Når vi tar munnen full med ordet demokrati, vet vi godt at demokratiet lekker som en sil, at det er et desperat ufullkomment system, og fra enkelte synsvinkler løgnaktig. Det er to ting, sier Tocqueville, som demokratiet bygger på. Ideen om likhet og ideen om frihet. Men menneskene elsker likheten langt høyere enn friheten, og friheten bryr de seg ofte ikke om i det hele tatt. Den koster for mange anstrengelser, for mye disiplin, og er det kanskje ikke sant at man kan være like selv om man er slaver? Som om det ikke var nok, forstår de ikke ideen om likhet. Eller de later som om de ikke forstår den. For med likhet mener demokratiet juridisk likhet, likheten som kommer fra det hellige prinsippet «Loven er lik for alle». Ikke mental og moralsk likhet, eller lik verdi og fortjeneste. Ikke likhet i fortjeneste mellom en intelligent person og en dum, eller likhet i verdi mellom en ærlig person og en uærlig. Den slags likhet eksisterer ikke. (…) Problemet er at demokratiet hjelper de ignorante og de innbilske med å fornekte denne sannheten, dette åpenbare. Det hjelper dem med stemmeretten, som telles men ikke veies, som setter kvantiteten over kvaliteten. Det hjelper dem med retorikken og demagogien og populismen. Resultatet er at en hvilken som helst kløne eller en hvilken som helst inkompetent gjøk kan stille til valg og bli valgt. Gjerne med et skred av stemmer. Og siden mange mennesker hverken er Leonardo da Vinci eller den hellige Frans av Assisi, er det ofte de klønete og inkompetente som representerer velgerne. For hvem andre enn dem er hovedansvarlige for katastrofen vi er vitne til? (…) Det viser at demokratiets grenser er våre grenser. At dets løgner er våre løgner.

Fra «Oriana Fallaci intervjuer seg selv – Apokalypsen».