Bærer du barnet i bæresele? Lar du barnet sove i familiesengen? Ammer du barnet ditt og opprettholder nærhet til barnet? Alt dette er en del av tilknytningsorientert oppdragelse. Men plutselig er dette ansett som en tilknytning til høyreekstremisme.
I Die Zeit skriver en kvinne som sier hun har studert samfunnsvitenskap en artikkel som knytter en sammenheng mellom «bondage-orientert oppdragelse» og høyreekstremisme. Forfatteren Frederic Schwilden omtaler saken i Die Welt. Han finner absurde setninger i Die Zeit-saken.
«Fra begynnelsen har tilknytningsorienteringen vært mer enn en sensitiv, oppmerksom foreldrestil hos oppmerksomme foreldre.»
Det høres jo fint ut at man ønsker å knyte bånd mellom far, mor og barn, og amming har lenge vært anbefalt til nye mødre, siden dette skal være en helsemessig fordel for de aller minste. Men i dagens samfunn, preget av massepsykose, skal alt knyttes til noe annet, også hvis man oppdrar barna sine med varme og omsorg. Nå pekes det på at dette en en foreldrestil som også høyreorienterte foretrekker. Schwilden føler seg forvirret og må etterforske seg selv.
– Jeg lurer på om barnebøkene om den svarte aktivisten Rosa Parks, den irakiskfødte arkitekten Zaha Hadid eller den homofile danseren Rudolf Nureyev som vi leser med barna våre for å sove om natten, kanskje bare er kamuflasje, noe underbevisst. For å skjule våre indre fascister for oss selv.
Så husker han den militante dyrevelferdsorganisasjonen Peta, som laget en artikkel om hvorfor melkedrikking hadde noe med hvit makt å gjøre. Dessuten har han nylig lest at å gå i beige klær betyr at man hater fattige mennesker.
Noen gjør narr av det, andre forsvarer trenden mot nøytralt og monotont babyutstyr. Hvorfor er så mange foreldre fra det utdannede middelklassemiljøet begeistret for beige, av alle ting?
Dine egne møbler, dine egne klær er aldri bare funksjonelle, de har alltid et budskap, er et statussymbol og et kjennetegn.
Det er lett å føle seg skyldig hvis man tar slik bullshit på alvor. Selv jeg tar meg i å kikke rundt på møblene i min søsters hus, og ser sofaen i semsket lysebrunt skinn. Er dette et symptom på høyreekstremisme og rasisme i øynene på disse sinnssyke folkene? Min søster jobber som lærer, noe som kanskje burde være en formildende omstendighet. Men hun har spesialisert seg på å hjelpe evnerike barn, særlig i matematikk. Dette må vel være et tegn på fascisme?
Og min svoger slipper ikke unna; han er mekaniker og ansvarlig for delelageret til Bertel O. Steens avdeling for store kjøretøy. Da snakker jeg om lastebiler som går på diesel. Man havner fort i saksa på denne måten. Han kjører dessuten Mercedes, dét avgjør vel saken.
Schwilden har hatt en lang dag med samvær med barna. De har spist frokost på et bakeri og hatt det morsomt i et svømmebasseng hvor de har svømt, plasket og sklidd. De har lekt, ledd og knyttet bånd. Alt ble avsluttet med pommes frites og en fascistisk is laget av rasistisk fløte.
Dagen avsluttes ved at han leser artikkelen i Die Zeit, og Schwilden beskriver ironisk hvordan skammen kunne kommet krypende:
Barna var forresten så slitne av svømmingen at jeg bar dem rett til sengs. Selvfølgelig i sin egen. Og ingen blir ammet lenger. Better safe than sorry.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!