Svarte amerikanere vendte på tragisk vis sitt fokus fra rettigheter og lover til identitetspolitikk og offermentalitet. Men har ikke svarte amerikanere fått denne erstatningen for slaveriet som så mange maser om? Og har det egentlig hjulpet?

Dette spørsmålet stiller Shelby Steele i en kommentar i Wall Street Journal. Steele er, for ordens skyld, også en svart amerikaner. I tillegg er han forfatter, kommentator, og tilknyttet Stanford University’s Hoover Institution. I 2004 ble han tildelt National Medal of the Humanities. Hans bok Shame: How America’s Past Sins Have Polarized Our Country er vel verdt å lese.

Steele undervurderer ikke grusomhetene slaveriet førte til, og skriver følgende:

If simple logic were the only measure of truth in matters of race, reparations for black Americans would make perfect sense.

Men siden 60-tallet har utallige milliarder av dollar blitt pøst over svarte amerikanere, med programmer og politikk som hadde som uttalt mål om å forbedre situasjonen til denne folkegruppen. Sttele nevner Civil Rights Act fra 1964 som starten på en pågående form for erstatning.

Dette ble fulgt opp av Lyndon B. Johnson program Great Society and War on Poverty. Disse to programmene er eksempler på massiv bruk av sosial ingeniørkunst for å bedre levestandarden til de sårbare mørkhudede amerikanerne.

Then there was school busing for integration, free public housing, racial preferences in college admissions, affirmative action in employment, increasingly generous welfare payments and so on.

Steele kunne muligens ha nevnt finanskrisen, som blant annet ble utløst ved at myndighetene gjorde det enklere for svarte amerikanere å få lån til å kjøpe sin egen bolig, uavhengig av om de hadde inntekt nok til å behandle lånene de ble tildelt.

Men han går direkte til dagens woke-virkelighet, og peker på alle tiltak som innføres av alle mulige institusjoner for å oppnå equity – altså utfallslikhet, samt en rekke andre woke-ord våre lesere vil kjenne igjen.

More recently, in American institutions of every kind, there has emerged a new woke language of big-hat-no-cattle words like “equity,” “inclusion,” “intersectionality,” “triggers,” “affinity spaces,” “allies” and of course the all-purpose “diversity,” today both a mandate and a brand.

USA har i 60 år drevet med erstatning i ulike former, som avlat for historiske synder. Det har gått så langt at selv California, som aldri praktiserte slaveri, vil gi massive summer de absolutt ikke har til millioner av folk som aldri har vært slaver. Kun basert på hudfarge.

Foreslår å gi svarte i California 350.000 dollar hver i erstatning

Disse enorme sosiale programmene har vært totalt mislykkes, mye på grunn av at familien i stor grad er oppløst blant svarte amerikanere, akkurat som de postmoderne profetene ønsket.

I tillegg synker utdanningsnivået, og kriminaliteten eksploderer. Rusmisbruket har eksplodert og alle negative trender blir forsterket når opp mot 70 prosent av svarte barn vokser opp med en alenemor.

The reparational model of reform, in which governments and institutions try to uplift the formerly oppressed, has failed.

Programmer som The Great Society var dypt uoppriktig, mener Steele. Det handlet ikke om å forbedre livene til svarte, men var et forsøk fra hvite amerikanere å straffe seg selv for tidligere generasjoners synder.

It was a collection of reparational reforms meant to show an America finally delivered from the tarnish of its long indulgence in racism.

I bunn og grunn var disse programmene ren dydsposering, et forsøk på å oppnå tilgivelse for forfedrenes synder. Men tilgivelse eksisterer ikke i den postmoderne virkeligheten, selv om arvesynden benyttes uten skrupler.

 It was a collection of reparational reforms meant to show an America finally delivered from the tarnish of its long indulgence in racism.

I praksis ble dette vedtatt av politikere som ikke selv ble rammet av denne straffen. Straffen rammet de foraktelige, som Clinton kalte a basket of deplorables.

I stedet for å gi svarte amerikanere blodpenger burde man heller sørget for at de fullførte skolen, skaffet seg jobb og forsøkte å bygge en familie. Men siden woke-folket hater kjernefamilien og elsker offermentaliteten, så ble dette aldri prioritert.

Dette beskrev Steele allerede i 2007, i boken med den tydelige tittelen White Guilt.

Steele sier det samme som jeg har sagt gjentatte ganger. Da Martin Luther King jr. erklærte at svarte amerikanere endelig var frie, så skapte det ikke jubel, men frykt. For frihet er krevende, frihet betyr også ansvar. Dette er vanskelig for de som har vent seg til at andre (les Staten) løser problemene. Dermed havner man i en permanent underkastelse.

But freedom also had to have been scary. Oppression had conditioned us to suppress our humanity, to settle ourselves into a permanent subjugation. Not the best preparation for a full life in freedom.

Dette ser vi her hjemme i Norge også, hvor velferdsstaten er et angrep på personlig ansvar. I Vest-Agder opplevde jeg som konduktør hvordan det å «nave» gikk i arv fra generasjon til generasjon. Dette er døden for livets utallige muligheter: Kanskje din første jobb ikke gir så høy lønn. Men gjør man en god jobb, så stiger man raskt i gradene.

Som en av få norske motstandere av velferdsstaten mener jeg at velferdsstaten er en selvmordspakt, som burde erstattes av personlig ansvar, frihet og et velferdssamfunn hvor mindre grupper tar vare på hverandre uten at 80 prosent av midlene forsvinner inn i en sterkt overvektig stat. Dette vil etter min mening gi bedre velferd, mer frihet, mindre lidelse.

I stedet har våre politikere valgt å gjøre velferdsstaten internasjonal, via bistand og masseinnvandring. Slik forfaller en nasjon. Slik erstattes framskritt og samhold med splittelse og økonomisk ruin.

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

Da jeg startet min første jobb etter studiene økte min lønn med 50 prosent på tre måneder, og over 90 prosent på to år. Dette var uten bonuser, som kom i tillegg. Årsaken var enkel: Hardt arbeid og viljen til å lære. Det er ikke noe å skryte av, slik har våre forfedre holdt på i hundrevis av år. Men denne tankegangen nærmer seg slutten. Alle snakker om rettigheter, ingen fokuserer på plikter.

Steele mener at frykten for friheten var ødeleggende for svarte amerikanere, og derfor tok de katastrofale valg.

To accommodate, we shifted the overriding focus of racial protest in America from rights and laws to identity.

Identitetspolitikk, offermentalitet og woke ble løsningen, Black Lives Matter og kritisk raseteori er endestasjonen for håpet om en bedre fremtid.

Derfor kan erstatning for tidligere undertrykkelse aldri bli noe annet enn en drøm om privilegier, avslutter Steele.

The obvious problem with this is that it baits us into a life of chasing down privileges like affirmative action. In broader America, this only makes us sufferers for want of privileges. Reparation can never be more than a dream of privilege.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!