, upretensiøse og dypt patriotiske folket var kjent for? Den norske (og skandinaviske) kulturen har blitt formet av det kjente diktet «Janteloven», som sier: «Du skal ikke tro at du er noe, bedre enn oss eller god til noe». Diktets budskap er obligatorisk i nordmenns oppvekst. Det lærer barn å sette samfunnet foran individet og avstå fra å skryte av egne prestasjoner. Folks sjenerøsitet svekkes av «janteloven» og fører til at man blir provosert av andres suksess. Mens ydmykhet for «janteloven» regnes som en dyd, fører den jevne fraskrivelsen av ansvar i bytte mot den behagelige passiviteten man kan tillate seg på grunn av oljepengesikkerheten, til individuell og samfunnsmessig stagnasjon. Sett mentaliteten til Jante i kontrast med ordene til Shakespeare, som påvirket engelske og amerikanske samfunn til å oppmuntre individet: «Neither a borrower nor a lender be, / And borrowing dulls the edge of husbandry./ For låner mister ofte både seg selv og venner».
Polonius’ råd til sønnen Laertes i «Hamlet» oppfordrer til ansvarlighet, og til å holde sitt eget hus i orden. For å lykkes understrekes også behovet for å omfavne en viss frykt for å ruineres. Frihet under ansvar er en forutsetning for menneskelig motivasjon og selvbestemmelse. Hvis du ikke lenger holdes ansvarlig for egne handlinger, svekkes motstand mot brudd på friheten din. Der andre sterke sosiale stater så dagens lys, ble først friheten og folkemakten fjernet, noe som provoserte og ga spire til fremtidig opprør. I Vietnam snakket jeg med et ungt par som da de følte seg komfortable nok til å si meningen sin, brølte det ut. De hadde imidlertid beholdt følelsen av personlig ansvar, og hadde tre jobber for å få råd til å flykte.
Svekket norsk åndsliv – roten til sosialt forfall
Hvilken tilstand det norske samfunnet er i, avsløres av at karrierepolitikere slipper unna personlig ansvar når ting går galt. Bare se på det verdenskjente universelle helsevesenet. I fjor var det 300.000 pasienter som ikke møtte opp til legetimene sine, mens 467.000 stod i kø, med gjennomsnittlig ventetid på 75 dager. Norge ligger på tredjeplass blant alle land i verden i bruk av helsetjenester, og folket har ikke engang nok ansvarsfølelse til å møte opp til avtaler. De som har råd til det, bruker private helsetjenester, en bransje som omsetter for milliarder og har sett en eksplosiv vekst de siste 15 årene. Mentaliteten som råder, forårsaker bredere systemiske problemer. Hvordan er det for eksempel mulig at norske universiteter henger etter andre land internasjonalt, og at nivået på lesing, skriving og naturfag hos barn er så lavt at Norge fikk en reprimande fra OECD? I etterkant av reprimanden skjøt regjeringen penger og ressurser inn i problemet, men norske tenåringer når så vidt det gjennomsnittlige internasjonale nivået.
Feilslått offentlig engasjement i sektorer som utdanning er grunnen til de dårlige resultatene. Det dekker over de virkelige årsakene, som ikke er mangel på penger, men et kulturelt fenomen. En studie kalt Comparative Perspectives, som ble publisert i International Education Journal, viste at 30 prosent av norske lærere tilskrev elevenes lave arbeidsmoral at Norge er en «barnepikestat», noe som fører til at studentene blir for «tilbakelente». Omtrent 40 prosent av lærerne oppga at økende følelsesmessige og atferdsmessige problemer hos elever er en belastning, og mente at det er et ansvar som hviler på foreldre og psykologer. Ikke rart at etterkommere av innvandrere klarer seg langt bedre enn nordmenn ved universitetene, så vel som i elitejobbene juss, medisin og finans. Folk har villig gitt avkall på både ansvar og frihet til å velge – fordi «mamma vet best». Tanken på å gjenvinne alt som er tapt på grunn av dette, virker for overveldende. Det insisteres kraftig på at livskvaliteten skal være høy. Til tross for det har Norge en økende grad av arbeidsudyktighet, tiltagende antall psykiatriske diagnoser, eldre som blir fattige og barnefamilier som knapt får endene til å møtes.
Et folk som en gang var fryktet av alle, presterer nå bare bedre enn andre når det gjelder vannkraft, black metal og sjakk. Jeg lurer på om kongen av champagneliberalismen, Pete Buttigieg – som hevder å snakke norsk (men han kan ikke dét, i det minste ikke bra norsk) og gjentar om og om igjen at statlig universal-omsorg for alle er veien å gå, er klar over at han ville betale dyrt for en sakte forringelse, som dessuten er av dårlig kvalitet.
Hannah Spier, M.D. er en norsk psykiater som praktiserer i Sveits og har sin utdannelse i psykiatri fra Universitetet i Zürich. Hun er mor til tre små barn og er forfatter av The Substack Psychobabble. Hun offentliggjør podkasten «Hva burde jeg fortelle min datter?» to ganger i måneden på Apple Podcast og Spotify. Denne artikkelen ble tidligere publisert hos The American Spectator den 2. juni 2023, og republiseres på Document.no med forfatterens velvillige tillatelse.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
