Et gresk kystvaktfartøy ligger ved havnen i Kalamata den 15. juni 2023. Foto: Thanassis Stavrakis / AP / NTB.

En detalj fra det forferdelige forliset av migrantbåten utenfor kysten av Hellas forteller mye om hva slags risikovilje som finnes hos migrantene som forsøker å ta seg sjøveien til Europa:

Som Die Welt og Corriere della Sera forteller: Migranter ombord hadde før den grusomme ulykken avvist flere tilbud om hjelp både fra passerende fartøy og den greske kystvakten fordi de ville til Italia.

Det er ikke så rart at migranter foretrekker Italia som destinasjon fremfor Hellas. For ferden videre til de landene lenger nord i Europa som tilbyr migranter størst velferd, er mye mer komplisert fra Hellas enn fra Italia.

Men for å unngå denne ekstra komplikasjonen satset de altså livet for sin foretrukne destinasjon – og fryktelig mange av dem tapte.

Det er tvilsomt om europeere flest har tatt innover seg hva slags ekstrem risikovilje som utvises fra migranter som vil til Europa.

I Betraktninger over revolusjonen i Europa skriver Christopher Caldwell om afrikanske migranter som i 2005 la ut på livsfarlige reiser fra det afrikanske kontinentet i retning Kanariøyene i lange og krumme vestafrikanske båter kalt lothios. Mottoet deres var «Barcelona eller døden».

Hva betyr egentlig «Barcelona eller døden»? Betyr det «hjelp meg, jeg er i ytterste nød»? Eller betyr det «om du forsøker å stanse meg, skjer det på ditt eget ansvar»? Den spanske regjeringen hadde tydeligvis ikke den fjerneste anelse.

Europeerne i sin alminnelighet kunne ikke finne ut av om disse innvandrerne var desperate og uansvarlige personer, flittige arbeidsfolk eller skruppelløse invasjonsstyrker, og de hadde ikke fantasi nok til å erkjenne at de kunne være alt dette på én gang, eller ingen av delene.

Det europeerne trengte under disse omstendighetene, var etiske regler som kunne gi klarhet i hva de skyldte disse menneskene. Disse reglene finnes ikke.

En vag oppfatning om at Europa trenger arbeidskraft, eksisterer side om side med en manglende nysgjerrighet på om innvandrerne virkelig kommer for å jobbe. En like vag oppfatning om at innvandrerne må tas hånd om som flyktninger, får det til å se uhøflig ut å bekymre seg for kostnadene ved å ta ansvar for verdens fattige.

Det å legge ut velkommenmatten for alle disse menneskene, ville være galskap. Det å avvise dem, ville være rasistisk. Ute av stand til å mønstre nok vilje til å bestemme seg for enten en hjertelig velkomst eller et målbevisst selvforsvar, håper de at resten av verden forveksler deres lamslåtthet med gjestfrihet.

Det er mer enn ti år siden Caldwell skrev dette, mens europeernes tanker ikke er blitt noe mindre forvirrede i mellomtiden. Noen få år senere gjennomførte Angela Merkel den galskapen det var å legge ut velkommenmatten for alle.

Nå spiller det stadig mindre rolle hva risikoaverse europeerne selv egentlig tenker om sine nye risikovillige naboer. De er uansett mest passive tilskuere til et drama som forandrer deres egne hjemlands demografiske sammensetning til det ugjenkjennelige. Energiske diasporaer setter etterhvert sin egen dagsorden uavhengig av hva den opprinnelige befolkningen måtte tenke.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.