Fra Burbo Bank Offshore Wind Farm på vestkysten av Storbritannia. Foto: Steve Fareham / cc by-sa 2.0 / Wikimedia Commons.

Det er ikke bare norske myndigheter som er på havvind-kjøret. Havvind-pusherne har gått løs på alle vestlige regjeringer, og manipulerer dem til å kjøpe endeløst av sine produkter med falske tall og løfter, og sikkert litt «kickback» som premie for å være lojale kunder og PR-agenter. Resultatet er at Støre og Solberg vil satse stort på å ødelegge kysten og kraftforsyningen med havvind under motteot «mer av alt, raskere» – for panikk og hastverk er som kjent verdens beste måte å styre et land på. Og siden hverken media eller myndigheter vil se kritisk på tallmaterialet bak havvind, får jeg gjøre det.

Storbritannia er «verdensmester» i offshore vind og har bygget ut hele 15 gigawatt kapasitet. Nå vil Biden konkurrere gjennom sin eksplosive grønne subsidiefest «inflation reduction act»: USA skal 700-doble kapasiteten havvind til 30 gigawatt innen 2030, til tross for at landet har god kjennskap til vindkraftbobler. Og Støre skal ikke være noe dårligere på å overføre skattepenger til private næringsaktører. Dette er gode nyheter for vindkraftindustrien, men veldig dårlig nytt for befolkningen. Tallene fra England er nemlig alarmerende.

Storsatsing på havvind uten positive resultater

Storbritannias strømpriser er nå de høyeste siden registreringene startet i 1920 og blant de høyeste i Europa. Omtrent halvparten av strømmen kommer fra gasskraftverk, og gassprisen har nesten femdoblet seg, til £90 per megawatt-time, fordi Putin er en drittsekk. Men en annen faktor som bidrar til priseksplosjonen, er offshore vindkraft. Det vil imidlertid ingen medier eller myndigheter innrømme, og ingen vil snakke om tallene bak.

Havvindparkene Hornsea Two og Moray East ble ferdigstilt i 2022 med kapitalkostnader på 2,77 milliarder pund per GW og 2,75 milliarder pund/GW, som er mer enn fire ganger kostnadene for gasskraftverk. Estimater av vedlikeholdskostnader er på hele 200 millioner pund per GW installert per år, og det virkelige tallet kan være mye høyere. Dermed havner kostnader for offshore vindproduksjon på £170/MWh, altså dyrere enn strøm skapt med ekstreme gasspriser. Da er det også uforståelig at politikere hevder at «det grønne skiftet» skal gi en overflod av ren, grønn og billig strøm.

Tekniske problemer som ingen grønne snøfnugg forstår

Selv om reklamen sier at en vindpark til havs «kan gi strøm til 100.000 boliger», er ikke dét sant: Vindkraftverk kan ikke levere strøm til noen boliger, for da blir det mørkt hver gang det er vindstille eller storm. Ingen boliger eller bedrifter kan overleve på vindkraft. En av årsakene er «kapasitetsfaktor», noe politikere og media alltid overser. Kapasitetsfaktor er et nøkkeltall som angir hvor stor del av kraftverkets teoretiske produksjonspotensial som i praksis blir utnyttet over tid.

I 2022 opererte Storbritannias vindparker med en kapasitetsfaktor på 33 prosent. I 2021 var det offisielle tallet 29 prosent. Ifølge Ethringstons bok «The Wind Farm Scam» er den på 26,4 prosent. Uansett innbærer dette en katastrofalt lav effektivitet for kostbare produksjonsmidler. Målet med industrimaskiner er nemlig å utnytte dem så nær 100 prosent som mulig, enten det er gravemaskiner, kullkraftverk eller passasjerfly.

Hele kongstanken bak den grønne «energiomstillingen» er imidlertid å bytte ut våre velfungerende 100-prosent gass og kullkraftverk, med 30-prosent vindkraftverk, og alle med en kalkulator skjønner at det må skape en massiv energimangel. Og jo flere vindkraftverk man bygger, og jo flere gass-, atom- og kullkraftverk man legger ned, desto verre blir energimangelen. Det er dét som har rammet Tyskland – som i desperasjon over den økende energimangelen 30.000 vindmøller skapte, gjorde seg avhengig av russisk gass. Fortsatt skal dette problemet løses med enda flere vindmøller. Det grønne skiftet skal skal tvinges til å fungere, men det har aldri vært matematisk, teknisk eller økonomisk mulig. De prøver å få en gris til å fly.

Tekniske problemer øker raskt

Bransjen legger ikke skjul på at vindturbiner ikke kan levere energi når det er nødvendig, og ytelsen endres raskt. Det de legger skjul på, er de enorme kostnadene. Svikt og variasjon i energiproduksjon må avbøtes, og brukerne må betale for disse kostnadene på toppen av prisen på elektrisiteten. I 2021 nådde de årlige nettbalanserings-kostnadene 4,19 milliarder pund, og det stiger fort. I 1995 var denne balansekostnaden på bare 250 millioner pund i året.

En stor andel av disse nye kostnadene er styring av restriksjoner: Når en vindpark produserer elektrisitet ingen trenger, tjener den penger ved ikke å putte strøm inn i nettet. I tillegg kommer kolossale kostnader for å utvide strømnettet: Vindturbiner kan ikke legges nær strømforbrukerne som andre kraftverk. De må ligge langt av lei hvor det blåser mer. Bare i England anslår National Grid en kostnad på 46 milliarder pund for å utvide nettet, som tilsvarer 1533 pund per husholdning frem til 2030 – for å løse en selvpåført floke som blir verre jo nærmere løsningen man kommer.

Det neste er strømnettets treghet, som er så teknisk komplisert at jeg ikke skal kjede folk med det, men det har med motstanden mot frekvensforstyrrelser å gjøre. Vindkraftkraftverk tilfører dessverre ingen treghet til nettet, og når andelen fornybar energi øker, faller systemtregheten. Derfor er Tyskland stadig nærmere en totalkollaps i strømforsyningen.

I 1995 krevde problemet med nettfrekvensstabilitet at skikkelige kraftverk kunne endre effekt med en hastighet på 0,13 GW per sekund. Med så mye ustabil vindkraft vindkraft er dette tallet nesten tidoblet til 1,15 GW per sekund. Gasskraftverk har svært rask respons, og de åpner dessverre for muligheten til å innføre stadig mer «fornybar» energi til nettet (som om tungindustriproduktet vindturbiner har noe med «fornybart» å gjøre). Problemet er at også dette genererer store kostnader til strømkundene: Mellom £30 og £50 per MWh.

Katastrofal økonomi

Alt dette drar den sanne kostnaden for havvind opp til mellom £200/MWh og £220/MWh, eller kr 2,20–3,50 for kilowatten. Men husk: Da er altså ikke kostnadene for lagrings-infrastruktur gjennom batterier og hydrogen, samt riving og konstant fornyelse, medregnet. Og fortatt vil man måtte ha ekte kraftverk som «backup», så prisen for å opprettholde to komplette energisystemer kommer i tillegg. Her er vi på «tenk på et tall», så mine beregninger ligger på 3 kr/kWh for landvind, 6 kr/kWh for havvind og 9 kr/kWh for flytende havvind, når all kamuflasje er tatt vekk og alt er regnet inn. Please prove me wrong?

Likevel fortsetter utfasingen av kullkraftverk og gasskraftverk raskere enn planlagt som om «det grønne skiftet» fungerer, samtidig som britiske husholdninger skal vekk fra gass og over på elektrisitet, og det massivt økte strømbehovet skal dekkes ved å bygge bygge 60 GW havvind innen 2030 til en kostnad av 122 milliarder pund, samt 70 GW solkraft innen 2035 til 30 milliarder pund.

Dette er rent økonomisk og teknologisk vanvidd, og et ødeleggende samfunnseksperiment: Det finnes ingen teknisk løsning for å lagre elektrisitet i så stor skala som nødvendig, og massive frekvensnettkollapser vil være uunngåelig. Ingen strømnett i verden er i stand til å takle de enorme problemene som slik panikkdrevet «omstilling» skaper, og ingen økonomi vil være i stand til å overleve kostnadene.

Programmet for utvidelse av vind- og solenergiproduksjon i England er beregnet til 232 milliarder pund – mer enn 8000 pund per husholdning innen 2030. Og her kommer det verste: De tallene inkluderer ikke budsjettsprekkene og kostnadene til den enorme private «energilagringsindustrien» som også vil tvinge seg frem: Batterier, hydrogen eller ammoniakk er ikke bare kostbart og energikrevende, det er også svært, svært farlig og vil kreve astronomiske kostnader for infrastruktur og sikkerhet. Varmepumper og overgang til elektriske kjøretøy kan løfte de totale kostnadene over 1 billion pund, i et land som allerede sliter med fattigdom.

En konkurranse i selvdestruksjon

Likevel skal altså både USA og Norge konkurrere i å bli «best» på dette, fordi private interesser vil tjene billioner på det. Og derfor har de private energiaktørene sørget for at myndighetene har fjernet alle risikovurderinger og kostnadsberegninger fra offentlige papirer, og absolutt ingen debatt om slike tema tillates å bryte ut i noe medium, noe sted. Ingen grønne yrkespolitikere vil uansett stille opp i en slik debatt frivillig, for riktignok er de dumme og inkompetente, men de forstår sitt eget beste.

Her er planen: Først skal det gjennomføres. Så skal kostnadene ramme deg. Så skal det vise seg at «grønt skifte» ikke fungerer. Og så skal de samme grønne yrkespolitikerne komme og redde deg og økonomien din. Og da har kompisene deres i privat næringssvindel for lengst tatt med seg pengesekken til et skatteparadis – og lever livet akkurat som skurkene bak finansskandalen i 2008, bare større.

Mye større.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok eller som e-bok!