Det er 18 år siden siste Colditz-drama på britisk TV, noe som tilsynelatende betyr at de trenger en ny serie. Og nå ser det ut til at dramaet må gjenspeile verdiene fra britenes lille kulturrevolusjonære periode.

Dette skriver Douglas Murray i The Spectator. Colditz var en beryktet fangeleir under andre verdenskrig, som skulle være umulig å rømme fra. Colditz lå langt unna alliert jord, mellom Leipzig og Dresden. Der ble britiske offiserer med en trang til å flykte fra fangenskapet internert.

Å forsøke å flykte som krigsfange er, som de som har vært i militæret vet, ikke en mulighet, men en plikt.

Den nye serien er basert på en bok av Ben Macintyre, en forfatter som stort sett kopierer andres historier og gjør dem litt mer woke-tilpasset.

Jeg leste kjapt over, det var det vanlige sludderet med konstruerte figurer som passet dagens tidsalder. Som en kvinne fra arbeiderklassen i MI5 (det var ingen fra arbeiderklassen i MI5), som tilfeldigvis var gift med en mørkhudet mann som angivelig hadde kommet til Storbritannia for å ofre livet sitt for den britiske helsetjeneset (NHS).

For det holder ikke med ekte britiske helter lenger, skriver Murray.

This whole strand of the story, you may be surprised to hear, was fictional. But that is the way with these things now. You can’t just have a nice spy story about British heroes and villains.

Macintyre fortalte nylig på Hay litteraturfestival at han ville demontere «mytologien» rundt Colditz, og avsløre den voldsomme rasismen i fangeleiren.

Det er ikke rasismen til nazistene Macintyre henviser til, men til rasismen blant krigsheltene som satt i fangenskap.

Så kommer det som fikk meg til å sperre opp øynene.

Not the appalling racism of the German guards, mind. Rather, the appalling racism of the British officers imprisoned there. Douglas Bader, for instance.

Jeg regner med at de fleste av dere ikke vet hvem Douglas Bader var, men for meg var han en av mine største helter i barndommen, på linje med Pelé og Kevin Keegan. For jeg vokste opp i en flygerfamilie, og flygerne under krigen var blant mine største helter.

Douglas Bader ble flyger tidlig, og ble en del av RAF i 1928 og ferdig utdannet flyger og offiser i 1930.. Han var vill, gal og skjødesløs. Han tok stor risiko, og brøt alle regler.

Det endte ikke bra. Allerede i 1931-tallet endte hans ville akrobatikk med et havari, og Bader mistet begge bena. Med proteser klarte han å gjenvinne flysertifikatet, men han slapp ikke inn i RAF igjen. I ren skuffelse begynte han å jobbe i oljebransjen, giftet seg og startet familie.

Så kom krigen. Bader tryglet og ba, og til slutt fikk mannen uten ben lov til en testflyging. Så ble han jagerflyger i RAF når de trengte det som mest.

Han fløy først Hurricanes og deretter det berømte jagerflyet Spitfire.

For å bli kalt et flygeress måtte man skyte ned minst fire fiendtlige fly. Bader skjøt ned  22 bekreftede, og trolig en rekke flere som ikke ble bekreftet. Men han fortsatte sin noe uvørne opptreden, og har trolig vært en modell for Maverick i Top Gun.

Jeg leste om Bader som guttunge, og min far husket ham godt. Bader var kanskje britenes største flygerhelt i andre verdenskrig, i alle fall hvis man tar hensyn til at den godt voksne mannen manglet to ben, mens oberstene i RAF på den tiden lå rundt 22-23 år, siden dødsfallene blant flygere var så høye.

De andre var bare guttunger, mens Bader var en voksen mann, og mer sinnssyk enn alle. Interessant nok var det også noen fordeler med å mangle begge bena. For Bader tålte av denne grunn G-krefter bedre enn andre flygere, og kunne gjøre voldsomme bevegelser uten å besvime (en vanlig dødsårsak for jagerflygere under krigen).

Så gikk det galt igjen: Bader klarte ikke å vende tilbake til den engelske kysten siden det var så mange mål i luften. Det endte med at han kolliderte med et tysk bombefly, og måtte hoppe ut i fallskjerm.

Dessverre ble det ene benet sittende fast, så han landet med bare en stump og en protese.

De tyske flygerne respekterte Bader, og flygerne var en slags adel under krigen. Så han ble behandlet bra. Tyskerne tillot et britisk fly å slippe ut en ny protese uten å bli angrepet. Dog ble tyskerne litt irriterte når flyet, etter å ha sluppet ut protesen til Bader, fortsatte direkte med et bombeangrep av et mål i nærheten.

Men Bader fikk protesen sin, og kort tid etterpå forsøkte han å rømme for første gang. Han klarte det nesten, men ble avslørt av en fransk sykepleier som fortalte nazistene hvor han var på vei.

Den franske sykepleieren fikk for øvrig over 20 års fengselsstraff for dette etter krigen.

Bader ga seg ikke, og forsøkte til stadighet å rømme. Det endte med at han endte i Colditz, med andre rampete offiserer. Det bidro Bader sterkt til en av de få vellykkede forsøkene på å rømme, da han forstyrret de tyske vaktene mens tre andre britiske offiserer snek seg ut på den andre siden av fangeleiren.

Tyskerne visste jo at Bader alltid så etter en mulighet til å rømme, men denne gangen var han en lokkedue. De tre offiserene som rømte kom seg unna.

Bader ble tildelt den høyest mulige æren en britisk flyger kunne oppnå: Distinguished Flying Cross (DFC).

Etter krigen jobbet Bader i oljebransjen, og brukte mesteparten av sin fritid på å hjelpe andre invalide. Han ble adlet av dronning Elizabeth II for sin innsats. Han ble æresdoktor i vitenskap ved Belfast University.

Hans første kome Thelma døde av strupekreft.

Han fortsatte å fly så lenge helsen tillot det, siste flyging var i 1979. Tre år senere døde han.

Nå skal en woke idiot av en kopierende forfatter redusere denne gigantiske helten til en ondsinnet rasist.

Man begynner å gå lei av denne dritten nå.

Heldigvis er det skrevet flere bøker og laget flere spillefilmer og serier om Colditz. For de av dere som er interesserte i slike ting, så anbefaler jeg å lete litt tilbake i tiden. Boken til Pat Reid kan anbefales.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!