I en artikkel på stratagem.no 5.6. beskriver professor og direktør ved Institutt for forsvarsstudier, Kjell Inge Bjerga, norsk forsvarsplanlegging som kaotisk og dysfunksjonell.

Det er en riktig fremstilling. En behøver ikke være professor for å skjønne det. De mange feilinvesteringene, de mange skandalene, det manglende samsvaret mellom Forsvarets oppgaver og Forsvarets budsjett og verst av alt, det mini-forsvaret vi har endt opp med nå når storkrigen samtidig raser rett utenfor stuedøra, vitner nettopp om kaotisk forsvarsplanlegging og et forsvar i dyp krise.

Dette har imidlertid vært kjent lenge. Det skandaløse er at ingen har gjort noe med det. Stortinget har vist liten interesse. Regjeringer på rekke og rad har simpelt hen valgt å overse problemet. Få av generalene og de militærfaglige rådgiverne har hatt mot til å ta det opp. Og knapt noen i de sikkerhetspolitiske utredningsmiljøene, som Bjerga og IFS selv er en del av, har åpnet munnen, før nå, når krigen i Europa raser med full styrke noen «steinkast» unna.

Først lenge etter at krigen er et faktum og etter at Forsvarskommisjon 2021 i mai omsider offisielt måtte slå fast svart på hvitt at vi har endt opp med et Forsvar som er alt for lite og feil innrettet for å kunne ivareta landets sikkerhet (NOU 2023:14), står den ene etter den andre frem og toer sine hender.

Det minner om 1938 da Stortinget omsider bevilget 50 millioner kroner for å kjøpe kanoner. Da var det imidlertid for sent. Det var ikke lenger noen å få kjøpt. Nå som den gang peker de ansvarlige på hverandre. Ingen av dem peker på seg selv!

Selverkjennelsen, viljen til å ta ansvar og ta belastningen med å adressere problemene som har bygd seg opp gjennom flere år, er dårlig utviklet i forvaltningen som i politikken i Norge. Omfattende ansvarspulverisering vitner om en usunn forvaltningspraksis og en destruktiv organisasjonskultur som sanksjonerer faglig begrunnet kritikk og som belønner servilitet og organisasjonsmessig ’tilpasningsdyktighet’.

Problemene skyves stadig ut i tid eller over på noen andre. Dermed blir det kaos og virkelighetsflukt som råder grunnen. I slike byråkratier er det de sløveste og ikke de skarpeste knivene i skuffen, som legger premissene. Forsvarsplanleggingen blir deretter. Slikt fører til stadig systemsvikt som Helge Ingstad forliset bare er et av flere eksempler på.

Det overordnede politiske ansvaret for dette ligger hos Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H) og forsvarsministre som Kristin Krohn Devold (H) og Espen Barth Eide (Ap), for bare å nevne noen.

Bjerga spør om norsk forsvarsplanlegging skal være toppstyrt av politikerne og av et finansdepartement som vegrer seg mot forpliktende langsiktig budsjettering, eller om det skal være et resultat av en stadig kamp om ressursene mellom forsvarsgrenene i et årvisst nedenfra-og-opp-ritual?

Forsvarsplanleggingen skal selvsagt være begge deler, men den må først og fremst være drevet av landets langsiktige sikkerhetspolitiske behov. En forsvarsplanlegging som er styrt av en budsjettramme som er gitt på forhånd av embetsverket i Finansdepartementet, slik tilfellet har vært de siste tre ti-årene, blir fullstendig feil. Det blir som å spenne kjerra foran hesten.

Forsvaret har i en årrekke vært plaget med svake forsvarsministre og et forsvar som har vært nedprioritert av politikerne. De har hatt lite interesse for og begrenset kunnskap om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det har gitt fritt spillerom for økonomene i Finansdepartementet, som på sin side og naturlig nok har liten eller ingen kompetanse for å mene noe om hvor mye forsvar eller hva slags forsvar Norge trenger.

Det er politikernes overordnede oppgave å prioritere mellom sikkerhet og andre samfunnsoppgaver. Det kan ikke overlates til embetsverket i Finansdepartementet. På samme måte som det er politikerne og ikke generalene som skal ha den overordnede kontrollen med statens voldsmonopol. Derfor må forsvarsplanlegging, som også dreier seg om å prioritere knappe ressurser på tvers av ulike forsvarsgrener, være toppstyrt. Men det forutsetter selvsagt kompetente, sterke og styringsdyktige politikere.

De operative løsningene mht. valg av kapasiteter, struktur og forsvarets innretning må imidlertid bygges opp nedenfra der fagkompetansen sitter. De militærfaglige rådgiverne og de sikkerhetspolitiske fagmiljøene skal med bakgrunn i deres fagkunnskap og i de overordnede mål og oppgaver Stortinget gir Forsvaret, ideelt sett uhildet kunne gi sine råd mht. hva slags forsvar vi har behov for mht. både volum og innretning.

Her er det viktig at generalene har albuerom, mot og faglig integritet til å påpeke eventuelle avvik mellom mål og midler. Embetseden og offiserenes lojalitet til politisk ledelse må være total, men det betyr ikke at de militærfaglige rådgiverne ikke skal kunne si i fra om militærfaglige spørsmål som går på tvers av politikernes ønske om å bruke pengene til andre ting. Det kan ikke være slik som en tidligere forsvarssjef uttrykte det at «ethvert forsvar som politikerne måtte ønske er stort nok».

Noen forsvar er selvsagt rett og slett for små, slik det forsvaret vi har endt opp med i dag. Da må de sikkerhetspolitiske fagmiljøene og de militærfaglige rådgiverne ha mot nok til å si i fra, i forkant og ikke i etterkant slik vi nå ser tendenser til. Det er for sent å forsikre huset når det allerede brenner.

Her har integrert forsvarsledelse, som ble innført i 2003, spilt fullstendig fallitt. Politikere og et embetsverk med liten eller ingen sikkerhetspolitisk eller militær kompetanse, har overstyrt de militærfaglige rådgiverne som på vegne av sine respektive forsvarsgrener har vært overlatt til å sloss seg i mellom om smulene som er blitt til overs. Det har ført til en kaotisk og dysfunksjonell planlegging.

De sikkerhetspolitiske fagmiljøene har ikke bidratt mye til å bøte på dette. Deres oppgave er å beskrive den sikkerhetspolitiske utviklingen, utviklingen i trusselbildet og forholdet mellom stormaktene i det internasjonale statssystem så realistisk som mulig.

Sannheten er imidlertid den at de sikkerhetspolitiske fagmiljøene, som IFS er en del av sammen med UD, NUPI og IFF, lenge har vært ‘fullstendig på bærtur’ i beskrivelsen av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Det vegrer de seg nå for å innrømme.

De mente å vite at ‘historien var død’ etter Sovjetunionens kollaps og at en eksistensiell krig i Europa ikke lenger var mulig. De mente at Norge ikke lenger var strategisk viktig og at Russland var på vei til stabilt demokrati. Dermed ble politikerne gitt et akademisk ferniss for å spare penger og avvikle det nasjonale invasjonsforsvaret.

Det gikk bra lenge. Lenge var lykken bedre enn forstanden. Nå har historien selv omsider innhentet naive sikkerhetspolitiske fagmiljø og uansvarlige politikere. Vi står imidlertid ribbet tilbake uten et adekvat forsvar til å ivareta landets sikkerhet. Det tar opp til 20 år å bygge opp et nytt.

Erkjennelsen av at det i krig som i fred er real- og maktpolitikken som styrer forholdet mellom stormaktene, har vært fullstendig fraværende. Forståelsen av at Norge med vår beliggenhet i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss stadig vil være objekt for stormaktenes interesser har vært borte i flere ti-år frem til i det siste.

Norge ligger der det ligger, som en buffer mellom stormaktene. Den historiske erfaringen om at geopolitikken ikke tar noe ‘strategisk friminutt’ selv om verdenssituasjon i perioder kan være preget av lavspenning, har vært fullstendig neglisjert i disse miljøene inntil for få år tilbake, og i enkelte kretser helt frem til Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022.

Det er de sikkerhetspolitiske fagmiljøenes oppgave å forklare politikerne at mens sikkerhetsbildet kan endres i løpet av måneder eller uker og noen ganger i løpet av dager, er forsvarsstrukturer trege strukturer som det tar årtier å bygge opp. Det avstedkommer noen grunnleggende erkjennelser.

For det første, at forsvarsbudsjettet må være styrt av landets langsiktige sikkerhetspolitiske behov og ikke ut i fra et på forhånd gitt beløp i det årlige statsbudsjettet. Det kan ta over 10 år å anskaffe og få på plass et komplisert våpensystem. Det tar minst 20 år å få på plass en erfaren bataljons- eller skipssjef.

Forsvarsbudsjettet kan ikke overlates til økonomene i finansdepartementet eller stadig til neste regjering. Den må ha et forpliktende og overordnet strategisk 20-års perspektiv med periodiske korreksjoner og revisjoner ettersom utviklingen i våre omgivelser stadig endrer seg.

For det andre, innebærer det at forsvaret må være generisk innrettet. Forsvaret må kunne forsvare hele landet med ulike våpentyper og med alle tilgjengelige midler. Bare spåkoner kan se 20 år frem i tid. Selv om vi kjenner dagens trusselbilde, vet vi lite om hvordan det vil se ut om to, fem eller ti år. Å innrette forsvaret på bakgrunn av forrige krig eller dagens aktuelle trusselbilde blir som å kjøre bil ved å se i bakspeilet.

For det tredje, er det dessuten slik at det er det uventede og usannsynlige som styrer militær strategi. Om vi tror og innretter oss på at russerne kommer inn over Grense Jakobselv for å sikre Bastionforsvaret omkring Kola-halvøya, kommer de i stedet kanskje til Oslo først for å avsette regjeringen, oppløse Stortinget og be integrert forsvarsledelse i Forsvarsdepartementet gå hjem og legge seg. Eller kanskje er det ikke russerne som kommer, men noen andre som krenker vår suverenitet. Forsvaret må derfor være innrettet på å forsvare hele landet, ikke bare Midt-Norge der allierte forsyninger planlegges bragt i land og slik det lenge har vært lagt opp til.

For det fjerde, må forsvaret være både toppstyrt og det må bygges opp nedenfra og opp av de som besitter den militærfaglige kompetansen. Men det må være styrt av ansvarlige politikere med kunnskap og klokhet som har militærfaglige og sikkerhetspolitiske rådgivere i en organisasjonskultur som promoterer faglig integritet fremfor servilitet og karrieremessig opportunisme.

Det som er skrevet over er ikke annet enn sundt bondevett. Trenger verken striper eller professortitler for å skjønne dette. Sammen med nå avdøde generalmajor Torkel Hovland, en pensjonert, men fortsatt særdeles oppegående flaggkommandør samt en håndfull offiserer som fikk sparken eller sine karrierer ødelagt for å si sin mening og hvis navn ikke skal nevnes her, har vi talt Roma midt i mot og advart mot denne utviklingen i snart tjue år.

Den uavhengige Forsvarskommisjonen av 2021 som leverte sin rapport for snaut en måned siden, har innsett realitetene og nå, langt på overtid, kommet frem til samme konklusjoner. Det er en trøst, men lite tilfredsstillende å få rett 20 år for sent etter at store mengder fullt brukelige våpen, ammunisjon og materiell og baser er sanert og verdifull kompetanse gått tapt. Og med det som i praksis ble en avvikling av den allmenne verneplikten er også forsvarsviljen i befolkningen sterkt svekket. Det vil ta lang tid og koste enormt å bygge dette opp igjen.

Det kan allerede være for sent, slik det var i 1938 da Stortinget ville kjøpe kanoner. Det viktige nå er at det tas grep, at det ryddes opp i en kaotisk og destruktiv forsvarsplanlegging. Det må tas et oppgjør med de naive sikkerhetspolitiske utredningsmiljøene som har vært behendig naive for ansvarsløse politikere som vil bruke pengene til andre mer velgervennlige formål, men som i realiteten har bidratt til å undergrave forutsetningene for en fornuftig forsvarspolitikk.

Forsvars- og sikkerhetspolitikken er, som Bjerga skriver, ‘high politics’. Det er statens viktigste oppgave å ivareta landets og befolkningens sikkerhet. Den oppgaven er for viktig til å overlates til økonomene i Finansdepartementet, byråkratene i Forsvarsdepartementet og statsviterne i IFS.

Nå når krigen raser utenfor vår egen stuedør med full styrke, er det viktige at Forsvarskommisjonens anbefalinger blir fulgt opp, og det uten opphold. Det er på høy tid at alvoret synker inn. Vi kan ikke lenger leve med en forsvarsplanlegging konstant på etterskudd. Krigen kan også komme hit!

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

(Artikkelen sto i Nordlys 19.6.23)

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!