Kvinner beskuer en hypersonisk rakett av typen Fattahrakett i Irans hovedstad Teheran den 6. juni 2023. Foto: Hossein Zohrevand / Tasnim News Agency via AP / NTB.
Israel
Enkelte ganger lønner det seg, bokstavelig talt, å løfte blikket når man skal vurdere situasjonen i Israel og for landets posisjon i regionen. Sett fra et fugleperspektiv (for ikke å si fra en drone) er signalene motstridende og kaotiske. Man kunne gjerne føye til – som vanlig.
Hva Israels økonomiske utsikter angår, er Midtøsten-himmelen definitivt blå med få skyer. Ikke alle ser det kanskje som et positivt tegn i tiden at eksporten av militært utstyr og våpensystemer mildt sagt går strykende herfra (120 prosents økning i løpet av 15 år). Rafael Advanced Defence Systems, Israel Aerospace Industries og Elbit Systems er blant verdens ledende produsenter av avansert forsvarsteknologi og står for ca. 130 milliarder kroner av landets forsvarssystem-salg. Emiratene, Bahrain og Marokko står for en fjerdedel av israelsk forsvarsimport, Europa for 29 prosent. Og hvem skulle tro at Israel, 80 år etter Holocaust, er i ferd med å forsyne Tyskland med sitt Arrow 3-antimissil-system til en verdi av ca. 45 milliarder kroner. Israels hightech lever og blomstrer i beste velgående; Intel Israel eksporterte for eksempel for 90 milliarder kroner i fjor.
Asia er for øvrig mer og mer viktig for Israels økonomi. 60 prosent av verdens befolkning bor der, og 10 av verdens største økonomier befinner seg i Øst-, Sør- og Sørøst-Asia. Fire av fem av verdens største økonomier vil være i denne regionen innen 2030.
Det er ingen hemmelighet at Biden-administrasjonen nærmest desperat leter etter en positiv punchline forut for neste presidentvalg. Etter Afghanistan-tilbaketrekning-fiaskoen trenger demokratene, ikke minst president Joe Biden, sårt noe stort å vise til, og det snarest mulig. Gjennombrudd vis-à-vis Saudi-Arabia for å nøde dem til å melde seg på i Abraham Accords-selskapet, synes ikke bære særlige frukter. Saudierne glemmer ikke lett Bidens betegnelse av landet som «paria». Og foreløpig er ikke amerikanerne villige til å etterkomme saudiernes krav om bl.a. sikkerhetsgaranti, hjelp til å etablere et sivilt atomanlegg og salg av avanserte våpensystemer. Landets de facto-hersker, kronprins Mohammed bin Salman (MSB), er snarere i ferd med å orientere seg mer og mer mot Kina og Russland, for ikke å snakke om det nyetablerte forholdet til Iran.
Etter israelsk oppfatning, satser dermed Biden på en ny «atomavtale» med Iran. Som for all del ikke må kalles en avtale, for da måtte den forelegges Kongressen for godkjennelse. Hvilket høyst tvilsomt ville gått bra. Så man har hatt «samtaler» og har blitt «muntlig enige» om noe som Biden-administrasjonen håper skal bli ansett som noe å slå i bordet med forut for valget: Iranerne forplikter seg til å bremse urananrikningen til 60 prosent (selv om det kreves 90 prosent for en atombombe, vil Iran, tross alt, likevel kunne produsere tre såkalt skitne bomber allerede). Videre skal de frigi amerikanske gisler, slutte med å angripe amerikanerne i Syria og beordre sine protesjeer i regionen til å bli snillere. Belønningen for ayatollaene er avisning av 100 milliarder dollar i USA og at Sør-Korea betaler dem for med syv milliarder dollar som de skylder. Og ikke minst viktig for iranerne – amerikanerne letter på noen og vil ikke innføre nye sanksjoner mot landet. De fleste mener at den raske «enigheten» mellom USA og ayatollaene snarere skyldes at begge parter (og Vesten) er nærmest desperate for å unngå et israelsk angrep mot Irans atomanlegg.
Ingen bør holde pusten for at iranerne holder sin del av atom-«avtalen». Israel er, mildt sagt, skeptisk og statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det klinkende klart at Israel ikke vil føle seg bundet av denne kvasiavtalen hvis man finner ut at iranerne sin vane tro bryter løftene de avga i de indirekte forhandlingene i Oman.
Nå har vi, selvsagt, ingen mangel på til dels alvorlige problemer innad i dette lille landet på (tidligere) Opplands størrelse. Hvorvidt druserne på Golanhøyden har hørt om/lært av de norske samene skal være usagt. I alle fall har det vært store, og til dels voldelige, demonstrasjoner der, mot israelske planer om å etablere vindmøllepark på det 1000 kvadratmeter store området.
Verre for israelerne, ikke minst i Judea og Samaria (Vestbredden), er sterk økning av blodige terrorangrep, med dertil hørende israelske militære mottiltak. Man mistenker ikke minst Iran som oppildner sine tentakler, bl.a. Palestinsk Islamsk Jihad og Hamas til å prøve å «destabilisere» den jødiske staten. De fleste av de store, og fatale, sammenstøtene har skjedd i Jenin-regionen, som ifølge israelske kommentatorer begynner mer og mer å ligne på Gaza-situasjonen.
En ubehagelig som nærmest er tabu å nevne, er israelsk anerkjennelse av å ha en femtekolonne i sin midte. Fire–fem israelsk-arabiske/drusiske soldater ble nylig arrestert av israelske militærmyndigheter for å ha kommet med slagord for palestinerne og viftet med palestinske flagg. De fikk 30 dagers militærfengsel, og historien ble raskt dysset ned. De arabiske soldatene ble deretter omtalt som «arabisktalende soldater».
Hendelsene ble dog nevnt i israelske medier som realiteten faktisk er: Israel har klart en femtekolonne blant sine arabiske landsmenn i en eventuell krigssituasjon. Og det israelske forsvar (IDF) er såre klar over og forberedt på situasjonen. Tre bataljoner er allerede opprettet, ene og alene for å motvirke følgene av femtekolonne-aksjoner (for eksempel sperre veier, ødelegge viktig infrastruktur) under en eventuell krigssituasjon.
Personlig så vi, forut for Seksdagerskrigen i 1967, israelske arabere fra Nasaret dra opp til jødiske Øvre Nasaret hvor de diskuterte seg imellom hvilke hus hver skulle overta etter at Israel, som de forventet, ble okkupert av de egyptiske og syriske styrkene.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!
