Før trodde Ola Nordmann at når staten var rik var også han rik. Han har bitterlig fått lære at slik er det ikke. Pengene tilhører ikke fellesskapet, men forvalterne. De disponerer som de vil. Nå bruker de inflasjon som påskudd til å heve renten så det svir.

Den vanlige kvinne og mann forstår ingenting. Det er ikke rart. Vi har gjennomlevd en revolusjon på kort tid.

Det begynte med Acer og strømprisene. Rystelsene i energimarkedet gjorde både Norge til en vinner, og norske forbrukere til tapere. Pengene fosset inn i statskassen og til kraftselskapene, og forbrukerne betalte. Hvis det skal snakkes om smertegrense var det her den ble krysset: Tilsynelatende fant folk seg i alt, selv om bedrifter gikk over ende og antall konkurser steg med 40 prosent. Likevel snakket statsministeren om at økonomien var overopphetet og det var nødvendig å stramme inn.

Vi har et delt næringsliv: Store bedrifter klarer seg godt. De små og mellomstore sliter. Men de har ikke gjennomslag. Pandemien var en økonomisk sanering: De små forsvinner eller blir kjøpt opp og de store blir større.  Ta bare daglighandelen. Den fungerer som en kartellvirksomhet mellom de tre store. Hvis det grønne skiftet skulle ha noe innhold skulle lokale produsenter være prioritert. Men slik er det ikke. Utvalget og pris er toppstyrt.

Norge har fått et system som fungerer parallelt med den formelle strukturen: De som virkelig sitter med makta blir ikke utfordret. Det gjelder forsvar, etterretning, undervisning, høyskoler, medier, og det politiske styringsverket. To saker på røde rappen illustrerer hvordan nepotismen brer seg i norsk politikk: Tonje Brenna og Anette Trettebergstuen begunstiget sine venner og partikolleger. Det forteller oss noe: Statsrådene er skamløse. Vi så den samme skamløsheten i utnyttelsen av ordningen med stortingshybler.

Denne korrupsjonen er et uttrykk for at den administrative eliten har kuttet forbindelsen til folket. Det samme skjer i alle vestlige land. Parlamentarismen er blitt en stollek mellom inviterte og i USA har Demokratene i allianse med den dype staten drept forfatningen. Republikanerne utkjemper en desperat kamp i komiteene hvor de har tynt flertall, men de mangler hensynsløsheten til Demokratene.

Vi er vokst opp med Kardemomme by og befinner oss plutselig i en jungel. Det er uvant.

Norske borgere er blitt en salderingspost. De skaltes og valtes med, enten det gjelder grønt skifte, strøm eller rente.

Jeg kommer rett fra en bensinstasjon der det står E10 på bensinpumpa. Hva er det? Jo, bensin iblandet ti prosent biodrivstoff. Tåler gressklipperen den? Vanskelig å få et presist svar. Trolig slites den raskere. De som vedtar utslippsmålene bryr seg katten om konsekvensene, og slik er det over hele linja.

Pride? Kjønnsskifte? Tredje kjønn? Kvotering? Målet trumfer alle bivirkninger/konsekvenser. Målet helliger middelet.

Om nødvendig kjører man frem rasisme mot den hvite mann, som er verst, men også den hvite rase, som iboende ond. En perfekt unnskyldning for befolkningsutskiftningen.

Over alt en opphevelse av det gamle industrisamfunnet som vår velstand bygger på. Hvilken ironi at dette skjer i et land som er blitt søkkrikt på olje og gass.

Men det skal ikke lenger komme befolkningen til gode.

Den skal lære å blø.

Ida Wolden Bache kan ikke forklare hvorfor rentehevinger ikke biter på den svake rentekursen. Frustrerte journalister fikk heller ikke noe svar.

La oss sufflere: Norske medier og politikere er i lomma på juntaen som har grepet makten i USA. Biden har brukt penger som en full sjømann. Han har pantsatt fremtiden til nye generasjoner, dvs ikke han, men de som styrer ham.

Alt er opp-ned: Inflation Reduction Act øker inflasjonen med vanvittige subsidier og pork barrel politics, lokale prosjekter som øker sjansene til gjenvalg for lokale politikere.

Regjeringen vil stramme inn, men ikke på penger til Ukraina eller det grønne skiftet. Ingen journalist tør å stille spørsmål ved formål som er hevet over mistanke. Men vi ser at det er vanvittige summer som øses ut i subsidier til havvind og batterifabrikker.

Ingen stiller spørsmålstegn ved sykkelveier i Oslo til 13 milliarder. I Stavanger bygges en egen tofeltssykkelvei til 1,4 milliarder kroner. Et godt formål opphever alle innsigelser.

I Stavanger sykles det, men det gjør man ikke i Oslo, bortsett fra departementansatte som kjenner på feelgood av å vise seg på sykkel.

Det er også en del av den nye politikken: Feelgood, dydsmoral, dydsposering. Pride.

Først kommer empatien, så kommer heksedoktoren med sine formularer.

– For dem som har lån, kommer høyere rentekostnader på toppen av at mange varer og tjenester har blitt dyrere. I en tid fremover vil mange få en strammere økonomi, og en del vil trolig måtte redusere forbruket. For noen vil det være krevende. Men ved å sette opp renten, bidrar vi til at prisveksten kommer ned, og til at kjøpekraften igjen kan øke, fastslås det.

Wolden Bache har ingen garanti for at høyere rente vil bringe inflasjonen ned. Like lite som hun kan forklare den svake krone. Men hun kan avspise vanlige folk med ordet «krevende».

Det finnes ingen overordnet plan, ingen forståelse av kreftene som driver prisene, fordi mange av faktorene er hevet over kritikk. En av dem er Ukraina. 75 milliarder over fem år. I tillegg til bosetting av en 40.000 i året.

Hvis samfunnet og økonomien omlegges etter retningslinjer som er hevet over kritikk, vil det ikke lenger hjelpe å dra i de gamle spakene. De fungerer ikke.

I USA har Biden erklært karbon krig. USA har nok olje og gass til 400 år. Men nå kjøper Biden heller olje fra Venezuela.

Det er Trump som skal få 400 år. I fengsel.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!