Sandro Botticelli (1455–1510), «Calunnia» – Uffizi, Firenze. Fremfor kong Midas, som rådfører seg med Uvitenheten og Mistroen, står Bitterheten og holder armen til Bakvaskelsen, en vakker kvinne som får håret pleid av Listigheten og Svindelen mens hun sleper Uskylden etter håret. Bak dem står Angeren, som ser på den nakne Sannheten, og hun angir at rettferdigheten bare er å finne i himmelen. Litt som dagens offentlighet?

¹⁷ Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» ¹⁸ Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! ¹⁹ Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» ²⁰ Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» ²¹ Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» ²² Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
²³ Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» ²⁴ Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. ²⁵ Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» ²⁶ Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» ²⁷ Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

Markus 10, 17–27

Hvorfor skal vi som ønsker demokrati og frihet, være mot like­kjønnede ekteskap og det vi kaller radikal kjønnsteori? Burde ikke slike spørsmål vært forbeholdt den private sfære?

Det er mange som tenker slik, at det vi gjør på privaten, skal ikke politikere ha noe med.

Utfordringen er at disse spørsmålene ikke er private. Det handler om grunn­leggende sannheter om mennesket, de inkluderer barn og hvilken makt vi skal gi staten.

Da homofile i 2008 fikk rett til å gifte seg, var det bare én ting som endret seg med tanke på partnerskaps­loven som ble innført i 1994, og det var retten til å få barn. Med den kjønns­nøytrale ekteskaps­loven sa staten ja til lesbiske par som ønsket å bli kunstig befruktet. Staten lot begge kvinnene i paret bli mødre, det vil si en fødemor og en medmor. Det innebærer at staten sier til barnet, og alle oss andre, at barn ikke trenger en far. Men vi vet alle at det er en løgn. Vi vet at barn trenger både en mor og en far.

Utfordringen er at staten dermed bygger en svært sentral lov på en løgn, og en løgn må alltid forsvares og beskyttes, den vil nemlig bli avslørt av sannheten.

En stat som bygger sin lovgivning på løgner, må derfor bevege seg bort fra demokratiske idealer. Den må undertrykke dem som er i opposisjon og som påpeker lovens bristende forutsetninger, og dette er noe vi ser finner sted i alle land som har vedtatt en kjønns­nøytral ekteskapslov: Opposisjonelle blir undertrykt, og ytrings­friheten forsvinner. Kort tid etter at stater har vedtatt kjønns­nøytrale ekteskaps­lover, vedtar de endringer i sin diskriminerings­lovgivning og straffelov, og i disse lovene inkluderes nå begrepene seksuell orientering og kjønns­identitet. Lovgiverne sier at hensikten er å beskytte sårbare grupper, men i realiteten er det like mye løgnen og seg selv de beskytter. Staten tåler ikke å høre at barnet trenger en mor og en far, eller at det ikke er mulig å være født i feil kropp og skifte kjønn.

Som kristen er jeg derfor dypt bekymret for den makten staten tilraner seg når den frarøver barn retten til en mor og en far. En slik stat har gått langt ut over det som er statens tiltenkte rolle. Og det er all grunn til å spørre hva slike stater anser for å være grensen for sin virksomhet. Vi ser i Norge og resten av den vestlige verden at staten oppfatter barnehager og skoler som mål for sin kjønns­radikale virkelighets­forståelse. Gjennom «Rosa kompetanse» skal barna lære at løgnen handler om kjærlighet og godhet, når den i virkeligheten handler om misbruk av makt.

Vi ser det tydelig i proposisjonen til det foreslåtte forbudet mot konverterings­terapi. Etter regjeringens forslag vil selv foreldre bli kriminalisert og straffe­forfulgt dersom de prøver å redde barnet fra en ødeleggende «behandling» som skal lede til endring av barnets kjønn. Regjeringen hevder at det til og med er en menneske­rettslig plikt å beskytte barn mot slike handlinger. Det vitner om hvilke mekanismer som settes i gang når løgnen blir statens utgangspunkt. Regjeringen mener at barn som utsettes for konverterings­terapi, er ofre for et alvorlig overgrep, men sier ingenting om hva som allerede finner sted i norske barnehager og skoler. Det er altså helt i orden å utsette barn for en lære som fører til at de stiller spørsmål ved sin egen identitet, men det å hjelpe dem tilbake til sin biologiske virkelighet og sannhet, skal være straffbart.

Sannheten må være statens utgangspunkt, løgnen ødelegger demokratiet og dermed også vår frihet. Det er ikke homofobi eller transfobi å si nei til en kjønns­nøytral ekteskapslov og en diskrimineringslov som sier at kjønnet ikke er biologisk betinget. Det er tvert imot det beste for alle, inkludert homofile, lesbiske og trans­personer. Disse gruppene lider også av den løgnen staten nå bygges på.

Jesus sa: «Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.»

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!