Biden-regimet ønsker å tine opp forholdet til Kina. Metoden de bruker har vi sett før, og den har vist seg totalt mislykket. Det virker som om Biden-regimet opptrer som rene zombier, ute av stand til å lære av erfaringer. Men Kina gjør akkurat som de vil, og lar seg ikke påvirke av dialog.

Dette skriver Mike Gallagher i Wall Street Journal. Gallager representerer Republikanerne i Representantenes hus, og leder House Select Committee som tar for seg strategisk konkurranse mellom USA og Kina.

Det mangler ikke på kreativt språk fra Biden-gjengen.

The State Department wants to “move beyond” what Mr. Biden now calls the “silly balloon” and get “back to Bali”.

I Bali hadde Biden angivelig noe som lignet på en kort bryllupsreise med Xi Yinping på slutten av fjoråret. Finansminister Janet Yellen antyder at USA ikke trenger å bekymre oseg for sin økonomiske avhengighet av Kina, siden kostnadene ved frakobling ville vise seg å være «katastrofe».

Men dette har vi hørt tidligere, i minst tretti år. Kun Donald Trump var villig til å utfordre Kina økonomisk, med en viss suksess.

I over tre tiår har Washington økt sitt økonomiske engasjement med Kina, basert på troen om at økonomisk vekst kunne skape demokrati i Kina. Men den økonomiske veksten har bare gjort Xi Jinping og kommunistpartiet CCP sterkere enn noen sinne.

Det dreier seg ikke bare om økonomisk samspill. For nesten ti år siden forsøkte Obama å forhindre at Kina militariserte de nykonstruerte øyene i Sør-Kina-havet, og i 2015 inngikk han en cyber-avtale med Beijing, som en naiv Obama trodde ville bremse ned CCPs cyber-krig mot amerikanske selskaper. Begge forsøkene mislyktes.

Da det ble kjent hvordan CCP holdt covid-19-utbruddet skjult i 2020, virket det som at ønsketenkningen i Washington beveget seg mot slutten.

Yet like a zombie in a horror movie, the strategy of unfettered engagement has come back from the dead.

Hvorfor forsøker Det hvite hus nok en gang en strategi som har vist seg mislykket så mange ganger?

Det skader ikke å snakke sammen, argumenterer tilhengerne av zombie-strategien. De sier også at mangel på kommunikasjon kan føre til en uønsket krig. Men dialog hjelper lite når den ene parten bare gjør akkurat som den vil. Biden-regimet ignorerer tre geopolitiske realiteter, skriver Gallagher.

The first is that the siren song of engagement invariably leads to appeasement in the face of foreign aggression.

I sin strategi om samarbeid med CCP velder Washington å tone ned satsningen på forsvaret, av frykt for å provosere Beijing. Samtidig dropper de å blokkere for eksportlisenser til selskaper som Huawei. Det er heller ingen sanksjoner rettet mot lederne av konsentrasjonsleirene som fylles opp av uighurer.

USA frykter hvordan Beijing vil reagere, og derfor gjør de seg svakere.

Each day that goes by without these measures, we grow weaker and communist China grows stronger.

I tillegg preges Biden-regimet av et paradoks når det gjelder provokasjoner. Man toer sine hender for å ikke provosere et illegitimt marxist-leninistisk diktatur, og Beijing utnytter den amerikanske svakheten ved å la seg provosere av den minste ting for å legge press på motstanderen.

Vi opplevde det samme her hjemme, da CCP reagerte kraftig på grunn av at Nobelkomitéen ga fredsprisen til den kinesiske opposisjonelle menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo i 2010. Det dårlige forholdet til Kina vedvarte helt til Solberg-regjeringen krøp ynkelig til korset og bøyde seg for Beijing.

Det tredje geopolitiske problemet er at metodene til Washington ikke virker, og har vist dette gjentatte ganger i over tre tiår. Da nærmer det seg ren galskap å forsøke på nytt, gang på gang med den samme håpløse strategien.

Mens Biden smisker med Kina, raider kineserne kontorene til amerikanske selskaper, oppretter kinesiske politistasjoner i USA, bedriver økonomisk krigføring mot amerikanske selskaper og sender spionballonger over amerikansk territorium.

Amerikanerne bare fortsetter sin zombie-strategi.

Last month, the administration floated the idea of lifting sanctions on Defense Minister Li Shangfu to restore high-level military-to-military conversation. The party’s response? A resounding no thank you.

Samtidig etablerer Kina en spionbase på Cuba, mens Washington mest frykter å irritere eller fornærme Beijing. CCP fortsetter jevnt og trutt sin strategi, som hele tiden er å styrke sin strategiske og geopolitiske posisjon.

Samtidig som Kina forsøker å dominere både teknologi og økonomi, så er trusselen mot Taiwan åpenbar.

Dette er fellen man går i gjennom dette zombie-engasjementet. USA satser hele tiden på å forbedre forholdet til Beijing, i stedet for å kreve at Beijing justerer sin ondartede oppførsel.

Den alternative strategien er ikke åpen krig, men å forberede seg på krig i stedet for å kapitulere. Nok en gang gjelder det eldgamle uttrykket: Si vis pacem, para bellum. Hvis du ønsker fred, vær forberedt på krig.

Gallagher mener USA må innføre mye strengere kontroll på Kinas eksport av høyteknologi, og være villige til å ta i bruk sanksjoner mot selskaper og offisielle personer som på grovt vis bryter menneskerettighetene.

Så må man stanse flommen av kapital og arbeidsplasser fra USA til Kinas teknologiske og militærindustrielle produksjon.

USA må avslutte sin zombie-strategi og opptre fast, selvsikker og resolutt i møte med det kommunistiske Kinas økende trussel.

Skal dette bli mulig, må man bytte ut Biden-regimet med noe langt sterkere. Men dette skjer ikke før tidligst i januar 2025.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!