I en kronikk i Nordnorsk Debatt den 9. juni går adm. dir. for Freyr Battery, Tom Einar Jensen, ut med 10 grunner til at Norge bør bli en batterinasjon. Private aksjeryttere innen klimaindustrien som hovedsaklig lever av offentlige subsidier, sitter som regel godt beskyttet bak en mur av PR-agenter, og det er sjelden de stiller seg så åpent for kritisk gjennomgang. Derfor benytter vi anledningen til å faktasjekke det han påstår.

Påstand: Overgangen fra fossil til fornybar energi er ikke i nærheten av å skje raskt nok, dersom verden skal nå de fastsatte klimamålene. 

Faktisk feil: Ingen tall, empiri, erfaringer eller data tilsier at overgangen vekk fra fossil energi er mulig: Verdens forbruk av fossil energi øker jevnt, og det samme gjør globale CO2-utslipp. Alternativet som skal erstatte hydrokarbonene, er solpaneler, vindturbiner og batterier.

Ingen av disse energikildene kan kalles «fornybare». Dette er ekstremt energi- og ressurskrevende industriprodukter, med lav effektivitet, relativt kort livslengde, og liten grad av effektiv og lønnsom resirkulerbarhet. Etter massiv satsing på disse «løsningene» viser tall tydelig at det ikke har noen kost/nytteverdi. Det grønne skiftet virker ikke. Det er fakta.

Påstand: I Norge må vi 13-doble hastigheten fra fjoråret for å nå vårt 2030-mål. Heldigvis vet vi hvordan dette skal gjøres, og hver gang vi dobler den installerte kapasiteten av fornybar teknologi, faller kostnaden kontinuerlig og bidrar til lavere energipriser for alle.

Faktisk feil: Ingenting i tallmaterialet frem til nå tyder på at dette hverken kan eller vil lykkes. På 33 år har Norge kanskje kuttet 5 prosent av sine utslipp. Det viser at omstillingen ikke virker, og pengebruken derfor bør stoppes. Grunnen til at kommersielle aktører som Freyr Battery vil fortsette sløsingen, er at de lever av det. Det er også feil at kostnadene for de ikke-fornybare industriproduktene faller. Prisene øker på grunn av økt global etterspørsel etter råvarer, og det var hele tiden uunngåelig. Samtidig faller kronens verdi, som gjør importen enda dyrere. Å påstå at energiprisene blir lavere er altså populært, men grovt villedende.

Påstand: Både Nordlys og akademia har argumentert for at det først og fremst er det private næringslivet som må løse utfordringene i det grønne skiftet. Utfordringen i dag er at vi har for små volumer. Fornybare prosjekter må gjøres i gigaskala for å være konkurransedyktige globalt. I tillegg ligger vi 10-15 år bak Kina, og vi har fortsatt en gjennomsubsidiert, fossilt basert kraftsituasjon globalt.

Faktisk feil: Det er ingenting som tyder på at å importere store mengder råvarer fra Kina til Norge vil føre til lavere priser. Den økte etterspørselen vil i stedet føre til høyere og høyere priser, helt til klima-bobleøkonomien sprekker.

Påtand: Det betyr at vi på rekordtid må gå til en fornybar kraftsituasjon, som vil kreve en tredobling av elektrisitetsproduksjonen globalt, uten å avlaste de enorme mengdene med privat internasjonal risikokapital som må investeres. Uavhengig om vi liker det eller ikke, så kommer det ikke til å skje.

Faktisk helt sant: Ingenting av dette kommer til å skje. Ikke global overgang til en «fornybar» kraftsituasjon. Ikke en tredobling av elproduksjonen. Og ikke «avlastningen» av privat risikokapital, for så mye skattepenger finnes det ikke i verden. Bare Norges oljeøkonomi har muskler til å bære disse kostnadene, og det er de pengene du er ute etter Hr. Jensen, på vegne av et AS du er medeier i. Du gjør bare jobben din.

Påstand: Så hvorfor skal Norge investere i en batteriindustri? For det første vil det skape tusenvis av nye norske arbeidsplasser som på lang sikt kan erstatte arbeidsplassene i dagens fossile industri. Eksempelvis skaper ikke elektrifisering av den norske sokkelen nye arbeidsplasser, men det vil en ny batteriindustri gjøre. 

Faktisk feil: Erfaringer fra verdens batterifabrikker tilsier at det skapes ytterst få arbeidsplasser, fordi dette er kjemisk industri, og mesteparten av produksjonen er automatisert. I tillegg er det ingen tall som tyder på at norsk batteriproduksjon plutselig skal bli lønnsom igjen, 30 år etter at batteriproduksjonen ble lagt ned til fordel for lavkostland. At grønn industri kan sysselsette de som er ansatt i den ekstremt lønnsomme petroleumsindustrien, er en resirkulert påstand fra politikere, uten fnugg av tallmateriale eller risikovurderinger bak.

Påstand: For det andre er, ifølge Menon Economics, batteriproduksjon én av de mest høyproduktive næringene vi kan investere i og én av de kraftintensive industriene som skaper flest arbeidsplasser og høyest verdiskapning per GWh kraft anvendt i produksjonen.

Faktisk feil: Menon Economics leverer tall som alltid støtter opp om påstandene fra kapitalkrefene på jakt etter statlige subsidier, og det har derfor liten relevans å vise til denne institusjonen. At denne kommersielle aktøren sier noe, betyr ikke at det er sant. Den må du lenger inn på Stortinget med.

Påstand: For det tredje representerer batteriindustrien en videreføring av det Norge har vært verdensledende på i over 100 år, nemlig energiintensiv og prosessindustri med høykompetent arbeidskraft.

Faktisk feil: Norge har aldri vært verdensledende på batteriproduksjon, og vi har ingen høykompentent arbeidskraft på dette kjemiske feltet. Vi ble utkonkurrert på blybatterier av lavkostland på 90-tallet, og ingen nye faktorer, tall eller fakta støtter opp om det du hevder. I tillegg har kraftbransjen i samarbeid med EU-politikerne ødelagt det eneste komparative fortrinnet Norge hadde: Billig vannkraft.

Påstand: For det fjerde vil store investeringer lokaliseres i distrikt-Norge. Til sommeren har vi i FREYR alene investert 3 milliarder kroner i Mo i Rana, og over 50 norske leverandører har vært med på byggingen så langt. Planlagte Giga Arctic vil være én av Norges største fastlandsinvesteringer på mange tiår.

Faktisk feil: Freyr Battery har fått tilsagn om 4 milliarder kroner i støtte til Giga Arctic, og derfor er det skattebetalerne som har investert, og ikke Freyr alene. Giga Arctic er da også et fantasiprosjekt, som dere selv har satt på hold for å hente ut mer offentlige penger, ellers truer dere med å flytte alt til USA. Noe som minner mistenkelig om utpressing.

Påstand: For det femte skaper en norsk gigafabrikk ytterligere basis for nye investeringer langs batteriverdikjeden over tid. Et eksempel er Nidec Energy som planlegger en modulfabrikk i Mo i Rana som vil skape ytterligere 300 arbeidsplasser.

Fakisk feil: En fantasifabrikk som bare finnes i fremtiden, har ikke skapt noe som helst av nye investeringer over tid. Dette er rene påstander, begrunnet kun i dine egne visjoner og løfter. Det er ikke fakta.

Påstand: For det sjette bidrar en batteriindustri til positive ringvirkninger i hele regionen. Selskaper er stiftet, boligprosjekter er under planlegging og hundrevis av årsverk er allerede produsert. For en landsdel som sliter med at en av de største eksportartiklene er unge mennesker, kan spennende og høyteknologiske jobber i en fremtidsnæring definitivt være en motvekt til det.

Faktisk feil: Batterifabrikken din finnes ikke. Den har også en heller tvilsom lønnsomhetskalkyle på lang sikt, og dere har selv skapt usikkerhet rundt prosjektet såfremt dere ikke får større garantier fra staten – så det eneste dere egentlig har produsert er løfter og store forventinger.

Det er riktig at løftene dine skaper mye planlegging av prosjekter, men det betyr jo bare at fallhøyden er desto større for lokalmiljøet hvis den fiktive batterifabrikken ikke driftes i mange tiår fremover. Fremtid er ikke nåtid, løfter er ikke fakta, og mangelen på politiske risikovurderinger er urovekkende.

Påtand: For det syvende varmes kloden opp i rekordfart. Ifølge World Meteorological Organization (WMO) er det nå sannsynlig at verden vil overstige 1,5 graders målet i løpet av de neste fem årene. Og det kan skje tidligere enn vi tror.

Faktisk feil: Ingen i Mo i Rana ser det aller minste tegn til at kloden varmes opp i rekordfart, og i år er det satt kulderekorder flere steder på kloden. Spådommene om slike klimakatastrofer har fullstendig feilet gjenom over 50 år, og ingen har empiri som viser at 1.5 grader varmere klima skal bli katastrofalt.

Klimaforskningen har derfor ekstrem lav treffprosent og troverdighet. Ingen forskere eller vitenskap kan nemlig fastslå hva som vil skje med klimaet i fremtiden. Spådommer er ikke fakta, og det finnes heller ingen empiriske data som viser at batteriproduksjon vil «redde klimaet». Alt er påstander uten grunnlag.

Påstand: For det åttende vil det, ifølge Tesla, være behov for ca 200 TWh med batterikapasitet i en fossilfri verden. I 2023 forventes det at vi, for første gang, produserer mer enn 1 TWh, hovedsakelig i Asia. Dette tallet må øke til 7 TWh innen 2030 om vi skal overholde Paris-avtalen. Det har tatt oss 30 år å komme til 1 TWh, og nå må vi 7-doble på 7 år.

Faktisk riktig og feil: Tallene er for så vidt riktige hvis man skaper en fossilfri verden i 2050. Men ingen tall eller data tyder på at det vil skje, fordi «løsningene» har vist seg ineffektive og ødeleggende kostbare. Argumentet er igjen bygget på fiksjon og profetier for fremtiden, og er ikke fakta.

Påstand: For det niende bidrar det til å sikre Norges energitilgang ved å redusere avhengigheten av kritisk energiteknologi fra autoritære stater som i dag også kontrollerer prosesseringen av nødvendige materialer. Det er derfor amerikanerne har innført Inflation Reduction Act, og derfor Tyskland, Frankrike, Spania og Canada har introdusert konkrete tiltak for utbygging av sine fornybare industrier. Norge må følge etter om vi ønsker å fortsette å være en industrinasjon i fremtiden.

Faktisk feil: Norge er ingen industrinasjon, hvis vi ser bort fra petroleumssektoren. Norge er systematisk avindustrialisert gjennom globalistisk politikk siden midten av åttitallet. Det eneste som var igjen av industri var basert på billig vannkraft, beskyttet fra EUs prisregime. Nå er også dette fortrinnet ødelagt, og derfor finnes det ikke en eneste reell faktor som støtter opp om det påståtte «grønne industriløftet»: Vi har ikke råvarene, vi har ikke billig strøm lenger, vi har ikke billig arbeidkraft, vi har ikke kompetansen, vi har ikke tradisjonen, vi har ikke erfaringene som lokomotiv, og vi ligger langt fra markedene.

Alt vi har er påstander, fremtidsplaner, store visjoner, hårete mål, og en haug med dresskledde pengefolk som trenger masse skattepenger for å bygge stadig nye «grønne» aksjeselskaper. Men så langt har bonusene vart alarmerende store og resultatene mistenkelig små.

Påstand: For det tiende vil en grønn norsk batteriindustri være en sterk bidragsyter til at Norge lykkes med klimamålet om en 55% nedgang målt mot 1990-nivåer som ble meldt inn til FN for et halvt år siden. Vi må kutte våre egne utslipp med 53% frem til 2030. I perioden 1990 til 2022 har vi altså kuttet CO2-utslippene med under 5 prosent.

Faktisk feil: Det finnes ingen objektive tall og data som tyder på at utvinning, transport og logistikk av så store mengder råvarer fra utlandet, vil kutte så mye som et gram CO2 – noe vår redaksjon har skrevet om allerede i 2019.  Det er også helt feil at Norge må kutte sine CO2 utlsipp: Disse selvpålagte, politiske målene kan droppes over natten, uten at noe som helst skjer. Ingen vil sanksjonere eller straffe oss. Og uansett er klimamålene oppnådd allerede, hvis man regner inn opptaket fra norsk skog, slik andre EU-land gjør. Påstanden er altså en ren tvangstanke og ikke fakta.

Konklusjon: Siden vi er en uavhengig faktasjekker, slår vi fast at påstandene til Tom Einar Jensen er faktisk helt feil, og er hovedsakelig basert på fraser, spådommer, fremtidsempiri, falske forutsetninger og visjoner basert på overføring av enorme summer skattepenger til hans eget AS. Det burde avstedkomme langt mer kritikk og forsiktighet enn både rikspolitikere og lokalpolitikere fremviser

Kjøp «Et varslet energisjokk»!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.