Jeg tenker ikke her på massakrene i fysiske kriger, så svarene kan være: 1. Manglende konsekvensforståelse hos det politiske lederskapet. De har ikke forstått at skal en nasjon bevare sin identitet, kan den ikke utrydde kommende generasjon/er. Eller: 2. De har ikke villet at staten skulle bestå som nasjonalstat, men at dens eksistens skulle ivaretas av en annen stats ledere og innbyggere – nærmest bli en vasallstat. Og hva med EU, målet for mange politikere? Er dannelsen av EU et resultat av klok tenkning? Eller av elendig dømmekraft?

Den europeiske union kan sammenlignes med en familie som gir tjuesju andre familier, mange av dem med ulike vaner og verdier, medbestemmelsesrett over familiens hus, eiendeler og familiemedlemmer. Dette behøver ingen utdypning. Alle forstår at en slik praksis ikke er holdbar i lengden, selv om det kan gi noen fordeler. 3. Det kan også være at ledende nasjonale politikere har et ønske om å overta fremtredende stillinger i utlandet når de ikke lenger får/kan/vil være politikere i eget land, og derfor mangler den kjærligheten som inspirerer til bevaring av fedrelandet; noen har da også uttalt at nasjonalstaten bør avvikles, at hele verden skal være alles og felles. Nærmere «babelsk forvirring» kan man neppe ønske seg.

Hva så med de som har styrt Norge de siste tiårene? Har de ikke sveket landets (opprinnelige) befolkning – og velgerne? Opplysninger om pengeplasseringer og andre disposisjoner har vært forbeholdt Staten selv og det politiske miljøet, eller kommet som diffuse forklaringer folk flest ikke har forstått. Derfor har de også – i god tro – stemt på partier de alltid har stemt på. Derfor har deler av vår nasjonale arv blitt solgt ut til fremmede makter, og – på grunn av manglende arbeidskraft, har statsmakten latt asylsøkere og arbeidsinnvandrere strømme til landet.

Politikerne burde ha skjønt at det før eller siden ville straffe seg å vedta Abortloven av 1978! Førtifem år med såkalt selvbestemt abort har utvilsomt ført til mangel på flere millioner norske borgere. Barn, og hjelpetrengende eldre og unge, må lide mest for feilslått politikk. Eksempler jeg kjenner til fra helse- og omsorg: 1: Sykehuspasienter har blitt feilbehandlet på grunn av manglende språkforståelse, regler for hygiene har heller ikke blitt tilfredsstillende fulgt. 2: På en sykehjemsavdeling forsøkte en pasient – gjentatte ganger – å alarmere etter nødvendig hjelp, men ingen kom. Saken var: Det var ingen pleier på den avdelingen om kvelden og natten, bare på en avdeling i samme etasje. 3: En «hjemme»-pasient er avhengig av hjelp fra helse- og omsorgsetaten. Mange av de ansatte som kommer, kan ikke norsk. Noen forstår verken språk eller problematikk. Pasienten er utrygg, men vil ikke klage, heller ikke at pårørende klager, er redd for straff. (Det er ikke uvanlig med straff av ymse art om noen klager, erfart i egen familie.)

4: Ved et sykehjem i en av våre byer er nær halvparten av de ansatte innvandrere. Pleierne har varierende kunnskap om pasientbehandling, norske regler og norsk språk. Ikke hermed noe vondt sagt om innvandrere, det er politikerne som har ansvaret for den uholdbare situasjonen for pasientene. Loven om helse- og omsorgstjenester brytes mange ganger daglig, både i byer og bygder.

Og ansatte fortviler, noe de har god grunn for. Hjemmetjenesten: De må ofte løpe til neste pasient før de får utført hva de plikter å gjøre hos den første. Sykehjem: Mange har for få pleiere. Det er uhørt at én nattevakt skal betjene to avdelinger. Det bør minst være to på hver avdeling. Norge er en rik nasjon, men en politiker uttalte engang at en oppgradering av helse- og omsorg ville føre til inflasjon. (!) Men sende penger som går til krigføring og terror i andre land (jf. Midtøsten), det gjør Norge. «Er vi som har bygd opp landet, ingen ting verdt?» spør mange.

I flere tiår har det vært klanderverdige forhold innen helse- og omsorg, og jeg kjenner til langt alvorligere tilfeller enn de som er nevnt i media; jf. litteratur om omsorgssvikt i Norge.

Skal Norge bestå som nasjon, må det fødes barn, slik at inntak av asylsøkere og arbeidsinnvandrere kan avta med tiden. Selvsagt vil dette føre til rabalder fra aborttilhengere, som vifter med sine paroler og skriker om frihet til å avlive uønskede barn. Men «skrikerunger» bør ikke få viljen sin. Dessverre vil også de fleste politiske partiene i Norge at ufødte – inntil en viss alder – kan avlives. Årsaker kan være: Stemmesanking og makt. Partiet som er imot abort, Konservativt, har skjønt hvor «landet ligger», men disse – og andre mindre partier, har presse og kringkasting plassert i sekken «Andre». Deres oppgave er å opplyse folket om ALLE politiske partier og deres programinnhold, men her har media sviktet. Blir det bedre dette året?