En rekke aviser skriver at 2023 blir et rekordår for solceller på privatboliger. Det er så langt iår installert omtrent like mange solcelleanlegg pr. måned som i hele 2018. Antall boligeiere som installerer solceller på taket er seksdoblet på seks år.
Gode nyheter med et men
I 2018 ga Enova støtte til 837 privatpersoner som installerte solcelleanlegg. I 2022 økte tallet til 5291 og den rekorden ryker iår hvor det så langt er blitt installert i gjennomsnitt 795 nye anlegg på private tak.
Dette er i og for seg gode nyheter og vi ser folk prise den positive utviklingen på sosiale medier. Men også her er det et men. Det er med disse panelene som med vindmøller, de er ikke evigvarende og de har et miljøavtrykk.
Kortsiktig evighetsperspektiv
De produseres i Kina og kineserne bruker ikke mere silisium enn nødvendig. De vet at for folk flest er et tyveårsperspektiv jevngodt med evigheten, derfor produserer de paneler med så lite silisium at de er ubrukelige efter rundt tyve, maks femogtyve år. Hadde de øket tykkelsen på silisiumet kunne panelene fint vart seksti eller åtti år, men da hadde de ikke tjent like gode penger i Midtens rike.
En digresjon, også klimaalarmister vet at perspektivet må være kort for riktig å skremme, men det slår tilbake, vi har seks dager på oss ifølge vår alles Greta:
The world ends in 9 days, people! 🤡 pic.twitter.com/LiJmeoEt2T
— Rebecca Mistereggen (@RMistereggen) June 12, 2023
At det å skifte ut panelene efter tyve år er arbeidskrevende og koster mange penger, er det minste av problemene som overlates til dem som bor når den tid kommer.
Document har flere ganger skrevet om avfallsproblemene knyttet til utrangerte solpaneler, hvordan de illustrerer at dårlig gjennomtenkte miljøtiltak skaper nye og uforutsette miljøtrusler på ikke altfor lang sikt.
California
I California havner ni av ti utbrente solcellepaneler på deponier. Panelene er full av tungmetaller med dragning mot grunnvannet.
Materialene som gjenvinnes i hvert panel verdt to til fire dollar mens prosessen å ta dem ut koster tyve til tredve dollar. Å sende panelet til et deponi koster en til to dollar. Det er ingen sporing av hvor de havner – så resultatet gir seg selv.
I tillegg har California så strenge miljøregler at resirkulering av giftige materialer ikke kan foregå i egen stat uten ytterligere å øke kostnadene. Entusiastiske bevilgninger til fase to, resirkulerings- og oppryddingsfasen, er det ingen som går til valg på.
Kina
I Kina er utrangeringsraten for solcellepaneler nådd såvidt høye nivåer at resirkulering er blitt et presserende problem.
Innen 2030 er Kinas avfall fra solcellepaneler spådd å nå rundt 1,4 millioner tonn og det vil stige til 20 millioner tonn i 2040, et tiår før tidligere prognoser som pekte på masseutrangering på det nivå først i 2050.
Kinas produksjon av solcellepaneler står for mer enn 70 prosent av verdens produksjon. Når disse kasseres vil nedgravning, forbrenning og naturlig nedbrytning uunngåelig ødelegge miljøet, ifølge Liu Limin, visesekretær i Kinas ECOPV Alliance.
Panelene inneholder giftige tungmetaller som bly, selen og kadmium som over tid finner veien ut i grunnvannet.
Panelene tåler ikke sol
Britene har skattlagt folk for å kunne subsidiere solcellepaneler til de som bor under tak. Men nu fyrer de opp de gode, gamle kullkraftverkene på grunn av at det er for varmt i England (sic!) til at panelene skal jobbe effektivt. Samtidig diskuteres det å høste energi under Saharas varme sol hvor kapasiteten sies å være tusen ganger Europas energibehov.
Kjøp «Et varslet energisjokk»!
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og/eller som e-bok.