John Martin Johansen 
Etter undertegnedes artikkel «Invasjon av fremmede arter» kan gi assosiasjoner har det ikke manglet på reaksjoner.
Noen av dem har sett artikkelen slik den var ment, som et satirisk tankeeksperiment med en alvorlig undertone, mens andre ser på den som dehumanisering og en regelrett hatytring.
Den ekstreme avisen Utrop går lengst, hvor de i artikkelen Nettstedet Document sammenliknet innvandrere med krabber får flere samfunnsaktører til å kommentere krabbe-artikkelen.
Opprinnelsen til artikkelen fikk jeg etter å ha lest en sak i Dagsavisen titulert Fant ny krabbe: Mange andre skadelige arter kan komme snart.
Etter å ha lest den fikk jeg unektelig en assosiasjon til den delen av migranter som kommer til Norge og ikke har rent mel i posen. Det vil si de som kommer for å utnytte systemet, og som begår alvorlig kriminalitet.
Politiet er i området Olafiagangen på Grønland i Oslo i forbindelse med en voldshendelse. Dette er noe som har blitt hverdagskost i Oslo, og det etter at utenlandske kriminelle herjer i området.
Foto: Frederik Ringnes / NTB
Artikkelen ble opprinnelig skrevet slik at man skulle bytte ut enkelte ord fra Dagsavisens artikkel og sette inn noen andre, og dermed ble det hele noe Dagsavisen aldri ville ha skrevet, i hvert fall. Jeg syntes det var ganske så treffende.
Det syntes altså ikke alle.
En av dem er Farjam Farjam Movafagh, leder i Sekulær Allianse.
Han bruker en ironisk tone, hvor han kaller det å sammenligne menneskegrupper med skadedyr for «genialt».
Han opplyser så om at tutsier ble kalt gresshopper, og at jøder ble kalt for rotter.
Movafagh avslutter så med å si at dette er ekstra genialt av en som selv har valgt å bo i et fremmed land.
Skjermdump fra Facebook
I Utrop leser vi om rådgiver i Agenda, Sylo Taraku, som reagerer sterkt på språkbruken.
– Document sammenligner innvandrere med en «invasjon» av skadelige insekter. Skadedyr-metaforen er verken original eller ny. Men den er alltid like dehumaniserende, skriver han.
Så er det Facebook-debattant Knut Yrvin, som sier følgende:
– Å stemple en folkegruppe som skadedyr er mildt sagt over streken fordi man tillegger folk negative egenskaper utifra etnisitet. Når folk blir fremstilt som en fremmed art, som ikke passer inn i norsk sjønatur, er det i strid med likestillings- og diskrimineringsloven om man tar den bokstavelig.
Han tror likevel at dette ikke faller inn som hatretorikk, og dermed ikke kan straffeforfølges.
– Document slipper allikevel unna da metaforen er pakket inn i satire. Da blir teksten uangripelig i lovens forstand og havner innenfor ytringsfriheten.
Det mener derimot ikke Linda Noor i Minotenk.
Hun hevder artikkelen ikke kan vurderes som noe annet enn en hatytring.
– Å sammenligne menneskegrupper med skadedyr er en klassisk form for dehumanisering som har en lang og mørk historisk kontekst med grusomme overgrep og folkemord, sier hun, og legger til at artikkelen ikke kan forsvares utifra ytringsfriheten.
Personlig tror jeg ikke engang Arfan Bhatti ville ha følt seg krenket ved å bli assosiert med en krabbe, men man vet jo aldri.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
La oss begynne med det første:
Det er ikke snakk om skadedyr – selv om Dagsavisens overskrift sier så – det er såkalte «dørstokkarter», som er et begrep som brukes av Artsdatabanken i forbindelse med risikovurdering av fremmede arter.
Kongekrabben er riktignok definert som et skadedyr, selv om den har blitt en viktig kommersiell art for norske krabbefiskere i nordområdene.
Men nok om det. La oss gå til det neste punktet.
Sammenligning.
Ordet sammenligning, som vil si å observere forskjellene og likhetene mellom to elementer, det være seg mennesker, gjenstander, steder eller ting, er ikke det samme som assosiasjon. Da snakker vi om når to forhold eller stimuli blir knyttet sammen ved at erfaringen av det ene leder til det andre.
Her er det altså at kritikerne gjør sin første og største feil.
Movafagh gjør seg ikke bare dum, men motbydelig, når han trekker inn min person og valg av bosted.
La meg opplyse den sekulære om følgende:
Jeg får ingenting av den filippinske staten. Jeg får ikke lov til å eie tomt, jeg får ikke lov til å stemme, jeg kan ikke jobbe i offentlig sektor, jeg må forholde meg til filippinsk lov og kan når som helst kastes ut av landet av enhver offentlig person.
På den andre siden kan jeg opplyse om at jeg forholder meg til filippinsk lov, kultur og tradisjon, selv om jeg personlig kan synes noe av det smerter. La meg ta et eksempel: Min kones sønn var ikke omskåret. Det er noe jeg personlig er sterk motstander av. Imidlertid er det tradisjon her, og jeg kan derfor ikke motsette meg dette. Som gjest i landet, selv om jeg har bodd 30 år i Asia, er jeg fortsatt å anse kun som gjest, da det å få statsborgerskap her er uvirkelig vanskelig, slik det burde ha vært i Norge også, kan jeg heller ikke gå motstrøms her, kun fordi det er min personlige overbevisning.
Skal man bo på Filippinene, får man leve som en filippiner. Og det gjør jeg. Jeg spiser durian, ginamos, balut og diverse andre ting de fleste finner motbydelig, men som er regnet som delikatesser her. Jeg har tilpasset meg.
Balut er en asiatisk matrett som består av et 15 til 18 dager gammelt andeegg som inneholder et embryo. Foto: Privat
En annen ting jeg kan nevne sånn i farten, er at jeg ikke driver med knivstikking, og ikke voldtar eller dreper jeg heller. Jeg går ikke engang ut i mediene og klager min nød over at jeg ikke får noe som helst av staten her og ikke har en eneste rettighet.
Men nok om min person. Den burde ikke ha interesse for saken, ei heller alle utlendinger i Norge som er lovlydige borgere og lever i takt med norsk lov, kultur og tradisjon.
La oss heller se på hva Linda Noor i Minotenk sier.
Ikke bare mener hun at min artikkel var en hatytring som ikke kan forsvares ut fra ytringsfriheten, men hun setter den i samme kontekst som grusomme overgrep og folkemord.
Enhver oppegående person forstår uhyrligheten i en slik formulering. Det faktum at man i dag ikke kan skrive noe som helst av kritikk om enkelte av de «sårbare og vanskeligstilte» som kommer til Norge, er jo bare uvirkelig.
Noor, som har en mastergrad i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo, beskrives særdeles godt av nå avdøde Walid al-Kubaisi i en artikkel i Vårt Land fra 2017.
Her ser man tydelig hvilken agenda sosialantropologen har, og hvorfor hun da, nærmest selvfølgelig, vil beskrive enhver form for kritikk, humor, satire eller ironi om muslimer i Norge som en hatytring.
Det å bruke ordet dehumanisering i en slik kontekst som Noor gjør om min artikkel, får meg til å tenke på hva hun ville ha kalt den jenta i England som forlanger å identifisere seg som katt.
Men jeg har en utfordring til Noor.
Hva om hun finner ut av hvor mange menn som sitter i norske fengsler for knivstikking, voldtekt, skyting, narkotika og drap, har en etnisk annen opprinnelse enn norsk? Hvor mange av dem igjen er muslimer?
Disse tallene får ikke nordmenn lov til å vite, av hensyn til rasismeparagrafen, hvor det ikke er lov å diskriminere noen på etnisk grunnlag. Det offentlige mener altså at grovt kriminelle utlendinger skal beskyttes. Vi skal ikke få vite hvor de opprinnelig kommer fra og om de er muslimer. Religion er også en del av rasismeparagrafen, som vi vet.
Når noen da forsøker å sette et fokus på dette, noe som kunne ha fått flere nordmenn til å skjønne hva det er som egentlig skjer, så skal vi knebles, og helst straffes.
Jeg føler meg ganske sikker på at Linda Noor helst skulle ha sett at både jeg og Documents redaktør, Hans Rustad, ble satt bak lås og slå.
Men inntil dét eventuelt skjer, kommer vi ikke til å slutte med å opplyse nordmenn om hvordan virkeligheten egentlig er.
